ANMELDELSE: Roots, Donmar Warehouse ✭✭✭✭

Jessica Raine og Linda Bassett i Roots. Foto: Stephen Cummiskey Roots

Donmar Theatre

2. oktober 2013

4 stjerner

Det er mange bemerkelsesverdige sider ved James Macdonalds oppsetning av Arnold Weskers Roots, som nå spilles på Donmar Theatre, men kanskje det mest slående er at Wesker hadde så sterke meninger om kulturelt forfall allerede da han skrev stykket i 1959.

Argumentet hans er både veltalende og ubestridelig, og mer aktuelt i dag enn da det ble skrevet: Det koker i bunn og grunn ned til tanken om at hvis noe verdifullt gjøres ordinært og lettfordøyelig for å nå ut til alle, vil ingen – eller stadig færre – legge ned innsatsen som kreves for å forstå det dype. Man ender opp med å ta til takke med det banale. Kvaliteten betyr mindre så lenge det er lett tilgjengelig.

I dette stykket utforsker Wesker flere store temaer: sosialismens nederlag, nedbyggingen av arbeiderklassen i England, den bitre kløften mellom generasjonene som oppstår i tider med store endringer, og menns tendens til å undervurdere kvinner. Men i behandlingen av disse temaene benytter Wesker seg av en form som krever tålmodighet for at man skal få fullt utbytte.

Første akt er krevende: dyster og nesten håpløs. Andre akt er mer engasjerende; her introduseres klanens formidable matriark, etterfulgt av patriarken, og familieforholdene trer tydeligere frem. Allianser smis og posisjoner inntas. I tredje akt samles hele familien for å møte den yngste datterens utkårede, men som ventet viser han seg å være en usling. Det ser ut til at datteren blir satt på plass, men så skjer det noe helt bemerkelsesverdig.

Dette stykket er helt avhengig av eksepsjonelle prestasjoner i rollene som hovedpersonen Beatie og moren. Her er både Jessica Raine og Linda Bassett rett og slett fantastiske. Raine har kanskje den takknemligste oppgaven: Beatie er den rebelske og livlige, men også litt blendet av sin elsker Ronnies sosialistiske nytenkning. Likevel virker det ikke som hun helt forstår rekkevidden av Ronnies lærdom, hverken for seg selv eller familien. Raine er strålende på alle måter – hun bringer glede og sjarm til hver eneste side av karakteren, selv når Beatie oppfører seg som en skikkelig hurpe.

Bassett er formidabel som den tørre, fengslende og hardføre moren. Hun gjør dagligdagse sysler ved kjøkkenbenken både fascinerende, heroiske og usentimentale. Og hun er morsom. I det utrolige øyeblikket der hun taler sin pretensiøse datter midt imot og tvinger Beatie til å se familien for det de faktisk er, leverer hun et spill med enorm innsikt og dybde. Gjennom denne erfaringen blir Beatie transformert.

Dette er to av de sterkeste kvinnelige skuespillerprestasjonene du kan oppleve på en London-scene i år.

Egentlig imponerer hele ensemblet; her finnes ikke et svakt ledd. Scenografien er nitid detaljert og så dyster at den drar deg inn – stor honnør til Hildegard Bechtlers stemningsfulle dekor. Dette er teater som er krevende å se på, men det er fengslende, livsbejaende og helt praktfullt.

Donmar under ledelse av Josie Rourke har aldri vært bedre.