ANMELDELSE: Hamlet, Leeds Playhouse ✭✭✭✭

Jonathan Hall anmelder Amy Letmans oppsetning av William Shakespeares Hamlet ved Leeds Playhouse.

Tessa Parr som Hamlet ved Leeds Playhouse. Foto: David Lindsay Hamlet

Leeds Playhouse

Fire stjerner

Det har alltid slått meg som litt pussig at Hamlet står på pensum for 14- og 15-åringer; det er et stykke hvor karakterene gjennomgår et kalejdoskop av komplekse følelser – sorg, begjær, hevntørst, galskap og svik. Det er et spekter som selv en mann i femtiårene må jobbe hardt for å begripe.  Legg til et gjenferd, et blodbad av en avslutning og en spillestil som bryter den fjerde veggen mens morderiske handlinger utspiller seg foran øynene på protagonistene, og du har et stykke som er både voldsomt komplekst og faretruende lett å bomme på – noe som kan kurere enhver 15-åring for Shakespeare-interessen for livet. Den største styrken ved Amy Letmans produksjon er tydeligheten. Stykket er strammet inn og strømlinjeformet slik at scenene hamrer løs etter hverandre, hver og en krystallklar i sin hensikt, spilt med en energi som driver oss fremover i historien. Jeg har sett – og strevd med – flere oppsetninger av Hamlet gjennom årene; denne var uten tvil den mest veldefinerte, og ga meg en sterk rød tråd gjennom hele fortellingen. Denne klarheten blåser også liv og sannhet inn i de mange, mange kjente sitatene – hvorav jeg må innrømme at jeg ikke engang var klar over at enkelte stammet fra nettopp dette stykket.

Susan Twist (Polonius), Joe Alessi (Claudia) og Dan Parr i Hamlet ved Leeds Playhouse. Foto: David Lindsay

I hjertet av denne intrikate historien står en kompleks karakter: tittelrollen Hamlet. Han (eller i denne oppsetningen, hun) er revet mellom et sinne og en fortvilelse så sterk at det ofte etterlater karakteren fysisk gispende i en situasjon som er som hentet ut av et moderne dagsrevy-drama: Onkelen min myrdet faren min og giftet seg med moren min! Tessa Parr angriper rollen med energi og hengivenhet; scenene der det absurde i Shakespeares handling tærer på karakterens egen fornuft, spilles med en urovekkende og fengslende elektrisitet. Kjønnsskiftet tilfører en spennende dynamikk i forholdet til Ophelia (spilt av en plaget Simona Bitmate); Polonius’ (en annen karakter som her har byttet kjønn) misbilligelse og manipulasjon av de to får en homofobisk undertone som gir en opprørende sannhet til Ophelias påfølgende galskap.

Simona Bitmate (Ophelia) og Tessa Parr (Hamlet) i Hamlet ved Leeds Playhouse. Foto: David Lindsay

Dette er et stykke som ikke tillater noen gratispassasjerer; som nevnt må hver eneste hovedkarakter gjennom et operalignende følelsesregister, og rollene tolkes med kraft og ekthet av ensemblet. Noe av det beste med denne sesongen ved Leeds Playhouse har vært etableringen av et fast ensemble, som har latt oss se og sette stadig større pris på arbeidet til skuespillere som Darren Kuppan, Jo Mousely og Dan Parr. Særlig bemerkelsesverdig i denne forestillingen er Susan Twist som Polonius; etter karakterens hovmodige innblanding var det nesten synd at hennes død skjedde usett bak scenen.

Hayley Grindles scenografi med røyk og lysende kors, samt en dyster grav synlig under gulvet, kombinert med Alexandra Faye Braithwaites truende musikkvalg, skaper en ulmende atmosfære av fare gjennom hele denne solide produksjonen. Den anbefales på det varmeste til alle – og kanskje spesielt til skoleelever som har teksten på pensum.

LEEDS PLAYHOUSE NETTSIDE