ANMELDELSE: Love's Labour's Lost og Much Ado About Nothing, Haymarket Theatre Royal ✭✭✭✭✭

Ensemblet i Much Ado About Nothing. Foto: Manuel Harlan Love's Labour's Lost og Much Ado About Nothing

Theatre Royal Haymarket

Fem stjerner (for begge forestillingene)

15. desember 2016

Bestill billetter til Much Ado About Nothing Bestill billetter til Love's Labour's Lost

Dramatikere og historikere har lenge spekulert i mysteriet rundt Shakespeares «tapte» skuespill, Love's Labour's Won, som nevnes i forbifarten i enkelte dokumenter fra samtiden. Forskere flest antar at dette i realiteten var en alternativ tittel på den mørke komedien Much Ado About Nothing (Stor ståhei for ingenting), gitt på grunn av populariteten til det tidligere Love's Labour's Lost. Royal Shakespeare Company har spunnet videre på denne ideen og skapt en perfekt sammenkobling av de to stykkene, som begge blander lettbeint komedie med mørkere undertoner, om enn i ulik grad.

Handlingen, som opprinnelig er satt til Navarra i Nord-Spania og Messina på Sicilia, har her blitt flyttet til et engelsk gods basert på Charlecote Park nær Stratford-upon-Avon, med imponerende scenografi av Simon Higlett. Denne sammensetningen får ekstra tyngde ved at kostymer, dekor og musikk er lagt til tiden rundt første verdenskrig – med Love's Labour's Lost i sommeren 1914 og Much Ado About Nothing i julen 1918. Dette kler den melankolske slutten i Love's Labour's Lost perfekt, samt karakterenes retur fra krigen i Much Ado About Nothing.

Steven Pacey, Nick Haverson, Chris McCalphy, Peter McGovern og John Arthur i Love's Labour's Lost. Foto: Manuel Harlan

Til tross for den bittersøte slutten, er Love's Labour's Lost en frydefull produksjon. Den flørtende munnhoggeriet mellom de fire parene er en ren glede å følge; ungkarene har sverget å holde seg unna kvinner i tre år for å studere, men prøver febrilsk å omgå sine egne eder for å vinne den franske prinsessen og hennes hoffdamer. Et av høydepunktene er når mennene forkler seg som dansende russere i et hysterisk morsomt og vilt koreografert nummer. Ungkarskvartetten ledes an av en glimrende Sam Alexander som kongen av Navarra, med Edward Bennett som Berowne, William Belchambers som Longaville og Tunji Kasim som Dumainel. De får verdig motstand av kvinnene, spilt av Leah Whitaker som prinsessen, Rebecca Collingwood som Katharine, Paige Carter som Maria og Lisa Dillon som Rosaline – sistnevntes verbale fektekamp med Berowne varsler deres senere samspill i Much Ado About Nothing.

For enda mer utpreget komikk sørger John Hodgkinson som den spanske reisende, Don Armado. Han leverer klassisk humor med sine overdrevne manerer og snedige feiluttalelser, som når han refererer til «arse tits» i stedet for «artists» og «men of piss» i stedet for «peace». Steven Pacey er særlig god som den pedantiske skolemesteren Holofernes med sine pompøse latin-fraser, flankert av sterke prestasjoner fra Chris McCalphy som konstabel Dull og Peter McGovern som tjeneren Moth. Alle samles i det fabelaktig kaotiske tablået «The Seven Worthies», her omarbeidet til en slags operette av komponist Nigel Hess, hvis musikk på vakkert vis løfter både komikken og dramatikken i begge forestillingene.

Når mennene drar i krigen mot slutten av Love's Labour's Lost, skifter stemningen til det sørgelige. Den eneste motgiften er Love's Labour's Won. Selv om karakterene er forskjellige, er ensemblet og rammen den samme i Much Ado About Nothing, men nå med en mer bekymringsløs etterkrigsstemning som varsler det glade 20-tallet og jazzalderen.

William Belchambers, Tunji Kasim, Edward Bennett og Sam Alexander i Love's Labour's Lost.

Edward Bennett og Lisa Dillon høster mye latter i det kranglete kurmakeriet mellom Benedick og Beatrice. I en spesielt oppfinnsom scene bringer Bennetts fysiske komikk, mens han overhører samtaler bak et forheng, tankene hen til Eric Morecambes humoristiske geni. Tunji Kasim og Rebecca Collingwood leverer solide prestasjoner som Claudio og Hero, men det er Steven Pacey som virkelig skiller seg ut som Heros far, Leonato. Han er hjerteskjærende i scenene der han konfronteres med anklagene mot datterens ære. Blant landsbyfolket blir den klassiske komiske rollen som den udugelige konstabelen Dogberry en mer mangefasettert figur i Nick Haversons skikkelse. For første gang opplever jeg at denne karakteren balanserer ellevill farse med snev av patos. Avhøret av de to fangene i hans trange, overfylte hjem utarter til en surrealistisk klovnelek som sender tankene til Marx Brothers, men mot slutten føler man virkelig hans frustrasjon over å ikke mestre situasjonen, ikke minst på grunn av en rystende medisinsk tilstand.

Musikken til Nigel Hess forsterker igjen dramatikken, mest merkbart med sangen basert på Christopher Marlowes «Come Live With Me and Be My Love». Den fremføres av Harry Waller som Balthasar ved pianoet i stilen til en Ivor Novello-ballade, og brukes siden som et stemningsfullt gjennomgangstema i stykket.

Begge produksjonene, som opprinnelig ble satt opp i Stratford-upon-Avon i 2014, har ankommet London via Manchester Opera House og Chichester Festival Theatre i toppform, oppfinnsomt og kyndig regissert av Christopher Luscombe. Til tross for den neddempede slutten på Love's Labour's Lost og forviklingene rundt bryllupet i Much Ado About Nothing, er begge stykkene svært morsomme og tvers igjennom underholdende – enten de sees hver for seg eller, aller helst, sammen.

Spilles frem til 18. mars

BESTILL BILLETTER TIL MUCH ADO ABOUT NOTHING

BESTILL BILLETTER TIL LOVE'S LABOUR'S LOST