ANMELDELSE: Pinter Five, Harold Pinter Theatre London ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Pinter Five, som nå spilles på Harold Pinter Theatre som en del av Pinter-sesongen.

Luke Thallon og Jane Horrocks i Pinter Five. Foto: Marc Brenner Pinter Five Harold Pinter Theatre, London.

4. januar 2019

5 Stjerner

Bestill billetter

Pinter at the Pinter-sesongen fortsetter å by på herligheter, og føles nå virkelig som en unik sjanse til å oppleve Pinters sjelden oppførte kortspill og sketsjer. Hvis det finnes et tema for denne trippelforestillingen som utgjør Pinter 5, er det fragmenterte stemmer og liv som krysser hverandre – familiebånd som gjøres skjøre av manglende kommunikasjon, enten det er ansikt til ansikt, over eteren eller i brev som aldri ble sendt eller lest.

Luke Thallon i Pinter Five. Foto: Marc Brenner

The Room er klassisk Pinter fra 1957. Rose Hudd serverer engstelig frokost til sin mann, Bert, og forsikrer ham om at den vil "holde kulden ute", men det er tydelig at kulden allerede er inne i rommet.  Det finnes ekko av The Birthday Party i de skitne veggene; hennes sosiale status etableres ved at de ikke bor i kjelleren med sine fuktige vegger, men utsiden er et skremmende sted, og så banker fremmede på døren. Vi befinner oss i et krigsskadd etterkrigs-Storbritannia, og hvem er den mystiske mannen i kjelleren som vet hvem Rose Hudd egentlig er?

Luke Thallon og Emma Naomi i Pinter Five. Foto: Marc Brenner

Jane Horrocks, som Rose, driver stykket med en fremragende tolkning av dirrende angst, matchet av Rupert Graves som en nesten taus Bert. Nicholas Woodeson forsterker uroen som huseieren Mr. Kidd, som stiller spørsmål ved møblene i rommet og romsterer med rør. Hans minner om moren inkluderer en tanke om at hun var jødinne, noe som bringer med seg forestillinger om fiendtlige krefter som overtar boliger og tvangsutkastelse. Paranoiaen øker med ankomsten til ekteparet Sands (Luke Thallon og Emma Naomi), som tror rommet er ledig for utleie. I stykkets vakre klimaks trer mannen fra kjelleren inn – Riley, som er blind, men likevel i stand til å se tydelig hvem Rose er. Er han Døden som kommer for å kalle henne hjem? Med Colin McFarlanes nydelige stemme som forfører både Rose og publikum, og var kanskje Mr. og Mrs. Sands et tegn på at tiden var ute? Vi hører et spedbarn gråte i det de får kontakt, noe som antyder en livssyklus som sluttes (fremragende lyddesign gjennomgående av Ben og Max Ringham).  Bert vender tilbake og angriper Riley for å redde sin kone, men hun er nå selv blind – kanskje et symbol på å lukke øynene for volden som syder rundt henne. Det er et ekstraordinært stykke, vakkert spilt, som er verdt billettprisen alene.

Nicholas Woodeson og Rupert Graves i Pinter Five. Foto: Marc Brenner

Sesongen har gjort mye for å bevise hvor morsom Pinter kan være, og Victoria Station (1982) er en hysterisk morsom dialog mellom en taxisentral og en forvirret sjåfør som ikke ser ut til å vite hvor han er, men som vet at han har forelsket seg i passasjeren som sover i baksetet. Rupert Graves og Colin McFarlane spiller gnistrende her, der sentralbordoperatørens økende frustrasjon avslører sjåførens tilstand av forvirret lykke. Det er en sårt tiltrengt utløsning av spenning etter The Room! Kveldens tredje stykke er Family Voices fra 1981, som i noen grad bærer preg av sin radioutsendelse-opprinnelse. Men som med alle stykkene, gir Patrick Marbers utmerkede regi teksten en forfriskende, men kontrollert energi, idet Luke Thallon (særdeles god), Horrocks og Graves spiller foreldre og barn som skriver "falske nyheter" til hverandre i et stykke om forlatte foreldre.

Colin McFarlane i Pinter Five. Foto: Marc Brenner

Vi er tilbake i de kalde, tomme rommene der kvelden startet, og Pinter 5 rammes vakkert inn av disse tapte stemmene, fortvilede og stadig søkende etter kjærlighet. Så langt er dette Pinter-kolleksjonen du virkelig bør få med deg hvis du bare kan se én; det er en fest for både øyne og ører.

BESTILL BILLETTER TIL PINTER FIVE