ANMELDELSE: Kingmaker, Above The Arts, ✭✭✭✭

Laurence Dobiesz, Alan Cox og Joanna Bending. Foto: Jeremy Abrahams Kingmaker

Above The Arts Theatre

4 stjerner

Kingmaker er et stykke for tre skuespillere som først ble satt opp under Edinburgh Fringe Festival i fjor til strålende kritikker. Nå er det hentet fram igjen i det intime lokalet Above the Arts for å sammenfalle med parlamentsvalget. Et ruvende skrivebord, en stol, et persisk teppe og en lenestol er nok til å skissere et politiker-kontor i Palace of Westminster – resten er opp til skuespillerne. Vi befinner oss midt i det konspiratoriske mentale landskapet fra House of Cards, hvor vennskap ikke eksisterer, kun midlertidige allianser; hvor gapet mellom blankpolerte uttalelser og de indre (ofte ondsinnede) intensjonene er enormt; hvor politikk handler om suksess på bekostning av kolleger og sjelden om idealer; og der det beste i menneskenaturen avfeies som naivt, mens kynisme er dagens orden. Dette er det moralske universet til Miltons fascinerende Satan og hans maktesløse Gud... Stykket forsøker imidlertid å bevege seg videre fra Francis Urquharts forutsetninger på 90-tallet, for å gi et innblikk i dagens politikk – eller mer spesifikt, det britiske Tory-partiet i moderne tid. Sentralt i stykket står Max Newman (Alan Cox), en karakter som har lånt mer enn bare litt fra Boris Johnsons persona. Newman er tidligere London-ordfører, en retorisk begavet bon viveur med stor sjarme og karisma, som simulerer en tilbakelent og klossete stil for bedre å skjule sine nådeløse politiske instinkter. Hans politiske appell hviler på at han åpent vedkjenner seg egne feil og mangler, noe som gjør ham både mer likt og valgbar enn rivalene. Det fungerer også som en slags immunitet mot partipiskene og bakmennene som handler i mørke skandaler. Med et nikk til et mulig scenario etter valget (som nå er overgått av virkelige hendelser), forbereder Newman seg på å kjempe om ledervervet idet statsministeren gjør seg klar til å gå av. Til sin overraskelse blir han kalt inn til et møte med Eleanor Hopkirk (Joanna Bending) fra statsministerens kontor, sammen med sin eneste motkandidat, den yngre parlamentsmedlemmet Dan Regan (Laurence Dobiesz). Begge mennene tror de skal møte Hopkirk alene, men i en spenningsfylt rekke avsløringer forstår vi at hun har sin helt egen agenda og en plan for hvem som skal gå av med seieren.

Det ville vært feil å røpe for mye av handlingen, men det holder å si at alle mulige kombinasjoner av allianse og fiendskap utforskes i løpet av de syttifem minuttene stykket varer. Handlingen punkteres av monologer fra hver karakter hvor de gir ironiske kommentarer til egne motiver og mulige utfall. Maktbalansen mellom karakterene skifter stadig med uventede vendinger. Dette er en kjent formel, og for at den skal fungere, kreves det sylskarp tekst og god karakterutvikling. Det får vi her. Dialogen er spekket med vittige onelinere, de fleste naturlig nok fra Max Newmans munn (f.eks. «Gi aldri makt til folk uten humor» og «I en skandale er det historien som betyr noe, ikke bevisene»). Men dette går aldri på bekostning av den naturlige flyten i samspillet. De tre karakterene er tydelig definert: Newmans svulstige talemåter kontrasteres mot Regans umodne politiske sjargong, mens Hopkirk skjuler sin emosjonelle sårbarhet bak presise maktgrep. Alan Cox formidler Newmans evne til å veksle mellom braute, overmot, forvirring og sinne på en mesterlig måte. I fremtoning ligger han kanskje tettere opp mot Kenneth Clarkes folkelige sjarme enn vår nåværende ordfører. Laurence Dobiesz viser hvordan karakterens innledende usikkerhet viker for skarpe politiske instinkter og en ambisjon like grenseløs som Newmans. Joanna Bending har på mange måter den mest krevende rollen. Hun lykkes i å vise prisen en kvinne må betale for å være enda tøffere enn sine mannlige kolleger for å lykkes i et system designet av og for menn. I sluttscenene viser hun også en rørerende sårbarhet som gir emosjonell tyngde til det som ellers er en ganske kynisk og kjølig komedie.

Stykket etterlater oss med to lærdommer. For det første anerkjenner Kingmaker at den politiske gevinsten går til dem som følger spillets regler slavisk, og ikke til dem som prioriterer personlige eller uforutsigbare menneskelige mål. Dette er ikke det gamle argumentet om at politikk handler om makt fremfor sak, men snarere det poenget at politikere støtter hverandre fordi de snakker samme språk og føler seg trygge i det lukkede miljøet. En utenforstående som drives av et ønske om å rette opp urett utenfor det politiske spillet, vil aldri slippe inn. Den andre lærdommen er at vi får de politikerne vi fortjener: de som når toppen i dag er de som fremstår som motgiften til politikk snarere enn dens tradisjonelle ansikt. Etter hvert som den politiske eliten fjerner seg mer fra velgerne når det gjelder rikdom og bakgrunn, er det de politikerne som klarer å simulere en slags folkelig sjarme som vinner frem. Uavhengig av politisk overbevisning, lyktes både Boris og Blair gjennom sine skuespillerevner med å presentere ulike ansikter til ulike publikummere – de berørte alvorlige temaer lett og ledig, og foretrakk underholdning og floskler fremfor tyngde. Forfatterne har helt rett i at i en verden hvor politikk i stor grad har blitt rollespill, er det stadig viktigere at teatret fungerer som en reflekterende kommentator. Kingmaker spilles på Above The Arts frem til 23. mai 2015