ANMELDELSE: Happy Endings, Arcola Theatre ✭

Gillian Kirkpatrick, Karen Archer, Andrea Miller og Thea Beyleveld (Foto: Piers Foley) Happy Endings

Arcola Theatre

10. februar 2015

1 stjerne

Vi befinner oss på en kreftavdeling. Her er fire pasienter som alle går gjennom cellegiftbehandling. Én, født i Auschwitz, er fast bestemt på ikke å la kreften vinne. Én er en dypt religiøs kone og mor som studerer til å bli rabbiner og ber om frelse. Én ser på kreften som en gave – en slags «stopp opp og lukt på rosene og lev livet fullt ut»-gave som gjenforener foreldre og barn og sikrer omsorg og kjærlighet. Én er skuespiller.

Hun bestemmer seg, tilfeldigvis etter pausen, for at hun ikke vil fortsette med cellegiften; hun vil være sin egen herre, danse i datterens bryllup om to uker og ha en livskvalitet hun ville blitt nektet dersom hun fortsatte med den utmattende behandlingen. Legen hennes argumenterer mot henne og prøver å overtale henne. Han spør henne, nokså irritert, om hun ser for seg at 57 mannlige jomfruer venter på henne i himmelen. I stykkets morsomste øyeblikk svarer hun: «57 mannlige jomfruer er min definisjon på helvete».

Dette er Happy Endings, markedsført som en ny musikal, som for tiden spilles i Studio One på Arcola Theatre. Stykket er skrevet av Anat Gov, en prisbelønt israelsk dramatiker, og beskrives som «en musikalsk-komisk fantasi om et tema folk ikke snakker om». Programmet sier ingenting om hvem som er ansvarlig for oversettelsen av dialog og sangtekster, men det virker udiskutabelt at mye har gått tapt i oversettelsen. Som et eksempel er dette en faktisk sangtekst:

«Du føler kanskje humøret er litt slett,

når du finner en liten klump, helt rett.»

Jepp.

Det er ikke en musikal; det er et skuespill med noen få, svake pastisj-numre. Det er heller ikke særlig mye til fantasi, selv om det finnes to merkelige sangsekvenser: den ene involverer en tilsynelatende forfengelig og arrogant lege; den andre fremstiller kreften – komplett med krabbeklør i en pussig astrologisk referanse – som en slags latinodanser. Begge sekvensene er utmattende – og det er ikke på grunn av de medvirkende eller koreografien (Jordi Guitart).

I programmet siteres Gov: «Mitt ønske er først og fremst å diskutere temaet – å si ordet 'kreft' uten å være redd... Jeg håper at folk forlater dette stykket med mindre frykt for kreft og for døden generelt. Det reiser spørsmål om hva livet handler om, og om man er villig til å leve for enhver pris.»

Denne oppsetningen reiser imidlertid spørsmål om hva teater handler om, og om man er villig til å sitte gjennom slett teater for enhver pris. Og den gir oss svarene.

I sin oversatte form er materialet her alvorlig mangelfullt. Store deler av første akt er poengløs og uinteressant. Dersom det ble strammet betydelig inn og formet om til en 70-minutters forestilling, kunne denne to timer lange, seige vandringen gjennom kreftavdelingen kanskje fungert i samsvar med forfatterens intensjoner. Andre akt inneholder noe interessant materiale når skuespilleren forsøker å overbevise sine medpasienter og sykehuspersonalet om at hun ikke er gal – at cellegift ikke er den veien hun velger å ta for å møte sin skaper. Vanskelige temaer debatteres, inkludert hvordan frykt for forsikringsselskaper og søksmål påvirker måten helsetjenester leveres på.

Man ser for seg at den dansende kreftmannen lett kunne hatt en tango med hver av de fire pasientene, kanskje de ansatte også, som et smart grep for å vise hvordan liv blir påvirket av sykdommen. De fantastiske elementene kunne drevet narrativet mer elegant. Sannsynligvis uten krabbeklør, da.

Men slik det fremstår nå, flakker verket hit og dit og viser bare glimtvis tegn til interesse eller liv.

Regissør Guy Retallack må bære hovedansvaret her. I programmet snakker Retallack varmt om «skarpheten og viddet» som ligger i teksten, men hans egen produksjon mangler begge deler, og evner definitivt ikke å belyse eller gi resonans til det han måtte se på papiret. En dyster fantasi gir verken glede eller innsikt.

Govs idé – en konfronterende musikalsk fantasi som tar for seg kreftens realiteter, behandling og menneskelige reaksjoner – er inspirert. I andre akt av Happy Endings finnes det glimt av sannheten, smerten og innsikten som Gov, som selv døde av kreft i 2012, brakte med seg inn i prosjektet.

Skal Happy Endings få en lykkelig slutt, trenger denne oversettelsen en god dramaturg. NHS (det britiske helsevesenet) burde finansiert det, for dersom Govs idé fikk kraftfullt liv, ville det vært gripende og essensielt teater.

Happy Endings spiller frem til 7. mars 2015. Besøk Arcola Theatres nettside.