ANMELDELSE: Every Brilliant Thing, Barrow Street Theatre ✭✭✭✭✭

Jonny Donahoe i Every Brilliant Thing. Foto: Matthew Murphy Every Brilliant Thing

Barrow Street Theatre

17. januar 2015

5 stjerner

Depresjon og selvmord er kanskje ikke de mest opplagte temaene for livsbejaende, interaktivt teater, men det viser seg å være akkurat det publikum trenger i den fabelaktig fremførte og utrolig livsglade Every Brilliant Thing, som for øyeblikket spilles på Barrow Street Theatre off-Broadway.

Stykket er utviklet av Duncan Macmillan med bistand fra Jonny Donahoe og andre samarbeidspartnere (gjennom verksteder og forestillinger i regi av britiske Paines Plough og Pentabus Theatre Companies), og det fremstår som en av disse kreasjonene der hver eneste forestilling er unik. Mye avhenger av publikum, deres evne til å engasjere seg, delta og flyte med – spesielt inn i teaterlandskapets mørkeste hjørner.

Det er én utøver, Donahoe. Før stykket starter, beveger han seg rundt i salen, velger ut tilfeldige publikummere og får deres samtykke til å utføre små oppgaver. Min oppgave var å si inn i en mikrofon, idet han nevnte tallet 1427, noe i duren av: «gleden ved å bruke penger i utlandet der alle sedlene ser ut som Monopol-penger». Dette var en tanke jeg umiddelbart kjente meg igjen i; det er noe jeg ofte har tenkt, spesielt i USA.

Donahoe hadde fått meg til å føle meg avslappet. Jeg kunne gjøre min del av den oppslukende aktiviteten. Jeg var komfortabel – alle andre kom til å gjøre det virkelige arbeidet, hva nå enn det var. Da jeg så meg rundt på de andre publikummerne som klamret seg til papirlapper og smilte, følte jeg instinktivt at de hadde det på samme måte som meg. Trygge.

Grunntanken i stykket er enkel nok. Donahoe forteller «sin» historie – det er ikke klart om den er selvbiografisk eller ikke, men det spiller ingen rolle. For dramatikken er historien hans, og den handler om ham. Den starter når han er sju år gammel og moren forsøker å ta sitt eget liv.

Jeg kan knapt forestille meg en mørkere måte å starte en ellers munter teateropplevelse på.

Men Donahoe ror det i land uten anstrengelse. Hans barnlige entusiasme og væremåte i disse tidlige scenene er en pur glede. Han forteller oss hvordan han taklet situasjonen – ved å skrive en liste over alle de fantastiske tingene («Brilliant Things») som gjør livet verdt å leve. Han starter naturlig nok med iskrem. Så roper han ut numre, og publikummere leser opp den tingen han på forhånd har valgt at de skal lese.

Dette er spesielt interessant. Noen er modige, andre sjenerte, noen elsker rampelyset, andre ikke. Men alle gjør det. Akkurat som han måtte takle situasjonen som sjuåring, må de også gjøre det. De som ikke har fått utdelt en lapp, kan slappe av og more seg over reaksjonene til sine medpublikummere.

Så, helt uventet, plukker Donahoe ut mannen foran meg til å spille den snille lokale dyrlegen. Nervøsiteten sprer seg i rommet. «Hva kan jeg bli bedt om å gjøre?» spør alle seg selv samtidig. «Gjør det beste ut av det og takle det» er svaret som etter hvert trer frem.

Donahoe bruker «mannen foran meg» i en kort scene om hans første møte med døden, da dyrlegen må avlive Donahoes trofaste hund. Det er en rørende og morsom scene. Mannen foran meg vet selvfølgelig ikke helt hva han skal gjøre, noe som fører til litt latter, men Donahoe guider ham stødig gjennom det.

Deretter følger scener der publikummere spiller Donahoes pappa, foreleseren hans på universitetet, jenta han møter på biblioteket og til slutt gifter seg med, og viktigst av alt: læreren som gir ham veiledning på skolen. Hun er et lite mirakel i seg selv – en fornuftig kvinne som lar barna snakke fritt ved å ta av seg støvlene og bruke en sokk som hånddukke som kommunikasjonsverktøy.

Denne sekvensen kunne lett ha falt flatt, men akkurat denne dagen holdt kvinnen Donahoe valgte ut allerede på å dra ned glidelåsen på støvelen før han i det hele tatt hadde fullført setningen. Hun kastet seg helhjertet inn i oppgaven med å hjelpe den lille gutten gjennom forvirringen rundt morens emosjonelle tilstand. «Sokkekvinnen» var helt utrolig.

På dette tidspunktet bygget det seg opp en merkbar følelse i salen – «hva kan jeg gjøre for å hjelpe her?». Og det er selvfølgelig poenget. Å vise at selvmord og depresjon finnes overalt, kan ramme hvem som helst, og at vi alle kan gjøre noe for å hjelpe de som lider.

Donahoes liste over fantastiske ting blir lagt bort, så gjenoppdaget og utvidet, før den legges bort igjen når han gifter seg med «bibliotekjenta». Men så kommer depresjonen på besøk til ham, og ting faller fra hverandre. Bibliotekjenta elsker ham, men klarer ikke bli hos ham, og hun minner ham på listen over alle de fantastiske tingene.

Han fortsetter å legge til ting på listen, og den vokser seg større og større, uten at en eneste tanke blir gjentatt. Musikk er en sentral del av listen, og vi får ta del i Donahoes eklektiske lidenskap for vinylplater og deres unike lyd.

Så skjer det noe virkelig forferdelig, som blir beskrevet i klinisk og nøktern detalj. Jeg tror ikke det fantes et tørt øye i salen på det tidspunktet. Men denne hendelsen driver Donahoe videre, og listen over fantastiske ting når til slutt én million punkter.

Én million gode grunner til å vise hvorfor livet er verdt å leve, og verdt å kjempe for.

Så er stykket over. Stillheten senker seg idet mørket for første gang legger seg over salen.

Dundrende applaus følger – og det med rette.

Donahoes dyktighet og uanstrengte karisma har vært inspirerende. Stykket har vist, tindrende klart, hvordan ingen er immune mot muligheten for depresjon eller selvmordstanker, og at alle bør være på vakt – fordi alle kan hjelpe.

Stykket er regissert av George Perrin, men Donahoe improviserer en god del, avhengig av publikum. Verket har derfor en sprudlende spontanitet som er fullstendig fengslende. Det er like mye å le og smile av som det er å reflektere dypt over.

En unik og verdifull teateropplevelse. Den vil få hjertet ditt til å synge.

Gjør hva som helst for å få det med deg.

Every Brilliant Thing spilles på The Barrow Street Theatre frem til 29. mars 2015.