ANMELDELSE: Drunk Shakespeare, Roy Arias Stages ✭✭✭✭

Drunk Shakespeare

Roy Arias Stages

10. april 2015~

4 stjerner

Teaterkunst i verdensklasse finnes i alle former, størrelser, steder og sjangre. Den kan finnes i den lysende, klangfulle teksten, i den utfordrende og briljante skuespillerprestasjonen (enten det er snakk om drama, dans, sang eller mime), i den praktfulle realiseringen av en scenografs fantasi (være seg dekor, kostymer, lys eller lyd), eller i måten kombinasjonen av alle disse elementene skaper uforglemmelige resultater takket være en regissør med en helt særegen visjon.

Noen ganger kan det finnes på de mest overraskende steder og på de mest uventede måter.

Mange kvelder i uken i New York, og noen ganger to ganger per kveld, danner et lite lokale i de øvre etasjene på Roy Arias Stages i West 43rd Street rammen for møtene i The Drunk Shakespeare Society – "en drikkeklubb med et Shakespeare-problem". Dette er løsslupne, upolerte og utrolig morsomme kvelder hvor en knippe talentfulle skuespillere snubler seg gjennom grove tolkninger av dikterhøvdingens verk. De forteller historiene fra stykkene hans, men med vekten lagt på tøysete moro fremfor komplekse karakteranalyser.

Resultatet er et friskt, useriøst og tidvis interaktivt blendverk av teatralsk moro. Det ser tilfeldig og enkelt ut, men i virkeligheten er det resultatet av grundig, gjennomtenkt arbeid, fremragende improvisasjon og en dyp forståelse for dynamikken mellom hver enkelt aktør i troppen.

Det er særlig to ting som gjør dette ensemblet spesielt imponerende. For det første foregår alt de gjør med publikummet på armlengdes avstand – og publikum er enten beruset, i ferd med å drikke eller svært fortrolig med alkohol. Alle får en shot med sterkt brennevin ved ankomst, og det kjøpes og konsumeres rikelig med drikke gjennom hele forestillingen.

Dette betyr at etter hvert som kvelden skrider frem, øker sannsynligheten for at publikum roper ut eller til og med deltar i de teatralske krumspringene, i nøyaktig samme takt som promillen stiger. På sett og vis er dette faktisk ekte Shakespeare-ånd – publikummet hans på 1600-tallet var kjent for å være høylytte og drakk gjerne under forestillingene. I slike situasjoner må skuespillerne være i absolutt toppform for å holde drivet oppe, hindre at fortellingen sporer av og sørge for at publikum ikke blir altfor utagerende.

Dette bringer oss til det andre punktet som skiller dem ut. Vanligvis må en utøver være ekstremt skjerpet og på vakt i improvisasjonssituasjoner som denne. Men den unike utfordringen her er at minst én av skuespillerne starter forestillingen med å tømme fem shots i rask rekkefølge som første del av sin prestasjon – og fortsetter å drikke utover kvelden. Mot slutten av forestillingen kan skuespilleren ha inntatt nok alkohol til å felle en neshorn (særlig på dager med to forestillinger, slik jeg var vitne til), men vedkommende forventes likevel å levere dialogen klart og tydelig og respondere på alt som skjer rundt seg.

Det er et bevis på skuespillernes dedikasjon (eller kanskje deres alkoholtoleranse) at de klarer å utføre de mange oppgavene så stødig og engasjerende, tross alle avbrytelser og alkoholinntak.

Forestillingen jeg så besto av fem skuespillere – fire menn og én kvinne – som leverte et dritings sammendrag av Macbeth. På tross av alt kaoset, og det var det mye av, ble hovedtrekkene i Macbeth fortalt med imponerende klarhet; de som ikke kjente historien fra før, ville ikke ha falt av. Men viktigst av alt var at de som kjente stykket, kunne glede seg over de tøysete påfunnene som ble brukt for å krydre eller gjøre narr av Shakespeares tekst.

Noen høydepunkter som har brent seg fast: Duncan ble valgt ut blant frivillige publikummere som var villige til å betale ekte penger for å bli kronet til konge; Lennox ble redusert til en hånddukke – både en kritikk av selve rollen og en lur løsning på at de var få skuespillere; øyeblikket da den berusede Macbeth innså at han manglet rekvisitt-dolken akkurat i det han skulle drepe Duncan; debatten med publikum om hva Fleance burde hete i stedet for Fleance (fordi skuespilleren nektet å spille en karakter med et så teit navn – løsningen ble Denis); parodien på Sleep No More; og den siste kampen mellom Macbeth og Macduff som ble løst som en «dance-off».

Her er det imitasjoner, fysiske utfordringer, ordensregler, inngripen fra salen, en og annen massasje eller tungekyss for publikummere, og skuespillere som prøver å få kolleger til å knekke sammen i latter eller publikum til å rødme. Det virker som om alt er lov, men det er åpenbart et velregissert og gjennomtenkt prosjekt. De faste delene av den forenklede teksten er tydelig finpusset, men tilfeldigheter og publikums reaksjoner kan plutselig kaste alle planer over bord – som da Duncans behov for en tissepause satte Macbeths planer på vent en stund.

Noen av skuespillerne er tydeligvis de som holder i tøylene for at forestillingen ikke skal spore helt av. Caitlin Morris og Whit Levenberger fylte disse rollene beundringsverdig, i tillegg til å spille en rekke karakterer med finesse og sprudlende glede. Andre ensemblemedlemmer er der for å provosere, røre om i gryta og skape nye komiske muligheter. Josh Hyman og Damiyr Shuford koste seg stort her – det vil ta tid før jeg glemmer Shufords Shakespeare-inspirerte «Moondance».

I sentrum av akkurat denne forestillingen (man får inntrykk av, kanskje feilaktig, at ulike skuespillere spiller ulike hovedroller på forskjellige kvelder) var Adam Thomas Smith strålende. Det krever gode eller store skuespillere for å overbevise som dårlige skuespillere. Smith viste sitt sanne talent da han, som en utfordring, leverte Hamlets «å være eller ikke være»-monolog.

Hele opplevelsen er storveis underholdning. Den gir mersmak – både til å se en oppsetning av Macbeth hvor alt står på spill, og til å se disse skuespillerne i en forestilling med en annen, alkoholfri agenda. I tillegg får det deg til å ville se mer av disse Shakespeare-elskende fyllikene – hvis de kan gjøre Macbeth så morsom, hva kan de da ikke gjøre med Comedy of Errors?

LES MER PÅ WWW.DRUNKSHAKESPEARE.COM