ANMELDELSE: Her Aching Heart, Hope Theatre ✭✭

Colette Eaton og Naomi Todd. Foto: Roy Tan Her Aching Heart

Hope Theatre

1. desember 2016

2 stjerner

Bestill billetter

Jeg fortsetter å se stykker av Bryony Lavery i håp om å finne ut hva folk ser i dem. Jeg har ennå ikke klart det. I fjor måtte jeg sitte gjennom hennes høytidelige og langdryge omscrving av 'Treasure Island' på National, og nå har jeg brukt et par timer på å studere denne sammensuriet av angivelige komiske sketsjer som utgjør 'manuset' til denne forestillingen.

Det hyggeligste man kan si om denne produksjonen, er at den har en nydelig scenografi. Rachal Ryan har skapt et rødt plysj-boudoir inne i det lille Hope Theatre, og har til og med fått plass til 'kulisser', tepper som kan åpnes og lukkes, samt snorloft: det er et lite mirakel av miniatyrisering. På et tidspunkt blir til og med en bok firt ned fra taket (et grep som – i likhet med så mange andre i denne oppsetningen – bare blir glemt og ikke gitt noen strukturell betydning etter at det er brukt). Hun står også for et praktfullt utvalg av kostymer. Ryans sammenhengende visuelle språk er imidlertid den eneste helt pålitelige gleden i forestillingen. Vi kan sannsynligvis takke regissør Matthew Parker for dette valget; han fortjener ros for det. Om han bare hadde vært like heldig med sine andre beslutninger.

Colette Eaton og Naomi Todd. Foto: Roy Tan

Det er sanger her. Av Ian Brandon. Vi får en veldig tidlig. Den synges med en påtatt amerikansk aksent som ikke ser ut til å ha noe som helst med produksjonen å gjøre. Så hvorfor er den – og de andre – der? Det får vi aldri vite. Det er også koreografi av Anthony Whiteman, men den får ikke mye rom til å utfolde seg i dette lille, trange lokalet. De to skuespillerne, Colette Eaton og Naomi Todd, benytter seg av en rekke aksenter, noen mer troverdige enn andre, mens den enkle handlingen beveger seg fra den ene klisjeen til den neste. De virker som regel mest tilfredse når de omfavner stereotyper for å uttrykke de endimensjonale karakterene de er tvunget til å fremstille. Men betegnende nok, når de blir bedt om å ta opp telefoner og snakke naturlig, slapper stemmene deres av og de blir – et kort øyeblikk – ekte og behagelige å høre på. Dessverre er disse telefoniske avbrekkene få og sjeldne, og resten av tiden må vi lytte til plumpe og flate deklamasjoner av den bleke teksten, noe som raskt blir trettende og irriterende.

Men hvilken 'reise' er det egentlig disse karakterene er ute på? Det ene øyeblikket i nuet, det neste kastet inn i 1800-tallets affekterte avstand, og så tilbake igjen. Hvor skal denne teksten? Og hvorfor? Jeg var fullstendig ute av stand til å svare på de spørsmålene.

Vi blir lovet heftig romansedrama og 'bodice-ripping', men jeg så ikke snurten av det her. Faktisk sneglet vi oss gjennom to timer med nøling og fomling før damene endelig kom frem til et strevsomt kyss. Hvis du oppsøker dette stykket basert på reklamen, kommer du til å bli skuffet. Bli heller hjemme og se på 'Poldark'.

Naomi Todd. Foto: Roy Tan

Neste punkt på listen over uoppfylte løfter er det 'gotiske' elementet. Hvor ble det av det? Den røde plysjen? Er det alt? Virkelig? Ingen forlatte eller ruinerte slott; ingen overnaturlige krefter; ingen nisser; ingen mystiske slektninger eller arv, eller noe som helst som faktisk får blodet til å isne eller rører ved de mørkere, uutforskede krokene av menneskesinnet. Vel, hvorfor skulle man lete etter noe slikt i et stykke av denne forfatteren? Jeg tror ikke hun vet hva dybde er. Bli heller hjemme og se 'Carry On Screaming'.

'Safiske fanterier' er det neste på plakaten. Vel, som allerede antydet, er dette neppe 'The Killing of Sister George', og enda mindre 'The Bitter Tears of Petra von Kant'. Dette minner mer om det man pleide å se i bakrom over puber i Islington på 80-tallet, vanligvis i 15-minutters bolker, bundet sammen av preiket til en politisk korrekt konferansier. Jeg ville faktisk ikke blitt overrasket om det er der mesteparten av materialet har sitt utspring. Det har den samme slurvete, improviserte følelsen som forhastede stand-up-sketsjer, og omtrent like mye kunstnerisk verdi. Bli heller hjemme og les 'The Cookery Book of Alice B. Toklas'.

Som harmløs førjulsmoro er forestillingen et par kravløse timer: hvis du går dit med en stor beundring for forfatteren og/eller temaet, kan din entusiasme bli belønnet. Hvis ikke, må du belage deg på problemer.

Spiller frem til 23. desember 2016

BESTILL BILLETTER TIL HER ACHING HEART PÅ HOPE THEATRE