ANMELDELSE: Dirty Rotten Scoundrels, Savoy Theatre ✭✭✭✭

Dirty Rotten Scoundrels

Savoy Theatre

5. april 2014

4 Stjerner

Produksjoner av nye musikaler (eller kanskje ikke fullt så nye musikaler som aldri har blitt satt opp profesjonelt i en bestemt by) byr på mange utfordringer, der den største er hvordan man tiltrekker seg publikum. Men de gir også reelle muligheter, akkurat som alt nytt teaterarbeid gjør. Noen ganger, riktignok sjelden, gir nye musikaler grobunn for nye stjerner, nye former, eller lar de kreative kreftene bevege seg i nye retninger.

Nå spilles Jerry Mitchells oppsetning av musikalen Dirty Rotten Scoundrels på Savoy Theatre. Musikalen fra 2005 ble Tony-nominert og er skrevet av Jeffrey Lane (manus) og David Yazbek (tekst og musikk). Mitchell var opprinnelig koreograf, men har steget opp i regissørstolen for London-premieren, samtidig som han fortsatt står for koreografien.

Den store åpenbaringen her er Samantha Bond, en skuespillerinne som er godt kjent fra TV, film og teater, men ikke fra musikaler. Det skulle man aldri trodd. Hun tar formen like naturlig som en hipster tar til Shoreditch. Fattet, elegant, overstrømmende av sjarm og med fullstendig kontroll på hver eneste aspekt ved dialog, sang og koreografi – Bond er en absolutt triumf. Hver gang hun viser seg på scenen, bringer hun et smil til ansiktet ditt og en forventning om glede – og hver eneste gang leverer hun.

Bonds dialog er skarp og ren, og hun treffer hver eneste poeng. Viktigst av alt er at hun forstår hver scene og spiller dem ærlig og ekte, men med et lurt blunk til den brutte fjerde veggen, som er en av forestillingens konvensjoner. Hun er ustoppelig morsom og smittende energisk. Ikke gå glipp av hennes «smorgasbord»-replikk eller hennes utgangsreplikk i første akt. Hun er kanskje ikke en tradisjonell Broadway-beltende sangerinne, men det trenger hun heller ikke å være; hun er perfekt i tonen og selger hver sang med letthet og dedikasjon. Og hun kan danse også. Hun er en uforbeholden suksess. Hennes prestasjon alene er verdt billettprisen. Måtte hun pryde musikalscenen i lang tid fremover.

Som hennes partner i rampete romanse er John Marquez perfekt: enkel, uforutsigbart elegant, hektisk men sjarmerende – han utstråler vennlighet. Og han er morsom – noen ganger helt uventet. Det er en scene der han går ut med en hekkehjelm som er uimotståelig. Han fungerer perfekt sammen med Bond, og sammen bringer de uanstrengt en nødvendig varme og empati til stykket. Hans meget fine baryton er også velkommen, som en enslig stemme av maskulin kraft.

Som tittelen antyder, er dette en musikalsk komedie om svindlere, basert på filmen med samme navn. Lawrence er kongen av svindel i et merkelig, tilsynelatende tidløst Riviera-paradis. Han lever et luksusliv ved å forføre og bedra rike eller troskyldige kvinner med tilgang til formuer (som Bonds Muriel). Politisjefen (Marquez) er i hans lomme, og han tjener nok penger på sine slyngelaktige aktiviteter til at han kan donere til veldedighet.

Men verden hans blir snudd på hodet når han får nyss om aktivitetene til «Sjakalen», en rival på banen. Når han møter Freddy Benson (og bruker ham for å slippe unna en kinkig situasjon med en bestemt arving fra Sørstatene, Joelene Oakes), bestemmer han seg for å få ham bort fra sitt territorium. Et veddemål blir inngått – den av de to som først klarer å svindle 50 000 dollar fra et utvalgt offer (Christine Colgate), får bli, mens den andre må dra og aldri vende tilbake. De påfølgende påfunnene, der de begge prøver å overliste hverandre, utgjør stykkets kjerne. Som det ofte går, viser det seg at det ikke skal bli fullt så enkelt for Lawrence å triumfere.

Dette er en musikalsk farse. Ingen tvil om det. Og en veldig morsom en. Men den har en konseptuell vri: den fjerde veggen brytes, noe som tillater sidesprang til publikum eller dirigenten, eller underfundige, fiffige detaljer på scenen. Følgelig krever det streng disiplin, kontrollert spill og en fullstendig forståelse for den spillestilen som er nødvendig for å lykkes. Perfekt diksjon, fokuserte prestasjoner uten selvforherligelse og sjenerøst ensemblespill – dette er hjørnesteinene som kreves for de troverdige prestasjonene som lar humoren slippe løs.

Både Bond og Marquez forstår alt dette, og det er grunnen til at deres karaktertegninger er så konsekvente og utmerkede.

Ensemblet forstår det også. Det er et så levende, energisk og dedikert ensemble som man sjelden ser på en scene i London. Uansett hvilke sprø ting de gjør – og de gjør mye rart – gjør de det med fullt alvor, fast bestemt på å opptre i lykkelig samspill og utstråle entusiasme og brio. Noen skiller seg spesielt ut: Dominic Tribuzio, Javier Santos, Niamh Bracken og Genevieve Nicole. Og det er verdt inngangspengene bare for å se Ian Knauer og Andy Conaghan dukke frem fra bak en hekk, som en moderne vri på Herbert Lom og Bela Lugosi, i rollen som voldelige sjømenn.

Katherine Kingsley bringer eleganse og ynde til rollen som Christine, offeret som Lawrence og Freddy fokuserer på. Hun ser fantastisk ut, danser med dyktighet og letthet, og synger eksepsjonelt godt. Det er vanskelig å spille et dumt offer overbevisende, men Kingsley klarer det bra. Spesielt beundringsverdig er måten hun ikke røper karakterens egentlige skjebne på, samtidig som hun legger igjen spor rett foran øynene våre. Hennes siste opptreden i sjokkrosa er fortryllende. Det er en stilfull prestasjon.

Ikke fullt så stilig, og nesten uforståelig overdreven, er Lizzy Connollys Joelene Oakes. Karakteren er for ekstrem, og prestasjonen for mye «over-the-top» til at den passer inn med resten av castet eller treffer helt hjem på humorfronten. Det er veldig merkelig. Men det er like ute av takt som den andre kvinnelige soloprestasjonen, Lisa Bridges' forstyrrede billettkontrollør – en seier for støy over artikulasjon.

Både Robert Lindsay (Lawrence) og Rufus Hound (Freddy) virker å befinne seg i en helt annen produksjon og ser for det meste bare ut til å være på bølgelengde med hverandre, noe som gir et falskt inntrykk av god kjemi. Begge mumler, synger dårlig, bommer på poengene, tar fra men gir ingenting til sine medspillere, og – utilgivelig nok – ler åpenlyst av hverandre på scenen og bryter karakter uten skrupler. De er like udisiplinerte som desperate kunder som strømmer inn dørene på John Lewis på første salgsdag. Det er nok et eksempel på at stjerne-casting har gått fullstendig av sporet.

I Lindsays tilfelle er det utilgivelig. Hound er rett og slett ikke dyktig nok, hverken musikalsk (han synger ikke på langt nær godt nok for denne rollen og kan, i motsetning til Bond, ikke selge et nummer) eller som skuespiller, til å skape den herlige, klønete sjarlatanen Freddy er. Han trenger derfor veiledning, støtte og et forbilde å lære av. Men Lindsay unngår den rollen, og foretrekker i stedet å prøve å gjøre showet til sitt eget (nyhetsvarsel: det er det ikke!), mens han veltre seg i selvsentrert og slesk overfladiskhet når han egentlig burde vært en triumf av sjarm og sofistikert letthet. Bekymringsverdig nok minner han mer om Sid James enn David Niven eller Rex Harrison.

Det virker som om Lindsay ikke liker eller stoler på materialet. Han spiller mot komedien og søker rampelyset for seg selv. Han nekter å opprettholde sine ulike aksenter, til tross for at det å gjøre det med presisjon og fart ville skapt latter i seg selv. Noen ganger virker det som om han tror han fortsatt spiller i Me And My Girl. Han er en spektakulær skuffelse.

Selve stykket er en lettbeint og fornøyelig godbit, og Yazbeks partitur bidrar stort til det. Mye av det går til Lindsay og Hound, så man får aldri høre det sunget ordentlig eller behandlet med respekt, men det er fengende og gledespredende musikk. Kingsley, Bond og Marquez vrir magien ut av hver eneste note, og det er synd at de mannlige hovedrollene ikke fulgte etter. Richard John leder det lille bandet med iver, og lyden de skaper sammen er rik og storslått.

Peter McKintoshs kulisser og kostymer er herlig «camp» og legger til rette for useriøs moro med stor stil. Det er imidlertid en rekke merkelige parykkfeil og øyeblikk med for korte kjoler; Kingsley blir tvunget til å dytte ned skjørtet nesten hver gang hun beveger seg raskt. Likevel vet publikum mer om de kvinnelige skuespillernes undertøy enn det som er nødvendig fra parketten i Savoy Theatre. Og ved minst én anledning var et kulisseskifte så klønete at Lindsay følte for å gjøre et poeng ut av det i en av sine overdrevne henvendelser til publikum.

Det er vanskelig å si hvor mye av ansvaret Mitchell bør bære her, og enda vanskeligere å bli overbevist om at han er regissøren dette showet, eller et hvilket som helst show med kompleksitet, trenger. Dansene er fantastiske, virkelig fantastiske. Men det er ingen sammenhengende stil i prestasjonene, ingen sans for detaljer og ingen presisjon; utilgivelige feil i et stykke som er så krevende å få til som dette.

Likevel, med Bond, Marquez og Kingsley, samt et trimmet og strålende ensemble, er det mye her som Mitchell har hatt overoppsyn med som fungerer knallbra. Det er bare det at de titulære svindlerne spiller skittent og leverer råtne prestasjoner – uforståelig og uventet.

Bestill billetter til Dirty Rotten Scoundrels på The Savoy Theatre