ANMELDELSE: Encounter, Above The Stag ✭✭✭✭✭

F.v.h.: Penelope Day,   Alexander Huetson, Adam Lilley.   Foto: Scott Rylander Encounter

Above The Stag, Vauxhall

25.10.15

5 Stjerner

Kjøp billetter Above the Stag, som holder til under jernbanebuene i Vauxhall, er velkjent for sitt velvalgte skeive repertoar. Men like viktig for teatrets økende anoarkjennelse og suksess er det faktum at Peter Bull og teamet hans produserer alle forestillingene selv. Dette sikrer en konsekvent høy produksjonskvalitet som prioriterer en blanding av slående ny dramatikk, strategiske nyoppsetninger av glemte perler, og festlige musikaler eller panto. Begrensninger i plass, budsjett og prøvetid blir stadig snudd til kreative muligheter som gir publikum en vedvarende givende, tankevekkende, morsom og intim opplevelse. Alle disse kvalitetene er tydelig til stede i det strålende nye stykket Encounter, som henter inspirasjon fra Noel Coward og David Leans etterkrigsklassiker Brief Encounter (Kort møte), og byr på et glimrende manus og fremragende skuespillerprestasjoner. Det argumenteres ofte for at stykkene til Coward, Rattigan og Tennessee Williams er casestudier i fortrengt seksualitet, der dramatikeren skjuler sin egen homofili bak heterofile par for å indirekte utforske møter som aldri kunne vært vist åpent på scenen den gangen. Selv om det er mye sannhet i denne tolkningen (særlig i Rattigans The Deep Blue Sea), er virkeligheten som regel langt mer kompleks.

Alexander Huetson, Adam Lilley, Christopher Hines Foto: PicsByGaz.com I dette tilfellet var Cowards karakterer ferdig utformet, først som roller for ham selv og Gertrude Lawrence i kortstykket Still Life, og senere foreviget på film av Celia Johnson og Trevor Howard. Men det betyr ikke at det å endre karakterene til to homofile menn på noen måte bryter med originalens estetikk, som her gjenskapes på trofast vis.

Dramaet fungerer nemlig like mye som en skildring av det umenneskelige presset vanlige folk levde under ved krigens slutt i 1947, som det er en fortelling om uforløst kjærlighet. Rasjonering, tvungen nøysomhet, dårlig folkehelse og enorme sosiale ulikheter er temaer som gikk igjen i originalen og vender tilbake her i Phil Willmotts subtile omarbeidelse. Seieren føltes knapt bedre enn nederlaget. Legg til tvangstrøyen av ulykkelige ekteskap der en ny kjærlighet tilbyr et plutselig håp om en lykkelig flukt, og du har akkurat de pirrende omstendighetene som trengs for å presentere et grenseoverskridende, men forløsende homofilt forhold i en troverdig tidsramme.

Det er i stor grad den samme verdenen og de samme problemstillingene som J.B. Priestley utforsker i An Inspector Calls (Visitt fra en inspektør), og regien (også av Phil Willmott) bringer tankene hen til Stephen Daldrys berømte oppsetning. Selv om det ikke var nøyaktig slik Coward skrev det, føles det sant mot livet slik det ble levd på etterkrigstidens stasjoner, parker og sakristier ... og nå kan det endelig dokumenteres og vises frem.

Willmott markerer at dette er en hyllest til perioden ved å ramme inn hovedhistorien med et moderne motiv; vi ser et nåtidig par reagere på innholdet i en dagbok som er funnet forlatt på en kiosk. Derfra føres vi tilbake til Vauxhall Station i 1947 i skyer av damp, ekspresjonistisk lyssetning og en stemningsfull scenografi i sepiatoner som maner frem filmen. Designer David Shields har en fantastisk merittliste ved dette teatret, hvor utfordringen alltid er å utnytte scenens bredde fullt ut samtidig som man skaper en illusjon av dybde.

Alexander Huetson og Adam Lilley Foto: PicsByGaz.com

Denne scenografien er en av hans beste – utrolig mye er presset inn på liten plass: en aviskiosk, viktoriansk arkitektur med støpejernsdetaljer, tidsriktige oppslag, et gotisk venterom som også fungerer som sakristi, og en peiskrok i et familiehjem i Surbiton. Likevel er siktlinjene klare, og skuespillerne beveger seg uanstrengt. Publikum får både nærhet og en illusjon av avstand til handlingen, og tidskoloritten sitter som et skudd. Det samme gjelder kostymene.

Det er fire skuespillere, hvorav to spiller dobbeltroller. Adam Lilley spiller dr. Lawrence Marsh, som jobber på en klinikk i Vauxhall en dag i uken. Alexander Huetson er stasjonsmester Arthur Hollis, som først møter dr. Marsh som pasient. Penelope Day spiller både Marsh’ kone, Sarah, og avisselgeren Mavis Madden. Rollelisten kompletteres av Chris Hines, som spiller både en politimann og den lokale presten, og er i tillegg oppført som assisterende regissør.

Selv om det finnes øyeblikk med melodrama her, akkurat som i originalen, er det begrenset til selve plottet snarere enn spillet, som utmerker seg med sin subtilitet og tilbakeholdenhet. Det som ikke blir sagt, eller som blir formidlet gjennom kroppsspråk fremfor ord, demonstrerer med all tydelighet at ”less is more” – spesielt for de reserverte og kontrollerte britiske karakterene fra denne epoken. Særlig de to mennene er som anspente fjører, og stykket er avhengig av at man merker dette indre presset.

Forholdet mellom Marsh og Hollis utvikles varsomt. Det refereres til filmen – en ettermiddagsforestilling på kino, den stadig tilbakevendende musikken preget av melankoli og lengsel (denne gangen Schubert, ikke Rachmaninoff) og de uanmeldte forstyrrelsene fra folk rundt dem – men stykket staker ut sin egen, troverdige kurs. Marsh er den mest veltalende, men også den mest konfliktfylte av de to, og han er i langt større grad fanget av sosiale konvensjoner og moralsk angst. Lilley portretterer denne pinefulle kontrasten glimrende, svingende mellom frykt og kjekkaseri, uvillig til å innrømme kjærlighetens og tiltrekningens kraft. Til syvende og sist er dette en studie i selvopptatthet, og hvordan ytre press kan føre til utilsiktet grusomhet. Marsh har mest å tape i samfunnets øyne, men i prosessen kaster han bort sin eneste sjanse til å være tro mot seg selv. Lilley gir oss både overflatens selvsikkerhet og den dype strømmen av anger og tap.

F.v.h.: Christopher Hines, Adam Lilley, Alexander Huetson Foto: Scott Rylander

Arthur Hollis er teknisk sett en krevende rolle fordi han er langt mindre artikulert enn Marsh. Likevel gjør Huetson en mesterlig og rørende jobb som stykkets emosjonelle barometer, og beveger seg fra ivrig optimisme til matt stoisisme. Gjennom kroppsspråk og detaljert spill mellom replikkene finner Huetson en veltalenhet, ømhet og verdighet for karakteren som er svært bevegende. Og når han endelig finner røsten sin – i en monolog om fordommer og forfølgelse, og i en kraftfull erklæring om kjærlighetens forvandlende kraft – er resultatet virkelig fengslende.

Penelope Days roller er viktige for stykkets struktur og emosjonelle kjerne. Den hjemmeværende ektefellen er, som i filmen, en nokså utakknemlig rolle, men den krever en plettfri skildring av jordnær godhet for å fungere, noe som er vanskelig å få til. Hun må fremstå som et flott menneske i egen kraft for å gjøre plottet mer sårt – Marsh bør ikke ha noen annen grunn enn kjærlighet for å forlate sin kone. Mavis Madden er tegnet med grovere penselstrøk, litt som Mrs Pike fra Dad’s Army. Hun letter på stemningen og fungerer som en form for kor og fortolker av affæren.

På samme måte er politimannen mer en komisk stereotypi enn en stor rolle, men Chris Hines’ tolkning viser godt motsetningene mellom hans personlige liv som lokal sjarmør og hans offisielle rolle som moralens vokter. Presten er derimot en mer ubehagelig og dyster skikkelse: en demonstrasjon av den ondsinnede kraften i selvforakt og sjalusi, overfladisk lakkert med falsk og oljeaktig empati.

Gjenskapelser av berømte filmer kan lett tippe over i parodi eller ufrivillig komikk, men takket være et velskrevet manus og et gjennomført, nyansert skuespill er denne oppsetningen en triumf på alle fronter. Encounter graver dypt i skadevirkningene av klasseskiller og belyser effekten av savn, enten det er seksuelt, emosjonelt eller sosialt. Det er et rørende og lite dogmatisk drama som vil treffe alle som føles fanget mellom en kompromittert hverdag og store drømmer. Det byr også på mye humor, både av den folkelige og den mer underfundige sorten.

Dette er ett av de to-tre stykkene som har imponert meg mest i år. Bør ikke misses.

Encounter spilles på Above The Stag Theatre, Vauxhall frem til 15. november 2015