ANMELDELSE: Other Desert Cities, Old Vic Theatre ✭✭

Other Desert Cities

Old Vic Theatre

21. mars 2014

2 stjerner

En teaterregissør har flere viktige ansvarsområder: å utvikle og gjennomføre et konsept eller en visjon for teksten som fungerer sammen med verket og gjør forestillingen relevant, forståelig og engasjerende; å lede et team av andre kreative for å virkeliggjøre denne visjonen; å forstå karakterene godt nok til å sikre at skuespillerne kan forme dem; å velge det rette ensemblet for oppgaven; og å lokke frem det beste fra alle involverte slik at produksjonen virkelig kan løfte seg i tråd med den opprinnelige visjonen.

Etter min mening er rollebesetning alltid nøkkelen.

Selv den beste visjonen i verden vil forlise mot skjærene av feilcastede roller. Men med de rette skuespillerne kan både svakheter i stykket og manglende sammenheng mellom tekst og regi overvinnes. Fremragende skuespill kan dekke over nesten alt.

Dårlig skuespill derimot, vil kaste et nådeløst og ubehagelig lys over hver minste mørke krok i enhver produksjon.

Other Desert Cities, skrevet av Jon Robin Baitz – mannen bak TV-serien Brothers And Sisters og to ganger nominert til Pulitzerprisen, én gang for nettopp dette stykket – spilles nå på Old Vic i en oppsetning regissert av Lindsay Posner.

Det er kanskje ikke det største stykket som noensinne er skrevet, men det er et solid stykke teater. Dette er et intimt familiedrama om hemmeligheter, løgner, politikk og lidenskap; samtidig tar det for seg det republikanske partiet i USA (ganske usminket), presset og lengslene ved det å være forfatter, og de tingene kjærlighet kan drive en til å gjøre – på godt, vondt og likegyldig vis.

Stykkets største styrke ligger i de herlig komplekse og troverdige karakterene i denne mildt sagt dysfunksjonelle familien: Polly, den iskalde matriarken som ble berømt for å sette Barbara Bush og hennes kumpaner på plass; Lyman, den tidligere filmstjernen som ble politiker med doktorgrad i elskverdighet; Silda, Pollys søster og tørrlagte alkoholiker, hvis raseri over å være avhengig av søsteren er like grenseløst som universet; Trip, den yngre sønnen og sexavhengige TV-produsenten som har arvet de diplomatiske evnene som kreves for å navigere i familiens minefelt; og Brooke, den depressive, begavede forfatteren som ikke har hatt en god dag siden hun fikk vite om selvmordet til storebroren, som også var hennes beste venn.

En jul samles familien til feiring, og Brooke kunngjør at hun har skrevet en bok om brorens død, slik hun forestiller seg at det skjedde. Hennes hat mot republikanismen smelter sammen med et idealisert bilde av den avdøde broren for å døyve hennes egen smerte. Boken er et nådeløst angrep på foreldrene, deres venner og deres overbevisning. Den truer med å knuse familien for godt. Som et resultat begynner sannheter de aldri før har våget å dele, å komme for dagen.

Polly, Brooke og Silda er tre fantastiske kvinneroller; i New York ble de vekket til live av Stockard Channing, Rachel Griffiths og Linda Lavin.

Her i London har det dessverre ikke gått like bra.

Da rollelisten ble offentliggjort, tok jeg det for gitt at Clare Higgins skulle spille Polly. Hun har tyngden, stemmen, det iskalde blikket og den underliggende hardheten rollen krever. Polly har nemlig omringet hjertet sitt med stål helt siden hun mistet sin eldste sønn, og den styrken, isolasjonen og besluttsomheten er selve kjernen i henne. Men nei, her spilles rollen av Sinéad Cusack – en skuespiller med all den stålsatte viljen til en porsjon semulegrynsgrøt og et blikk som konstant truer med å bryte ut i gråt heller enn å trosse Barbara Bush.

Cusack er fullstendig feilcastet som Polly, og som følge av dette kommer hele stykket ut av balanse.

Cusack ønsker å bli elsket; det gjør ikke Polly. Cusack syter; det gjør ikke Polly. Cusack hinter om det som skal skje; det gjør ikke Polly. Cusack lager lyder som et skremt, rabiat beltedyr når Brooke kunngjør bokutgivelsen; det gjør ikke Polly. Cusack klarer ikke å gå rett i høye hæler; det gjør Polly.

Cusacks manglende evne til å fange den ekte Polly føles enda mer tragisk når man ser Clare Higgins bli kastet bort i rollen som Silda. Ikke misforstå, hun er en utmerket Silda, men hun kunne ha vært en strålende Polly – og Cusack ville sannsynligvis fungert mye bedre som Silda ved siden av henne.

Higgins er best her når hun er stille, observerende eller tenkende. Blikket av uforfalsket lyst hun kaster på whiskyflasken. Det herjede smerteuttrykket når hun ser Brooke bli avvist av moren. Det fjerne, melankolske blikket hun sender Lyman med jevne mellomrom. Den barnslige gleden når hun gjør seg klar til å nappe til seg Trips joint. Alle elementene av Silda er på plass; det eneste Higgins egentlig mangler for at rollen skal fungere perfekt, er en god Polly motspiller.

Martha Plimpton kjemper for å finne figuren Brooke, hovedsakelig fordi hun ikke har noen Polly å spille opp mot. Men hun finner henne til slutt, og åpningen av andre akt – hvor hun og Daniel Lapaines Trip diskuterer foreldrene sine inngående – er forestillingens høydepunkt. De fungerer som søsken, kjemien stemmer, og de får det beste ut av hverandre. Her begynner stykket endelig å leve.

Plimpton leverer sluttscenen med stor selvsikkerhet, faktisk bedre enn Rachel Griffiths gjorde på Broadway. Kanskje er det nettopp på grunn av Cusacks svakere Polly at Plimpton kan legge til lag av varme hos Brooke som føles både troverdige og forståelige. Uansett grunn er hennes spissformulerte tale ved boklanseringen virkelig severdig.

Lapaine er faktisk utmerket tvers igjennom som Trip. Det er en vanskelig rolle fordi han har relativt lite å gjøre utover å være megler mellom foreldrene og søsteren, og kamerat for tanten. Men han klarer også, helt uten replikker, å formidle smerten han har båret på i skyggen av en tapt storebror og en sørgende søster på en kompleks måte. Denne Trip-utgaven er vant til å stå utenfor familiens søkelys, og foretrekker det slik. Lapaine utgjør en skarp kontrast til Brooke, samtidig som han tydelig er hennes største fan. Det er en glimrende prestasjon.

Det er et øyeblikk i andre akt hvor Lyman snakker om det å overleve, og sier noe sånt som: "Det var bare skuespill, og det falt meg naturlig". Når disse ordene sies av Peter Egan, fremstår de som tragisk ironiske. For det Peter Egan absolutt ikke klarer, er å spille Lyman Wyeth – hverken naturlig eller i det hele tatt. I likhet med Cusack er han totalt feilcastet. Han mestrer ikke det kontrollerte raseriet, den ulmende uroen eller den dype fortvilelsen som Lyman må utstråle. Det finnes ingen rød tråd i hans tolkning; det er fragmentert og svakt skuespill, preget av tunge steg og et mutt ansiktsuttrykk. Hans "No comment"-exit er direkte pinlig.

Han lunter rundt på scenen som en stakkarslig Paddington-bjørn med et tomt og melankolsk blikk. Det er ingen spor av en tidligere statsmann, en vellykket forretningsmann eller en gang en ektemann og far. Han blir en klump med marsipan i et hav av klissete sentimentalitet. Det er smertefullt å se ham drukne i rollen.

Her må Posner ta på seg skylden. Dette er feil ensemble for dette stykket, og hvis han mener noe annet, burde han ikke ha regissert det. På samme måte tillater (eller krever) han at Cusack og Egan to ganger hinter til den store hemmeligheten i familien. Det er helt unødvendig og strider mot både karakterene og dramaturgien. Publikum trenger ikke å bli "forberedt" på det som skal skje; det er langt bedre om det bare skjer. La sjokket treffe slik det er ment i dette ellers velskrevne stykket. En god regissør ville ha gjort nettopp det.

Old Vic er tilbake i sin amfi-løsning (In-The-Round), noe som gir en sterkere nærhet til spillet. For dette ensemblet er det fatalt; avstanden fra en vanlig scene kunne ha hjulpet Cusack og Egan, men her blir hver eneste bevegelse nådeløst blottlagt.

Dette er en feilcastet og dårlig utformet produksjon av et ellers interessant stykke samtidsdrama. Det burde ha vært langt bedre enn dette.

Men forestillingen er likevel verdt å se for innsatsen til Lapaine, Plimpton og Higgins.

Om bare Clare Higgins hadde spilt Polly...