ANMELDELSE: City Stories, St James Studio ✭✭✭✭✭

City Stories

St James Studio

2. juni 2015

5 stjerner

City Stories, med undertittelen «Tales of Love and Magic in London», er en voksende samling kortstykker – seks i tallet så langt – der et utvalg kan settes sammen på ulike måter for å skape en helaften. (Den kvelden jeg var til stede, ble stykkene Narcissi, Occupy, Lullaby og Carousel fremført). Stykkene bindes sammen og punkteres av Rosabella Gregorys stemningsfulle sanger, fremført på piano fra scenen. Alle utspiller seg i, fremmaner og beviser Londons særegne atmosfære, og dveler på ulike måter ved utfordringene, smerten og gleden ved å være forelsket. Mer presist byr karakterene på en serie meditasjoner over hvordan våre følelsesmessige bånd til andre tvinger oss til å reflektere dypere over vår egen personlighet og dens motsetninger. I hvert tilfelle møter og faller hovedpersonen for noen som står litt på siden av det vanlige livet; en person med én fot utenfor virkeligheten. Dette skaper et drømmende og ettertenksomt rom – ikke direkte overnaturlig, men et sted der alle slags urbane muligheter og utfall kan forestilles av både karakterer og publikum, før vi vender tilbake til hverdagens London med litt utvidede horisonter. Vi blir minnet om at byen hver dag gir oss utallige sjanser til å enten omfavne eller avvise livet. Rommet fylles teksturelt av Gregorys klagende, arpeggio-pregede og vemodige sanger, underbygget av dyktig musikalsk akkompagnement og lydeffekter som delikat forsterker den rike teksten på en måte som sender tankene til tidlige svart-hvitt-filmer. Mellom den rykende «nattklubb-atmosfæren» fra kabaretverdenen, de dyptpløyende og særegne monologene som minner om Alan Bennetts Talking Heads, og følelsen av bylivets tilfeldige møter, lurte jeg først på om denne sekvensen ville fungert bedre på radio der lytteren må dikte med selv. Men det er en hyllest til kvaliteten på skuespillet og musikken at disse kortstykkene trakk premierepublikummet stadig lenger inn, helt til vi var fullstendig oppslukt av deres verden av intense og skjeve skjebner. Hvis dette er en ny sjanger innen «teater-kabaret», slik enkelte kritikere har foreslått, så vil jeg gjerne se mer!

Dette er med andre ord et arbeid på et sofistikert kreativt nivå, der alt i sin reneste form hviler på skuespillerne selv. Det finnes ingen scenografi, bare noen få hint av kostymer – en hatt eller en kåpe her og der – og noen stoler ved behov. Det er også verdt å understreke at St James Studio, med scenen skjøvet ut til siden for å gi plass til en bar, ikke er det enkleste lokalet for å fange et publikum kollektivt. Det er for mange kronglete vinkler og nivåer, og selve scenen er knøttliten. Stor ære til alle medvirkende og til James Phillips for hans regi, i tillegg til hans lysende og presist kalibrerte manus.

Etter en stemningsfull åpningssang om fortellerkunstens allestedsnærværende kraft, akkompagnert av Themsens bølgende bevegelser i pianospillet, kommer vi til Narcissi. Dette er mer eller mindre en monolog der Natalie (Sarah Quintrell) forteller hvordan livet hennes ble endret da hun spilte på det åpne pianoet på St Pancras Station. En mann ved navn Jack (Tom Gordon) kommer bort til henne, legger alle pengene sine i hatten hennes og proklamerer at hun er svaret på livets gåte. Hvordan håndterer man noen som møter deg med en urokkelig beundring og hengivenhet? Flykter man, eller tar man sjansen og blir «beslektede sjeler» sammen? Dette er det første av flere tilfeller i disse stykkene der en person som virker utenomjordisk tvinger fortelleren til å møte og forsone motstridende sider ved seg selv. Stykket krystalliseres rundt sangen «The Secret Garden», der paret møtes med jevne mellomrom gjennom resten av livet, både sammen og hver for seg – en scene som både er uvirkelig og samtidig noe som antagelig skjer rundt oss hver dag når vi går gjennom parkene i sentrum. I Lullaby oppdager Audrey (Daphne Alexander) at byen er i ferd med å sovne rundt henne. Ikke på en science fiction-aktig måte, men som en utforskning av hva som kunne skje i London hvis alle bare begynte å sove en time lenger. Audreys venn Rachel (Sarah Quintrell) sovner under en film og husker ikke slutten, og derfra ser Audrey gradvis alle vennene sine gli unna mens hun selv forblir den samme: «vi forsvant inn i det mørke drømmelandet som om det var målet vi alltid hadde dypest sett ønsket oss, som om den våkne verden – en verden av vanskeligheter, motsetninger og smerte – alltid hadde vært for mye for oss.» Det er et eksepsjonelt parti som beskriver en tur gjennom et folketomt sentrale London, en passasje som minnet meg om Virginia Woolfs napperaktige beskrivelse av å gå gjennom London under blitzen. Deretter går stykket over i en erkjennelse av at søvnsyken egentlig er en metafor for hvordan vi i hverdagen ofte er mentalt sovende, i den forstand at vi gir opp drømmene våre og lar ideene våre gli bort i mørket. Audrey bestemmer seg for å holde fast ved drømmene sine, og stykket avsluttes idet hun forsøker, uten garanti for suksess, å vekke sin tidligere elsker Joe (Tom Gordon). Alexanders rolle her er enormt krevende, og dette er en virkelig finstemt og brennende prestasjon. Occupy er kveldens høydepunkt – en perle av et manus som bygger karakterer med presisjon og økonomi fra den mest usannsynlige begynnelse. Mark (Scott Handy) er medlem av en hemmelig gruppe som jobber i en kjeller under St Paul’s Cathedral, der han samler og bevarer alle de utallige brevene skrevet til Gud gjennom århundrene. I et nytt øyeblikk av transformasjon ber Ruth (Daphne Alexander) om å få brevet sitt tilbake. Sært, vittig og tørt på en gjenkjennelig anglikansk måte; dette er det stykket som ligger tettest opp mot Alan Bennett i tonen, men som tar karakterene i en helt annen og optimistisk retning. Til syvende og sist handler det om å våkne til liv og kjærlighet i moden alder, med et «hjerte som lengter etter å settes i bevegelse, mot frihet og forløsning.» Mark gjør opprør, henter brevet, og begge blir kastet inn i en helt unik form for opprør som søker å bringe nytt håp til tusenvis av mennesker over hele London. Slutten er spektakulært uventet og frigjørende – en triumferende bekreftelse på sannheten om at «troen tar over der fakta slipper taket», uten et snev av religiøsitet. Det ligger store spørsmål i bakgrunnen, mer enn man kan rekke over i et kortstykke, men alt er skissert med de fineste strøk. I Carousel, det nyeste tilskuddet til samlingen, møtes George (Alan Cox) og Lucy (Louisa Clein) under tårnene i Canary Wharf når hun tar ham i å synge favorittsangen hennes. Han er en gåtefull skikkelse i alpelue, en tidløs tilskuer som driver med det han kaller «trainspotting for sjelen». Han overtaler Lucy til å bli med ham i jakten på en kvinne han ønsker å fri til. Scenene åpner opp for en utforskning av tidsdimensjonen i byen, ikke så mye tidsreise som en forsterket bevissthet rundt urbane øyeblikk og minner der alt har avhengt, eller fortsatt avhenger, av et valg. Lucy får oppleve «fem minutter dagen aldri hadde» med sitt livs kjærlighet, og oppdager underveis at hun nå er både mer og mindre enn hun tror. I tilfelle alt dette høres litt pretensiøst ut, kan jeg berolige med at det er mange jordnære innslag av skarpt observert humor, sammen med de beste og mest kraftfulle av Gregorys sanger – fulle av uventede harmoniske vendinger som tar oss med ned til elven der vi startet.