ANMELDELSE: Committee the musical, Donmar Warehouse ✭✭✭✭✭

Committee

Donmar Warehouse

12. juli 2017

5 stjerner

Bestill nå Dette er uten tvil en av de mest spennende nye musikalene du vil se i år. Den strålende skuespilleren og sangeren Hadley Fraser og Donmars like fantastiske kunstneriske leder, Josie Rourke, har slått seg sammen med den inspirerende regissøren Adam Penford for å skape noe helt nytt, friskt og vakkert. Det er et 90-minutters konsentrat av dagen da – for å bruke stykkets fulle tittel – «The Public Administration and Constitutional Affairs Committee takes oral evidence on Whitehall’s relationship with Kids Company».

Kids Company, i tilfelle du gikk glipp av oppstusset, var den nå oppløste veldedighetsorganisasjonen som gjorde banebrytende arbeid med å nå ut til barn som av ulike årsaker ikke fikk nødvendig omsorg, hverken fra familien, staten eller andre organisasjoner. Grunnlagt og ledet av den karismatiske, eksotiske og høyt utdannede Camila Batmanghelidjh, tiltrakk den seg de mest utfordrende barna, som ofte kom dit under desperate omstendigheter etter å ha blitt avvist av andre instanser. Batmanghelidjhs fryktløse tro på at ingen barn noen gang skulle bli avvist, uavhengig av hvor store utfordringene var, var fundamentet for alt Kids Company stod for.

Hun var også en utrettelig og begavet pengeinnhenter som fikk støtte fra alle lag av samfunnet. Jeg må her erklære en personlig interesse: Jeg hørte først om henne gjennom opptredener på BBCs Newsnight, og senere i en lengre artikkel hos Royal Opera House. Jeg sendte dem en sjekk, og selv om jeg ikke forventet å høre mer, fikk jeg et langt brev fra Batmanghelidjh som detaljert forklarte hvor og hvordan pengene var brukt. Denne typen personlig engasjement tiltrakk seg beundrere i en stadig voksende sirkel, inkludert støttespillere i toppen av regjeringen. Det ble til slutt kanskje organisasjonens bane. Politikk er som kjent en intens konkurransearena: Ved å kreve et strengere økonomisk tilsyn enn de mente fantes der, rykket vaktbikkjene for Westminsters donorer – denne «komiteen» i tittelen – inn for å rive organisasjonen i stykker, noe de raskt lyktes med. Hvor mange barn de dermed også hjalp, har meg bekjent aldri blitt fastslått.

Manuset i dette stykket består utelukkende av det som faktisk ble sagt, eller sendt inn som skriftlig bevis, under drøftingene til dette utvalget av de mektige og velbetalte i Westminster. Robert Jones' scenografi og kostymer gjenskaper med nesten perfekt presisjon Grimmond Room i Portcullis House, der komiteen har sitt sete. På hver side av en stilisert 50-tallsfrise ser vi ansiktet til den tidligere og liberale lederen i en tegning og hodet hans i bronse: tre former for estetisk uttrykk som representerer samme individ – en subtil påminnelse om hva hele produksjonen handler om. Samtidig er realismen kraftfull i hver eneste detalj. Dette gjelder også castingen av komiteen, som ligner de virkelige deltakerne med en ofte nifs nøyaktighet. Skuespillerne har naturligvis strukket seg langt i researcharbeidet for å portrettere sine levende motstykker. For ordens skyld har disse personene også overvært forestillingen – hvorfor skulle de ikke ønske å se seg selv få all denne oppmerksomheten? – og de har erklært seg svært fornøyde med produksjonen.

Der ting avviker fra den strenge realismen, er imidlertid i åpningstalen til publikum fra komitéssekretæren (Joanna Kirkland, i nok en sterk og minneverdig karakterisering), og – fremfor alt – i den musikaliserte teksten. Dette er ofte repetisjoner av dialogen, men arrangert med en fantastisk fantasi og dyktighet av Tom Deering. Komponisten leverer her det best skrevne nye partituret vi har hørt i West End på svært mange år. Med kun en strykekvartett og musikalsk leder Torquil Munro på et glinsende sort flygel, plassert på hver sin side over scenen i et slags moderne musiker-galleri, vever Will Stuarts orkestrering et musikalsk landskap som fullstendig forvandler den nødvendigvis mer tørre og metodiske virkeligheten i en parlamentarisk høring. Stuarts sans for detaljer i hver frase og takt skaper en subtilitet av ypperste klasse. Det er en uendelig variert palett han behersker, lydhør for de fineste nyanser i stemning, karakter og intensjon. Penford vet nøyaktig hvordan han skal balansere scenehandlingen med tekst og musikk, og resultatet er en total knockout, forsterket av bevegelsesinstruktør Naomi Said som bruker et kroppsspråk preget av tillærte politiker-fakter. Det kreative teamet kompletteres av spektakulære lyseffekter fra Jack Knowles og diskret lyd fra Nick Lidster.

Ja, jeg er helt enig i at dette er noe høyst uvanlig. Men er ikke det selve kjernen i innovasjon? Vi i London må ikke glemme at vi ligger litt bakpå når det gjelder hvor musikallandskapet er på vei. National Theatres nylige «wonder.land» og «The Pacifist's Guide To The War On Cancer», samt den delikate «The Go-Between», er imidlertid tydelige tegn på at sektoren gjør fremskritt og tenker mer ambisiøst rundt historiefortelling i musikalformatet. Dette verket faller i kategorien for det ambisiøst originale og må møtes med et åpent sinn, fritt for forhåndsoppfatninger om hva en «musikal» skal være.

Det er dramatikk i overflod i «konflikten» mellom panelet og de to inviterte personlighetene: Batmanghelidjh selv og Alan Yentob, som var styreleder i organisasjonen i 20 år før den kollapset. I hendene på de fremragende utøverne Sandra Marvin og Omar Ebrahim tar disse to opp kampen mot etablissementet. Marvin er praktfull i sin tolkning av den voluminøse og teatralske grunnleggeren, og hennes scenenærvær er elektrisk. Ebrahim, på sin side, er stemmen til den kultiverte og velbeslåtte bohemen – en BBC-mandarin som kanskje for sent innser at han har nådd slutten på tålmodigheten med systemet han har jobbet for å opprettholde. Når de sitter med ryggen til publikum, sørger Duncan McLeans video for at vi likevel får sett dem ansikt til ansikt.

Mot Kids Company står de pedantiske lovrytterne. Komiteens leder er den reptil-aktige Bernard Jenkin (Cons.), hvis salvingsfulle selvtilfredshet tyter frem fra de tydelig sårede politiske ambisjonene som Alexander Hanson stadig hinter til. Ved hans side fremstår Liz Robertsons Cheryl Gillan (Cons.) som en matriark fra provinsen med elegante hæler og dyr frisyre – en kvinne som heller aldri vil nå de høyeste embetene, men som manøvrerer ut alle motstandere. Robert Hands' David Jones (Cons.) følger sine partifeller med underdanig lydighet. Sammen med disse finner vi Rosemary Ashes beryktede versjon av Kate Hoey (Lab.) og Anthony O’Donnells usmakeligePaul Flynn (Lab.). Hvordan i all verden de «virkelige» versjonene av disse monstrene kunne sitte gjennom en forestilling uten å krympe seg i flauhet, er for meg et bevis på politikeres enorme innbilskhet og tykke hud. Solide britiske verdier, selvsagt. Grunnmuren i vårt fantastiske demokrati. For å døyve det ubehagelige inntrykket disse karakterene skaper, får skuespillerne også gestalte andre «anonyme» bidragsytere, det samme gjør komitéassistenten, spilt av den allsidige David Albury, som tar nok et stort steg fremover i karrieren med denne overbevisende rollen.

I rettferdighetens navn må det innrømmes at å knuse en relativt liten aktør som Kids Company var småplukk for disse personene, sammenlignet med deres mer energiske herjing med større mål som økonomien og landets fremtid (se Brexit). Det er kanskje en diskusjon for en annen dag, selv om slike temaer faktisk nevnes i manuset. Tolk det som du vil. Det er fullt mulig at vi, etter suksessen med dette prosjektet, vil se mer nyskapende og original musikkteater fra dette huset i Earlham Street.

Det finnes ingenting annet som dette i byen. Eller noen andre steder. Jeg har sett det to ganger: først under premieren, og deretter på gårsdagens skoleforestilling da salen var full av fascinerte barn fra hele landet. Under den påfølgende samtalen med skuespillerne var det helt tydelig at stykket kommuniserer vakkert med folk som ikke nødvendigvis kan mye om emnet, men som – i likhet med de fleste – bryr seg om tematikken. Går du glipp av dette, vil du angre. Og det samme kan vel sies om Kids Company selv.

Foto: Manuel  Harlan

BESTILL BILLETTER TIL COMMITTEE