ANMELDELSE: Dinner With Friends, Laura Pels Theatre ✭✭

Dinner With Friends Laura Pels Theatre

9. april 2014

2 stjerner

Publikum undervurderer ofte hvilken innvirkning de har på teateropplevelsen, enten det er til glede eller irritasjon for deres medtilskuere. Et forventningsfullt og fornøyd publikum kan løfte en forestilling langt forbi det faktiske nivået til stykket eller skuespillerne; motsatt kan et irritert og uinteressert publikum kvele høydepunktene en forestilling potensielt kunne nådd. En standhaftig nektelse av å le eller engasjere seg i karakterene kan være knusende, mens ukritisk og grenseløs entusiasme kan ta kvelertak på gnisten i selv de fineste prestasjoner og de største tekstene.

Gjennomsnittsalderen på publikum under Roundabouts nyoppsetning av Donald Margulies' Pulitzer-vinnende stykke, Dinner With Friends, i dets siste uker på Laura Pels Theatre, var i dag kanskje rundt 87 år. De var en snakkesalig og lettbedt gjeng, med et kollektivt behov for å gjenta replikker fra dialogen. Høyt.

De virket heller ikke til å ha sett særlig mye på TV de siste årene, for deres overraskede reaksjoner på denne skildringen av to vidt forskjellige vaklende ekteskap tydet på manglende kjennskap til syrlige ordvekslinger mellom ektefeller, komiske stikk, ubehagelige pauser og sammenbitte lepper. Dette er tross alt faste ingredienser i alt fra Akutten og Brothers and Sisters til Mad Men og Game of Thrones.

Resultatet ble at forestillingen fremsto bedre enn den egentlig var, rett og slett fordi publikum fant den både engasjerende og overraskende.

Det er ingen tvil om at Margulies’ manus er skarpt og tidvis både innsiktsfullt og klokt, men man kan lure på om det ville fått en Pulitzer-pris i dag. Det er ikke i samme divisjon som nyere vinnere som August: Osage County og Next to Normal. Faktisk virker det for det meste både forutsigbart, banalt og overfladisk.

Historien kretser rundt to vennepar, Gabe og Karen, som i sin tid introduserte Beth for Tom. Under en middag der Tom ikke er til stede, bryter Beth sammen og innrømmer at Tom har forlatt henne. Gabe og Karen viser sympati, men Karen tar umiddelbart Beths parti og tror på hennes versjon om Toms utroskap. Men når Tom oppdager at Beth har lekket nyheten, oppsøker han Gabe og Karen for å fortelle sin side av saken. Innen den tid har imidlertid forholdet mellom de fire endret seg ugjenkallelig, og resten av stykket kartlegger hvordan sannheten rulles opp mens begge forholdene går i oppløsning.

«Effektiv» er det beste ordet for å beskrive skuespillet og regien her. Pam MacKinnon, som sto bak den bemerkelsesverdige Hvem er redd for Virginia Woolf? for en sesong eller to siden, har regien. Kanskje pga. manuset føles ikke behandlingen hennes like detaljert eller metodisk gjennomtenkt som i Albee-stykket.

Allen Moyers scenografi, som er funksjonell og ufullstendig, virker å speile tilnærmingen til stykket. Det er noen interessante detaljer å hvile øynene på, men også mye tomrom. Han gjør smarte ting med vinduer og malerier, og det er aldri noen tvil om hvor en gitt scene utspiller seg. Men det hele føles sterilt og distansert, akkurat som karakterene.

Dette er kanskje et av de stykkene som virkelig fungerer når eksepsjonelle skuespillere står på scenen. Men når ensemblet, som her, består av dyktige skuespillere uten det lille ekstra, mangler det engasjement og, avgjørende nok, empati. Det er ærlig talt umulig å bry seg om noen av disse gretne, klisjéfylte, hatfylte og selvrettferdige menneskelige vrakene.

Faktisk er det like umulig å i det hele tatt hate disse skapningene.

Som butterdeig går de i oppløsning uten å etterlate seg et substansielt spor.

Heather Burns, Marin Hinkle, Darren Pettie og Jeremy Shamos utgjør kvartetten. Alle klarte så vidt å holde på interessen, men ingen av «parene» eller «bestis-duoene» var troverdige eller forståelige. Det var ingen følelse av at de ekteparene hadde delt et liv sammen, ingen følelse av det fellesskapet som kommer fra langvarige forhold, enten de er gode eller dårlige.

Manuset hjelper heller ikke til med sin evige jakt på humor. Karakterenes drivkraft, deres impulser, ønsker og hemmeligheter ligger kanskje spredt i teksten, men skuespillerne virker å ha store problemer med å følge dem eller knytte segmentene sammen.

Resultatet er at man sitter med følelsen av å ha sett et maraton av en småborgerlig såpeopera på en kabelkanal. Kun de entusiastiske og ekko-dannende pensjonistene minnet oss på at dette faktisk var levende teater – og dertil en oppsetning av et Pulitzer-vinnende stykke.