ANMELDELSE: Cats, London Palladium ✭✭✭

Ensemblet i Cats. Foto: Alessandro Pinna Cats

London Palladium

27.10.15

3 stjerner

Bestill billetter «Det er en opplevelse snarere enn en musikal. Folk som ser forestillingen for første gang, klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er. De har bare hatt det helt fantastisk.» – Cameron Mackintosh

Man forventet ikke at Cats skulle bli en suksess tilbake i 1981 – Trevor Nunn var kjent for Shakespeare og ikke musikaler, Cameron Mackintosh hadde ennå ikke hatt en ordentlig West End-hit, T.S. Eliots teaterarbeid hadde ført ham i helt andre retninger, og Lloyd Webber foreslo en musikal som i hovedsak var gjennomkomponert uten dialog og med bare et snev av handling. Likevel, på en måte som har trosset enhver forklaring, så Cats seg aldri tilbake. Med tjueen sammenhengende år bare på Londons scener, har de blinkende gule øynene lyst opp over hele kloden, lik et av disse bildene av bylysene på planeten jorden sett fra en satellitt i verdensrommet.

Hvordan ser dette fenomenet fra 1980-tallet ut i dag? Nå som nyoppsetningen fra 2014 har returnert til Palladium for en kortere sesong, får vi en ny sjanse til å felle dom. Det er uunngåelig noen endringer i rollebesetningen, men i bunn og grunn er dette den samme forestillingen som ble anmeldt av Stephen Collins for nesten et år siden. Mange av poengene han trakk frem da gjelder fortsatt, men det har vært en viss kvalitetsforringelse i mellomtiden.

Beverley Knight som Grizabella i Cats. Foto: Alessandro Pinna

Det første poenget som må nevnes er at forestillingen passer perfekt for Palladium. Selv om man ikke kan gjenskape den originale produksjonens «theatre-in-the-round», er det fortsatt mange måter kattene kan bryte ut blant publikum og snerre seg inn og ut av midtgangene på. Frank Matchams gode siktlinjer i dette nydelige gamle teatret sørger for at alle ser godt og blir grundig involvert i handlingen. John Napiers berømte scenografi klarer kunststykket å forvandle skrot til glitter, slik at du knapt merker hvor søppelet slutter og første losjerad begynner. Så selv før handlingen starter, og i pausen (med Gammel-Deuteronomy på scenen for barna), blir alle inkludert i ett felles fellesskap.

Orkesteret, nok en gang under ledelse av Graham Hurman, er et svært imponerende ensemble, med presist samspill og virtuost solospill, spesielt fra treblåserne, som også må håndtere mange såre og delikate stemningsskapende øyeblikk. Kvaliteten på bandet sikret et bunnsolid fundament for de intrikate koreograferte numrene. I «Jellicle Ball» vil du at hvert høydepunkt skal overgå det forrige, og takket være dirigentens og musikernes tempo, ble det slik. Den eneste kritikken, og den er alvorlig, er at lyden gjennom hele første akt var grusomt overforsterket. Noen gjorde justeringer i pausen, men da var skaden allerede skjedd.

Dette betydde mer enn det ellers ville ha gjort, fordi første akt og forestillingen som helhet rett og slett har blitt for lang. Med en spilletid på to timer og femti minutter (inkludert pause), er det steder hvor materialet dveler for lenge, spesielt i introduksjonssekvensen og i «Battle of the Pekes and Pollicles» – begge deler kunne med fordel ha vært trimmet. Ting var merkbart skarpere i andre akt, hvor episodene er mer varierte og frittstående, og hvor musikken rett og slett er mye sterkere, med mindre avhengighet av det uendelig repeterte, fallende arpeggio-temaet som er så dominerende ellers.

Med lite handling utover varslingen om Macavity, og historien om Grizabella, hviler mye på flyten i regien og variasjonen og prakten i dansenumrene. Både Trevor Nunn og Gillian Lynne har sett over arbeidet sitt på nytt, og stort sett utfolder ting seg like godt som før. Jeg slås igjen av hvor klassisk skolert dansen er, og derfor hvor krevende den er for utøverne. Her er det ikke rom for halvhjertede forsøk, og ensemblet fortjener stor ros for sin profesjonelle bravur på dette området.

Jeg har imidlertid noen forbehold. Det kan hende at «In the Heights» fortsatt spilles ut i min fantasi, men ærlig talt virker rap-nummeret til Rum Tum Tugger ganske tamt sammenlignet med det som nå oppnås andre steder, og teksten er fortsatt bare hørbar glimtvis. Dessuten er jeg, etter mange år borte fra denne forestillingen, bevisst på at til tross for alle aspektene ved katteatferd som fanges i dans og regi, er det andre muligheter – mykere, smygende, insinuerende bevegelser – som mangler. Ja, vi befinner oss på en søppelfylling med villkatter og ikke sofagriser, men likevel føler jeg at vi bare får en del av bildet, selv om det er en intens og spennende sådan.

Mulighetene for karaktertegning av enkeltkatter og fremkalling av minner er for det meste godt utnyttet. Her går hederen for skuespillet særlig til Paul F. Monaghan, som bærer ansvaret for Bustopher Jones (som her ser ut som Diaghilev i hans «Ballets Russes»-glansdager), teaterkatten Gus og Growltiger. Dette er tre svært ulike roller, og Monaghan tilfører både pompøsitet, verdighet, patos og sprudlende energi etter behov. Disse scenene er virkelige høydepunkter i forestillingen, og det var en særskilt glede å få den herlige italienske operaparodien tilbake i «Growltiger’s Last Stand» fremfor «Ballad of Billy McCaw». Om bare Lloyd Webber hadde gitt oss litt mer av denne bitende musikalske satiren gjennom årene...

Matt Krzan som Munkustrap i Cats. Foto: Alessandro Pinna

Adam Linstead hadde en imponerende vokal tilstedeværelse som Gammel-Deuteronomy, men jeg synes han kunne ha samhandlet mer med resten av ensemblet til tross for begrensningene i «yeti-kostymet». Det var utmerket arbeid fra Matt Krzan, som i rollen som Munkustrap er den ubesungne impresarioen i det hele. Solodansene til Mistoffelees og Skimbleshanks ble begge levert med stil av Mark John Richardson og Evan James, og den rødhårede pønkeren Macavity (Javier Cid) levde behørig opp til sitt rykte som «forbryternes Napoleon». Det var mange velskårne og velsungne småroller i det som er en svært demokratisk fordeling av roller.

Den største skuffelsen var Beverley Knights prestasjon som Grizabella – nok et tilfelle av feilcasting der en sanger settes i en rolle som må spilles godt for å fungere. Knights bevegelser på scenen var nølende og lite kommunikative, og – mer overraskende – hun gjorde lite ut av «Memory» før hun endelig ga jernet i siste reprise. Dette fremkalte behørig støtte fra et publikum på jakt etter sjel, men det var for sent til å redde det som kom før. Merkelig nok ble hun sunget i senk på ethvert punkt av støttevokalen til Jemima (Tarryn Gee), som var strålende gjennom hele forestillingen.

Det som får denne forestillingen til å fungere til syvende og sist, er dansen og de individuelle karaktertegningene levert som en serie semi-operatiske scener. Disse elementene er fortsatt intakte, og så lenge det er tilfelle, vil forestillingen fortsette å glede. Jule Styne sa en gang om Cats: «Du kunne kastet hver eneste sang bortsett fra 'Memory', og det ville ikke spilt noen rolle.» For strengt? Kanskje... men han hadde et poeng. Det er koreografien og karakterene du tar med deg hjem.

Publikum på premieren – med like mange ansiktsmalte voksne som barn – elsket alt sammen. Hvis du er på utkikk etter en solid teaterkveld med hele registeret av musikalske teknikker utstilt, vil du ikke bli skuffet.

Cats spilles til 2. januar 2016 på London Palladium. Bestill nå!