ANMELDELSE: Girlfriends, Union Theatre ✭✭✭✭

Girlfriends

Union Theatre

9. november 2014

4 stjerner

Howard Goodall har en ny musikal på trappene, neste års etterlengtede Bend It Like Beckham. Dette har gjort Union Theatres retrospektiv over Goodalls arbeid (tre forestillinger på rad: The Dreaming, Love Story og Girlfriends) svært betimelig, og sluttresultatene er vel verdt risikoen. Noe av det fantastiske med Union Theatre (og Landor for den saks skyld) er at publikum får sjansen til å se musikaler som sjelden, om noen gang, har mulighet for en nyoppsetning i West End. I tillegg får man se unge talenter i startgropen, noen ganger i deres debutforestillinger, og oppleve gleden ved å være til stede når noe helt spesielt skjer for første gang.

Goodall er på mange måter en undervurdert helt i britisk musikalliv. Arbeidene hans er ambisiøse, interessante og ofte svært kraftfulle. Han har aldri fått den samme oppmerksomheten som for eksempel Alan Bennett eller David Hare har fått fra National Theatre, men verkene hans er like viktige og dekker et like bredt spekter av stiler. Dette betyr ikke at Goodall ikke har hatt suksess – for det har han – men man kan jo lure på hvor mye mer anerkjent verkene hans kunne vært om den samme omsorgen og de økonomiske ressursene som ble øst over The Light Princess, hadde blitt brukt på å finslipe hans egne produksjoner.

Som oppsetningen av Girlfriends ved Union Theatre (regi av Bronagh Lagan, musikalsk ledelse av Freddie Tapner og koreografi av Iona Holland) tydelig viser, har Goodall en mestring av melodi og komposisjon som er sjelden i dagens musikalverden. Partituret har en visjon og en helhet som er fullstendig fengslende, og det overstrømmes av kvinnestemmer, noe som er en nytelse i seg selv.

I programmet bemerker Goodall:

Mitt musikalske eksperiment var å se om jeg på scenen kunne skape en kontrapunktisk polyfoni; det vil si et vokalt teppe bestående av sammenvevde stemmelinjer i mange lag, oppå hverandre, slik man gjerne forventer i kormusikk fra det 16. århundre.

Goodalls eksperiment lykkes utvilsomt. Partituret er rikt på melodi og kontrapunktisk tekstur, og i de dyktige hendene til Freddie Tapner spilles det med selvsikkerhet og synges med lidenskap, klarhet og musikalsk målbevissthet. Tapner debuterer med denne produksjonen, og hans inntreden lover godt for fremtiden til musikallivet i storbyen. Ved å bruke to pianoer forsterket med treblåsere, kontrabass og cello, sørger Tapner for at akkompagnementet er så bra som det kan bli i et intimt lokale som Union.

Han har også tatt godt vare på sangerne. Balansen er god, og i både solo- og ensemblepartier er det lagt stor vekt på detaljer, dynamikk og en stil som sikrer at partiturets rikdom ikke går tapt i et moderne uttrykk. Resultatet er musikalsk oppløftende.

Goodall står også bak tekstene, og de er utmerkete like gode. Det er ikke helt tydelig hvem som har ansvaret for dialogen som binder det hele sammen; i en tidlig versjon bidro Richard Curtis med manus, men han er ikke kreditert her. Selv om materialet har blitt omarbeidet for denne produksjonen, gjenstår det fremdeles litt arbeid med det narrative. Enkelte scener kunne ha blitt kuttet, og noen øyeblikk kunne vært strammere.

Lagans regi er noe statisk, noe som er en utfordring, men det skyldes delvis lokalets begrensninger. En dreiescene ville umiddelbart løst noen av stykkets utfordringer. Men det betyr ikke at Lagan ikke skaper øyeblikk med stor teatralitet – bruken av en fallskjerm som et bakteppe for hemmelige elskere i skyggeform er genial og gir en elegant visuell effekt. Tidsfølelsen er også sterkt til stede gjennom kostymer, måten karakterene beveger seg på og den konstante følelsen av usikkerhet og tragedie som ligger i luften.

Nik Corralls scenografi er enkel, men effektiv. Jeg likte spesielt veggmaleriet som på et tidspunkt fungerte som en pilots utsikt over landskapet, og scenen der kvinnene bruker nødbluss for å guide en tåkeblind pilot er svært klokt løst.

Ingen i ensemblet faller igjennom, men noen skinner naturlig nok klarere enn andre. Stykket følger ulike mennesker, hovedsakelig kvinner, som er ført sammen på en flybase under andre verdenskrig. Med ulik bakgrunn og personlighet blir de venner i denne uvanlige smeltedigelen.

Catherine Mort er helt strålende som Jane. Hun synger sikkert og med en stemme ladet med følelser; klangen i stemmen hennes er en ren nytelse. Hun har den vanskeligste rollen: jenta som elsker den kjekke offiseren Guy, som på sin side elsker hennes beste venninne, Amy.

Når Amy nekter å ha sex med Guy og bryter med ham, går Guy til Jane. Hun går til sengs med ham fordi hun elsker ham; han gjør det fordi han ikke vil dø i kamp uten å ha opplevd intimitet. Jane vet at Guy egentlig elsker Amy, men hun klarer ikke å motstå ham. Det koster henne nesten vennskapet med Amy.

Det er en gjenkjennelig og dønn ærlig historie, fortalt mot et klaustrofobisk bakteppe av mennesker stuet sammen i brakker på grunn av krigen. Mort formidler alle Janes følelser og erfaringer perfekt i en fint balansert prestasjon.

Tom Sterling er høy, kjekk og velsignet med en sikker tenorrøst. Han gjør en god figur som Guy, selv om han kanskje kunne ha fremhevet karakterens egoisme enda mer. Guy er tross alt ikke spesielt sympatisk, og Sterling burde ikke være redd for å vise det. Som Amy er Corrine Priest søt og skjør i rollen som den flinke jenta, selv om hun kunne trengt å slappe av litt mer og la karakteren få utfolde seg.

Catriana Sandison var nydelig som Jas, og sangen hennes om brorens død var et av stykkets dramatiske høydepunkter, vakkert og intelligent fremført. Sarah Harlington er utmerket som «festjenta» Sally, og det er også solid innsats fra Jessica Hern (Karen) og Perry Lambert (Lou).

Michael Rees spiller Guys venn og livsnyteren Gareth – selve arketypen på en kåt flysoldat. Han må jobbe litt med å gjøre karakteren mer helhetlig og mindre stykkevis, men han leverer likevel godt spill og takler humoren i stykket uten problemer. Sangstemmen hans er stødig og kraftfull.

Hele ensemblet synger svært godt, med utmerket diksjon og presisjon. Dette er ikke et lett partitur å synge, og det stiller høye vokale krav – krav som kompaniet innfrir gang på gang. De store fellesnumrene er en fryd for øret.

Dette er den sterkeste av de tre Goodall-oppsetningene Union har produsert i år. Tapners musikalske ledelse, et strålende ensemble ledet av Catherine Mort, og et levende, melodiøst og polyfont partitur forenes i en ekte teateropplevelse. Dette er en av de beste musikalene på Union Theatre de siste fem årene – og kvaliteten understreker hvor viktig det er at Union Theatre får fortsette sitt arbeid.