ANMELDELSE: Happy Days, Young Vic Theatre ✭✭✭✭

Happy Days

Young Vic Theatre

31. januar 2014

4 stjerner

Til tross for at jeg har brukt mye av de siste fire årene på å lure på hvem det var Matt Smith lignet på der han klatret rundt i TARDIS-en, spesielt når han var i det "alvorlige" hjørnet, så har svaret vært unnvikende. Men da siste akt av Samuel Becketts Happy Days (som nå spilles på Young Vic i en nyoppsetning regissert av Natalie Abrahami) avslørte en støvete, desperat og tidvis demonisk Juliet Stevenson som Winnie, begravd opp til halsen i stein og grus, kom svaret plutselig. Ansiktet hennes var så likt Smiths som det overhodet er mulig – både urovekkende og avslørende på samme tid. Happy Days er ikke et lystig stykke. Det er Beckett på sitt mest konfronterende, mest forståelige, og nådeløst surrealistiske og forstyrrende. Dette er i bunn og grunn en monolog, og en real utholdenhetsprøve for både skuespiller og publikum.

Abrahamis produksjon er bemerkelsesverdig på flere måter.

Paule Constables lyssetting er formidabel, og følelsen av en trykkende, ubarmhjertig hete og et blendende lys formidles mesterlig. Tom Gibbons står for lyddesignet, og det er rystende. Tordnende hvin av høyfrekvent pine tvinger Winnie til å holde øynene åpne, og napper publikum ut av rollen som tilskuere og kaster dem inn i rollen som medopplevere.

Så er det scenografien. Vicki Mortimer har skapt et rom som makter å fremkalle assosiasjoner til en kiste, et steinbrudd, et egyptisk gravkammer, et sted for rituell begravelse, en sær feriedestinasjon,

en spesiell avdeling i helvete dedikert til tortur, og en gigantisk fot – og midt i dette står Winnie; i første akt begravd til livet i stein og grus, i andre akt helt opp til halsen, mens småstein og klipper raser ned bak henne med ujevne mellomrom som sanden i et timeglass, noen ganger som en liten strøm, andre ganger som et skred. Følelsen av undergang ligger tykt i luften, og alt ved scenografien forsterker og spisser dette inntrykket.

Kombinasjonen av de kreative kreftene her skaper et forbløffende rammeverk for Winnies utlegninger. Jeg tviler på om man kunne forestilt seg en barskere eller mer øde ramme for Becketts verk.

Stevenson er på høyden av sin karriere og bruker alle triks i boka for å gjøre sin Winnie uforglemmelig. Hun bruker blikket med stor effekt, og det er et preg av rituale og resignasjon over alt hun foretar seg. Hun formidler smertefritt pinselen i sin daglige, monotone tilværelse, og viser en utrolig fingerferdighet i å mane frem de små tingene som får tiden til å gå. Sekvensen der hun tar frem spilledåsen er henrivende vakker, og står i total kontrast til den tørre, plutselige tilsynekomsten av pistolen.

Hun bruker alle aspekter av stemmen sin for å gi tempo, tonehøyde, pause og presisjon til Becketts tekst. Slik etablerer hun hans visjon om et hverdagslig liv begravd i uovervinnelig og ufattelig motgang, men som likevel er et liv – fylt med minner om glede, lykke og de stundene som gjør det hele verdt det.

Stevenson er spesielt praktfull i den overveiende desperate andreakten. Hennes skrik av terror og utmattelse er virkelig noe for seg selv. En kraftfull og gripende prestasjon. Men det er tvilsomt om dette er den beste versjonen av Winnie Stevenson kan levere – hun virker nesten for tilbakeholden i første akt til å virkelig stråle. Hvis teknikken og utholdenheten hun viser i andre akt hadde vært mer til stede og mer utnyttet i den første, ville dette vært hennes livs rolle.

I den takknemløse, men ganske krevende rollen som den stort sett gryntende Willie – mannen som alltid er der, kravlende rundt i mørket på jakt etter retning, veiledning og trøst – er David Beames så god som noen kan få blitt. Og gjennom ham får man et genuint inntrykk av den rørende siden ved Stevensons Winnie.

Dette er en så god produksjon av Happy Days som man noensinne kan forvente å se, og Stevenson glitrer. Men kanskje ikke fullt så sterkt som hun kunne gjort, eller som Paule Constables feilfrie lyssetting antyder at hun skal.

Likevel er dette en stor bragd for Young Vic og Natalie Abrahami.