ANMELDELSE: Rent Boy The Musical, Above The Stag ✭✭✭

Rent Boy, The Musical

Above The Stag Theatre

28. juni 2015

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Teater blir ofte sett på som ren eskapisme og underholdning, spesielt musikaler, så det er alltid interessant å komme over et stykke som inspirerer til videre undersøkelser. Slik var det med Rent Boy, The Musical, som nå spilles på Above The Stag Theatre i en produksjon regissert av Robert McWhir.

Et av de beste numrene i forestillingen, som kombinerer strålende koreografi (takket være den svært talentfulle Carole Todd) med en fengende melodi, er "Who Invented The Jockstrap?". Mens ensemblet kastet seg over låten og rutinen med uforminsket iver, tok jeg meg selv i å lure på svaret på nettopp det spørsmålet. Det var definitivt noe jeg aldri hadde tenkt over før. Det viser seg at det var C. F. Bennett i 1874 – se der, musikaler kan faktisk være lærerike!

Dette er musikalteater som leverer nøyaktig det som står på plakaten. Tittelen antyder dristige påfunn, mengder av tvetydigheter og korgutter i svært trange bukser: en drøm for enhver Roger de Bris-entusiast. Og produksjonen innfrir på alle punkter.

Hvis teamet bak filmene om Carry On-gjengen fortsatt hadde skrevet i dag, kunne de ha kommet opp med noe av det tullet vi ser her:

If you need a hammering I’m the one who can. I don’t want to hear you yammering Learn to take it like a man.

Subtilitet spares det ikke på her – men det er heller ikke nødvendig. Ingenting ved produksjonen forsøker å være høytidelig eller viktig: dette er en øvelse i moro, og hvis du er ute etter en god latter og nakenhet av burlesk-slaget, vil du sannsynligvis bli rikelig belønnet.

Manus og sangtekster av David Leddick er enkle, men harmløse. Det minner mer om en utklippsbok av tanker og sketsjer enn en tradisjonell fortellende musikal, men det er lite sannsynlig at målgruppen bryr seg om det. Handlingen sentrerer rundt en prisutdeling for, i all hovedsak, Årets Rent Boy. Stykket raser fra karrieren til én kategorivinner til den neste, med noen løse "intervjuer" innimellom vertskapet (som etter pause dukker opp som vertinne i en slags hyllest til Billy Flynn) og vinnerne.

Det er ingenting banebrytende ved historien, og de vanlige "det er bare sex"-klisjeene ruller stadig forbi. Likevel er det vevd inn en slags nølende kjærlighetshistorie mellom en av de prostituerte og en ensom, snill kunde som tror de kan ha et "ekte" forhold. Dette er, for å si det forsiktig, noe klønete flettet sammen med den saftige lettsinnetheten, og det er nesten umulig å ta det på alvor – hadde det ikke vært for skuespillernes hengivenhet og McWhir's ønske om å gjøre stykket litt mer interessant enn forventet, kunne denne delen ha vært sørgelig. Men det er den ikke; det håndteres relativt sensitivt og reiser faktisk interessante spørsmål, på nesten nøyaktig samme måte som suksessfilmen Pretty Woman gjorde på 90-tallet.

Akkurat som mange musikaler de siste hundre årene har stolt på kombinasjonen av sex, dans, musikk og objektivering av kvinner for suksess, gjør dette showet det samme – bortsett fra at det her er objektiveringen av unge menn som er særtrekket.

Det holder å si at man ikke trenger å legge bort skepsisen: alle i besetningen overbeviser som mulige Rent Boys, i hvert fall når det gjelder utseende, holdning og komfort med å kle av seg. Showet fungerer aldri bedre enn når Camp-måleren står på maks, og stilen minner mer om Gypsy Rose Lee enn tradisjonell musikkteater. Høydepunktene inkluderer en trutmunnet, hofteroterende slektning av Cell Block Tango kalt "Pete's Tool Rental"; det overdrevne drag-nummeret som starter andre akt (komplett med store hvite fjær og to assistenter i bar overkropp) "I Have My Fans"; den nevnte "Who Invented The Jockstrap?"; og den livlige "All My Dreams In A Row".

Andrew Sargents pastisj-pregede musikk er melodiøs og fengende, men i siste instans lett å glemme. Michael Webborns musikalske ledelse er solid, og det forhåndsinnspilte akkompagnementet passer på en måte perfekt til det litt glorete preget en slik prisutdeling ville hatt. Det er imidlertid noen utfordringer med lydbalansen – det virket mest som et spørsmål om at utøverne måtte støtte stemmene sine bedre for å sikre ordentlig projeksjon.

David Shields har skapt en passende glitrende, men dyster setting, og kostymene hans er herlig morsomme. Gullvestene er et spesielt inspirert grep. Chris Withers' praktiske lysdesign sørger for at alle blir sett i et godt lys, og at det som trenger skygger, får det.

Stjernen i showet er egentlig Carole Todds livlige og vittige koreografi, som henter frem det beste i ensemblet og sørger for at stemningen i salen er på topp. Besetningen er kanskje ikke ekte prostituerte, men de er alle glimrende dansere.

Høydepunktet var Aaron Jenson, som var passe vågal som Edge, helt uforferdet uansett hva manuset krevde, og som danset med stil og eleganse. Frank Loman holder hjulene i gang som konferansier, en slags Graham Norton på LSD-type, preget av store fakter og syrlige kommentarer – og drag-øyeblikket hans er også veldig morsomt. Lucas Meredith er kostelig som konferansierens uheldige, men kvasse assistent, og får mye ut av en liten rolle.

Samuel Clifford og Conleth Lane gjør en beundringsverdig jobb som paret som utforsker muligheten for et ekte emosjonelt forhold. Selv om manuset er litt banalt, spiller de to rollene med alvor, og resultatet er genuint rørende. Det er også godt arbeid fra Marcus Grimaldi, Phil McCloskey og Henry Collie (som er denne produksjonens svar på Dirk Diggler).

Hele ensemblet har gode sangstemmer og stort sett utmerket diksjon. Det virket imidlertid som om de fleste var vant til å stole på mikrofonforsterkning for å nå de bakerste rekkene. I et lite lokale som Above The Stag burde ikke dette være nødvendig, og det var noe skuffende.

Likevel kan man ikke utsette noe på energien og engasjementet til den unge besetningen. Og selv om råmaterialet kanskje ikke er gnistrende, skinner McWhirs ferdigheter igjennom ved å gjøre helheten større enn summen av delene. Målgruppen (Above The Stag er Storbritannias eneste profesjonelle LHBT-teater på heltid) vil utvilsomt kose seg – men faktisk vil alle med sans for humor finne mye å like her.

Rent Boy The Musical spilles på Above The Stag Theatre frem til 2. august 2015