ANMELDELSE: Mess, Albany Theatre ✭✭✭✭

Mess

Albany Theatre

20. mai 2015

4 stjerner

Anmeldelse av James Garden

Caroline Hortons Mess er sannsynligvis en av de mest ærlige skildringene av en spiseforstyrrelse man kan finne på en scene. Stykket, som er utviklet og fremført av Hannah Boyde og Seiriol Davies med Caroline Horton i førersetet, bruker bevisst mye humor og bryting av den fjerde veggen for å ufarliggjøre temaet for publikum.

Det finnes et herlig grep der Josephine (spilt av Horton) forklarer at dette «ikke er den ordentlige forestillingen» og at «når stykket settes opp på nytt, er det dette som skal skje», for å trekke publikum inn i historien. Dette skaper en atmosfære av enkelhet som kler stykket perfekt. Det er alltid en risiko for at verket mangler noe når dramatikeren også står på scenen, rett og slett fordi man mangler flere par øyne, men slik er det ikke i Mess. Horton bebor sitt univers på nydelig vis under Alex Swifts stødige regi. Selv om hun spiller en karakter med en lidelse man kanskje får lyst til å se bort fra, krever Horton vår fulle oppmerksomhet, til tross for at prestasjonen forblir skjør.

Boris, Josephines nære venn, spilles av den herlige Hannah Boyde. Dette er et bevisst valg av kjønnsoverskridende casting som paradoksalt nok bringer publikum tettere på handlingen, selv om det innledningsvis kan virke fremmedgjørende. Boyde tilfører scenen en undring som minner om en barne-TV-programleder, og hun beholder denne utstrålingen gjennom hele stykket med full kontroll og naturlighet.

Det ekstremt effektive originalpartituret og sangene fremføres av Seiriol Davies i rollen som Sistahl. Josephine og Sistahl krangler gjennom hele stykket om valg av lydeffekter og spesifikke sanger han «skriver» for henne, som hun til slutt mener ikke holder mål. Men det er gjennom disse metateatrale øyeblikkene at alle de tre karakterene virkelig får skinne.

Teksten kan til tider være svært didaktisk – et stort fjell av rosa fluff og dyner med en paraply er spesifikt markert som en visuell representasjon av Josephines sykdom. Men selv med denne tydelige symbolikken er det emosjonelle inntrykket av å se Caroline Horton gjemme seg på toppen med et livredd blikk, rett og slett hjerteskjærende.

Det har vært en trend i det siste med stykker for tre eller fire skuespillere der karakterene bevisst henvender seg til publikum med en god porsjon selvironi og humor for å fortelle intime og personlige historier. Hiraeth på Soho Theatre fungerte på samme måte med stor suksess, og det samme gjorde Scarlet på Southwark Playhouse. Kanskje er dette metateatrale grepet så populært fordi det er rimelig å produsere, men i Mess er det uansett ekstremt effektfullt. Vi får håpe forestillingen fortsetter å turnere.

Finn ut mer om Mess på nettsiden til China Plate