ANMELDELSE: Mythic, Charing Cross Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Mythic som nå spilles på Charing Cross Theatre.

Georgie Westall (Persefone) i Mythic. Foto: Marc Brenner MythicCharing Cross Theatre 8. oktober 2018 3 stjerner Bestill billetter nå Her er vi igjen: nok en ny musikal; nok et interessant og engasjerende partitur; og nok et svakt manus. Hva er det med disse nye forestillingene?  Hvordan har det seg at de ofte – ja, faktisk som regel – er så solide når det gjelder musikken, men likevel så vaklete når det er snakk om stykkets dramatiske integritet?  Jeg prøver fortsatt å finne ut av det. I dette tilfellet, en britisk verdenspremiere av et nytt verk skrevet av forfattere importert fra Broadway, får vi en tiltalende rekke låter med flere «hooks» enn en hel elvebredd med fiskere, alt snekret sammen av Broadway-arrangøren og orkestratoren, og komponisten i egen person, Oran Eldor.  Eldor er også tilknyttet vårt eget Royal Opera House, så det er en viss britisk forbindelse der.  Arbeidet hans er mildt sagt energisk: det er ingen fare for at forestillingen kjører seg fast i for mange ballader.  Men om noe, kunne vi alle trengt en sjanse til å trekke pusten av og til: det kunne brakt litt tiltrengt nyanse inn i det blendende lyset fra hans krevende og iherdige rytmer. Michael Mather (Hades) og ensemblet i Mythic. Foto: Marc Brenner Når det gjelder melodisk oppfinnsomhet, vel, jeg kan ikke huske et eneste nummer, bortsett fra at de alle var behagelige å høre på.  Tekstene til Marcus Stevens (også fra USA), er absolutt funksjonelle og klare som en bjelle, men kjemper enda hardere for å gjøre et varig inntrykk.  Stevens har svært respektable meritter, og som skuespiller har han blant annet jobbet med to sesonger av «Forbidden Broadway»: den erfaringen alene burde ha lært ham mye om hvordan man skriver minneverdige sangtekster, for ikke å si morsomme tekstlinjer.  Likevel er de betydningsfulle eller humoristiske øyeblikkene få og spredte i denne nokså gravalvorlige fortellingen om en trassig tenåring og hennes hippi-aktige, dysfunksjonelle foreldre. Daniella Bowen som Demeter i Mythic. Foto: Marc Brenner   Ah, ja: manuset.  Det vi har her er, som Sheridan Morley alltid pleide å si, nok en variant over myten (se tittelen over) om Persefone og Hades.  Hvorfor verden trenger enda en ny vri på denne velbrukte historien kan jeg virkelig ikke forestille meg, og dessverre gir ikke Stevens oss noen hint om hvorfor han har valgt nettopp denne rammen for å kle opp sine og Orams sanger.  Så, litt forvirret, blir vi sittende og lytte nok en gang til den greske legenden om hvordan vinteren ble oppfunnet. Med så lite substans når det gjelder motivasjon eller eksistensberettigelse, er det ikke rart at skuespillerne virker like fortapte som publikum.  Bak den ustoppelige energien i denne høyoppløselige produksjonen (regissør og koreograf Sarah O'Gleby, nok en amerikansk import som kaster alt hun har inn i et desperat forsøk på å distrahere oss fra de gapende hullene i dramaturgien), står tolv svært hardtarbeidende unge mennesker på scenen og prøver å skape en stor forestilling.  De gir virkelig alt! Enestående blant dem er, etter min mening, Daniella Bowens henrivende Demeter (i en fantastisk 70-talls gresk inspirert kreasjon av kostymedesigner Lee Newby).  Hennes praktfulle stemme – sterk i hele registeret, med noen spesielt følelsesladede toner i mellomregisteret og i dybden – er den perfekte matchen for Orams musikalske linjer, og hennes frasering av Stevens' tekster er rett og slett uovertruffen: hennes tidlige solo, «Sweet Summer Days», er den sterkeste kandidaten til et virkelig minneverdig nummer.  Hun er produksjonens største aktivum.  Som datteren, den trassige tenåringen Persefone, har Georgie Westall en vanskelig jobb: hun blir bedt om å synge, mer eller mindre rett etter hverandre, tre numre som er nesten identiske både melodisk, harmonisk, strukturelt og dramatisk. Det ville utfordret selv den mest erfarne skuespiller, og hun må beundres for sin fryktløse tilnærming til dem; men med så forutsigbart materiale er det vanskelig for henne å etablere noen form for utvikling i karakteren.  Det er urettferdig mot henne: hun legger ned enorm energi i å prøve å løse de uløselige problemene i rollen sin. Kjærlighetsinteressen hennes spilles av Michael Mather i en imponerende West End-debut. Han er et nytt talent som tydeligvis kommer til å nå langt takket være dette initiativrike teateret (tenk bare på alle de store talentene vi har sett her i det siste).  Stemmen hans er varm og overbevisende, og hans scenenærvær vitner om et stort potensial for bariton- og/eller lave tenorroller.  Manuset gir ham mindre å gjøre, men han får det meste ut av hvert øyeblikk.  En skuespiller vi kjenner fra tidligere forestillinger (hans tolkning av Trumper i Unions nå legendariske oppsetning av «Chess» var rett og slett elektrisk), er den noe underutnyttede Tim Oxbrow som latsabben av en pappa, Zevs (noen spør: «Er du faren hennes?», og han svarer etter en pause... «Sannsynligvis....»). Det er en frisk og uformell sjargong i dialogen som er oppmuntrende: Stevens har definitivt talent.  Det samme har Eldor.  Det de trenger mer av er håndverksmessig dyktighet og en tryggere følelse for hva de egentlig holder på med, og hvorfor.  I mellomtiden får vi en morsom tolkning fra Genevieve McCarthys svært «Christina Aguilera-aktige» Afrodite (i et herlig grusomt antrekk av Newby).  Resten av ensemblet gjør sitt ytterste i sine mange opptredener: Courtney-Brogan Smalley, Eloise Davies, Ben Lancaster, Jade Marvin, Jamie Ross, Leon Sene og Ben Welch leverer alle varene: dette er et fint sted for dem å vise frem talentene sine.  Men på en eller annen måte tror jeg ikke mange av dem vil beholde noe fra partituret i repertoarmappene sine.  Sangene deres er fengende og muntre (så lenge du faktisk hører på dem), men de fester seg rett og slett ikke på minnet. Newby gjør også en flott jobb med å improvisere en dynamisk scenografi til tross for Charing Cross' berømte mangel på plass på sidene og i høyden.  Jamie Platt lyssetter det med tilsvarende høy energi, og Andrew Johnson sørger for at vi hører (det meste) av musikken.  Orkestreringen, ved Eldor selv, er til tider overveldende, selv i numrene med fullt ensemble.  Alt i alt er det ikke en dårlig forestilling, og muligens vil den føre til bedre ting.  Hvis du er nysgjerrig, anbefales en tur; men ikke forvent for mye.

BESTILL BILLETTER TIL MYTHIC NÅ