ANMELDELSE: Death Of England: Delroy, National Theatre Online ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Roy Williams og Clint Dyers Death Of England: Delroy, som ble strømmet på nett på grunn av nedstengningen og pandemien. Stykket vender tilbake til Olivier Theatre våren 2021.

Michael Balogun i Death Of England: Delroy. Foto: Normski Death of England: Delroy.

National Theatre begrenset strømming, returnerer til Olivier i april 2021.

5 stjerner

National Theatre-nettsiden

Roy Williams og Clint Dyers todelte teaterstykke – der den første delen, Death of England, hadde premiere tidligere i år – har stått støtt gjennom pandemien som en koloss. Det er støpt ut fra erfaring og observasjon for å skape to monologer som fanger engelske holdninger, skjørhet, fordommer og standhaftighet i møte med vår tids største utfordringer. Med rettsmedisinsk presisjon sørger de for at vi ikke ser bort fra urettferdighet, samtidig som tekstene brenner av lidenskap og følelser. I den første delen møtte vi Michael, som var i sjokk etter sin rasistiske fars død, og nå hører vi fra Delroy, Michaels svarte bestevenn. Begge stykkene skildrer Brexit, fotball, engelsk stolthet og nederlag, og denne gangen ser vi England gjennom Delroys øyne. På vei til sykehuset der kjæresten (Michaels søster) skal føde datteren deres, blir Delroy stoppet, ransaket og satt i glattcelle. Ute av stand til å kontrollere raseriet sitt, møter vi ham først idet han får påmontert fotlenke, og han tar oss gjennom hendelsene frem til den første nasjonale koronanedstengningen.

Michael Balogun i Death Of England: Delroy. Foto: Normski

Produksjonen har møtt mange utfordringer, inkludert at premieren også ble den siste forestillingen før den andre nedstengningen trådte i kraft, og at Michael Balogun måtte overta rollen da den opprinnelige skuespilleren ble syk. Han leverer en fantastisk prestasjon og fanger Delroys kompleksitet sømløst. Her har vi en karakter som stemte for Brexit, som stemte konservativt, og som jobber som namsfullmektig. Med sin fysikk og selvstendighet er stykkets kjerne hvordan han, og svarte menn generelt, tolkes og formes av hvite menneskers blikk. Han blir arrestert på grunn av utseendet sitt snarere enn kriminelle handlinger, og han får ingen sjanse til å forklare situasjonen sin. Balogun treffer deg midt i hjertet med en sårbarhet når Carli (moren til barnet hans), hennes mor og selve systemet maler et bilde av ham som de ser – ikke det vi ser.  Selv om Delroy er hovedpersonen, møter vi et galleri av andre karakterer, inkludert Delroys mor, som ble truet med utvisning under Windrush-skandalen, men som likevel er rasende på Delroy for at han ikke var ydmyk og underdanig under arrestasjonen. For de som kjenner det første stykket, gir møtet mellom Delroy og Michael en sitrende nerve i dramatikken når de to verdenene kolliderer på ny. Temaer som identitet og tilhørighet fyller hele salen.

Den utmerkede scenografien av Sadeysa Greenaway-Bailey og Ultz gjenspeiler det første stykket, fremført på et scenegulv formet som et sankthanskors med symbolske rekvisitter for de andre karakterene. Clint Dyers regi treffer hver eneste nyanse i teksten og balanserer raseri med frykt, energi med stillhet, og sårbarhet med den styrken som kreves for å fylle det koronatilpassede Olivier (hvor det maskerte publikummet minner litt om en jury blant de tomme setene, noe vi vel på sett og vis er). Disse to stykkene har vært høydepunktet i mitt teaterår; de har tvunget meg til å se på ting jeg vet er sanne med et nytt blikk, og er absolutt verdt tiden din, enten via strømming eller i teatersalen.