ANMELDELSE: She Loves Me, Landor Theatre ✭✭✭✭

Joshua LeClair og Ian Dring i She Loves Me. Foto: Darren Bell Photography. She Loves Me

Landor Theatre

8. februar 2015

4 Stjerner

En av de største gledene ved teatret er muligheten til å se utøvere puste nytt, friskt liv inn i karakterer eller scener man trodde man kjente ut og inn; det å bli genuint overrasket av en produksjon av et velkjent stykke er like spennende som å overvære en stjernes gjennombrudd eller premieren på et stykke som kommer til å bli en klassiker. Når en skuespiller griper fatt i en birolle og leverer en perfekt balansert, transformativ tolkning – en tolkning som alle etterfølgende produksjoner vil bli målt mot – er «spennende» et altfor svakt ord. Når dette skjer, ikke i West End eller på Broadway, men på en beskjeden Fringe-scene, er det desto mer eksepsjonelt.

Nå spilles Robert McWhirs gledesspredende og innovative nyoppsetning av She Loves Me (Musikk: Jerry Bock, Tekster: Sheldon Harnick, Libretto: Joe Masteroff) på Landor Theatre. Dette er en nydelig kammermusikal som hadde sin Broadway-premiere i 1963, og som sist ble satt opp profesjonelt i West End i 1994. McWhir har en inngående forståelse for Landor Theatres begrensninger og er spesielt dyktig til å utnytte nettopp disse. Denne produksjonen av She Loves Me viser hans innsikt og evner på en tydelig og elegant måte; begrensningene brukes til å løfte produksjonen fremfor å hemme den.

Den begavede David Shields har skapt en herlig og sjarmerende scenografi som er like tilpasningsdyktig og allsidig som den er treffsikker. Hovedkulissen, Maraczeks parfymeri, er akkurat slik den skal være: vakker, gammeldags og med et snev av det eksotiske. Smart bruk av gardiner forvandler rommet til kafeen der elskere møtes til hemmelige dater, og senere til sykehuset der den eldre herre Maraczek kommer seg etter en hendelse med et skytevåpen. Shields' kostymer sitter også som et skudd og fanger den lekne, men korrekte trettitallsstilen på uanstrengt vis.

Det er utmerket musikalsk ledelse fra Iain Vince-Gatt, som styrer det musikalske fra tangentene med god hjelp fra to dyktige strykere. Robbie O'Reillys koreografi er snedig og full av sprut; ensemble-nummeret på kafeen er spesielt livlig og morsomt.

She Loves Me er en delikat liten godbit; en søt fortelling om kjærlighet og misforståelser blant parfymeflasker og ansiktskremer i et lite, familieid parfymeri. Amalia og George har skrevet kjærlighetsbrev til hverandre en god stund uten å vite hvem den andre er. Hun leste annonsen hans i avisen, og slik startet korrespondansen. De jobber sammen, men går slett ikke overens i hverdagen.  Tidspunktet kommer da brevvennene bestemmer seg for å møtes, men ikke alt går etter planen. På veien mot erkjennelse og lykke flettes historiene sammen: herr Maraczek og hans utro kone, intrigene til den promiskuøse og svikefulle Kodaly, kvalene til gledespiken Ilona som bare vil bli elsket, frykten til Ladislav – ekspeditøren som er livredd for å få sparken – og ambisjonene til Arpad, budgutten som vil bli tatt på alvor. Hvis historien virker vagt kjent, er det fordi den dannet grunnlaget for James Stewart-filmen The Shop Around The Corner og Meg Ryan/Tom Hanks-filmen You've Got Mail. She Loves Me er imidlertid bedre enn begge, ikke minst fordi partituret er smittende og gøy, tekstene skarpe og smarte, og historien fortalt på en forførende og engasjerende måte. Forestillingens store snakkis er Joshua LeClair, hvis Arpad er sprudlende, energisk og tvers igjennom overbevisende. Alt LeClair gjør er finjustert, gjennomtenkt, fullt av hjerte og glitrer av talent. Hver gang han dukker opp i en scene, løfter han hele forestillingen. Stemmen er klokkeren og søt, og skuespillet hans er ærlig og perfekt tilpasset de intime omgivelsene. Forholdet hans til Ian Drings herr Maraczek er vakkert portrettert, og han sparker i gang andre akt på strålende vis med en utmerket fremføring av Try Me.

Uten å noen gang stjele fokus eller drive med selvhevdelse, har LeClair gjort Arpad til en av bærebjelkene i denne nyoppsetningen. Det er en vinnende og triumferende prestasjon på alle måter – og LeClair er definitivt et navn man bør merke seg for fremtiden.

Dring gjør også en svært god figur. Hans Maraczek er praktfull – den perfekte gretne, eldre mannen som vil ha butikken drevet på sin måte, men som i skjul elsker og beundrer sine lojale ansatte. Samspillet hans med LeClair er glimrende, det samme gjelder scenene med både Charlotte Jaconellis Amalia og John Sandbergs Georg. Unnskyldningen hans overfor George er spesielt sterkt levert.

McWhir har hatt en inspirert idé med Dring ved å la ham dublere som hovmesteren på kafeen, et grep som lar Dring slippe seg løs (eller i det minste ta på seg en latterlig parykk) og boltre seg som en utagerende, camp og masete dørvakt. Dring griper sjansen med begge hender og tyner hver dråpe av herlig tøys ut av rollen; hans snobbete hovmester er hysterisk morsom. Denne dobbeltrollen viser Drings register som skuespiller og understreker sårheten i herr Maraczeks reise. Strålende levert.

Som den glatte og upålitelige Kodaly, en rundbrenner med et flott utseende, kunne Matthew Wellman trengt å slappe litt mer av, men han gjør generelt inntrykk. Han har en god stemme som han bruker godt og den rette utstrålingen på scenen. Han spiller selvopptatt på en overbevisende måte. Som en av gjenstandene for Wellmans oppmerksomhet er Emily Lynnes Ilona både snål og søt. Hun har en behagelig stemme, men trenger å jobbe med støtte og projeksjon; selv i et lite lokale som Landor var hun ofte vanskelig å høre, spesielt i A Trip To The Library, og dette skyldtes ikke balansen mellom sanger og orkester. Lynne virket mer komfortabel i dialogscenene og viste herlige komiske instinkter. David Herzog er en fryd som den (veldig morsomme) ekspeditøren Ladislav, som føler han går på eggeskall i frykt for å miste jobben. Alltid på vakt i periferien av handlingen, gjør Herzog Ladislav til en tørrvittig og observant støttespiller blant parfymeflaskene. Den komiske timingen er presis og han synger godt. Perspective er en nytelse. Rollen som Amalia er en gave: nydelige sanger som Dear Friend og Vanilla Ice Cream, lett komedie og en dæsj klassisk romantikk. Det er en drømmerolle for en dyktig sopran. Charlotte Jaconelli er avgjort en god sopran med en fyldig og trygg stemme. Innimellom ble Jaconelli noe for klassisk i sin tilnærming til musikken (dette er Bock, ikke Beethoven), men for det meste – og spesielt i Vanilla Ice Cream – var hun en fryd å lytte til. Skuespillet var noe forsiktig, men oppriktig, og hennes Amalia var en helstøpt karakter. Med en litt mer avslappet og åpen tilnærming vil Jaconelli virkelig skinne.

John Sandberg legger ned en stor innsats for å få Georg til å fungere. Georg er stykkets omdreiningspunkt: den snille fyren som jobber hardt og er håpløst romantisk. Sandberg må både tilføre mer energi til prestasjonen og bli mer fortrolig med rollen. Han har ikke helt den rette klangen for dette partituret, selv om han kommer greit fra sangen. Han er sympatisk og har de rette dådyrøynene, men virker litt for anspent.

Det er en vanskelig balansegang Jaconelli og Sandberg må mestre i She Loves Me: begge må være hodestups forelsket i den ukjente brevvennen sin, samtidig som de – motvillig – faller for en kollega de i utgangspunktet er usikre på. Her har begge utøverne ingen problemer med de klossete og avfeiende møtene i parfymeriet, men begge må jobbe mer med å utvikle den naturlige tiltrekningen som må ligge i bunn for å gjøre romansen troverdig. Begge preges av litt for mye alvor; tempoet blir tidvis for tregt. Det trengs mer av den dirrende forventningen, og smerten som lengselen etter lykke kan bringe, fra dem begge. Når de finner denne balansen, vil de være helt i takt og stykket vil blomstre ytterligere.

Ensemblet jobber hardt og leverer utmerket vokal støtte, der særlig Annie Horn og Tom Whalley utmerker seg.

Dette er en frisk, varm og livlig nyoppsetning av en smart, hjertevarm og intim musikalkomedie. McWhir har klart å matche de intime rammene på Landor med stykkets egen nærhet, og Vince-Gatt sørger for at musikken ikke bare overlever, men glitrer. Virkelig god underholdning.

She Loves Me spilles på Landor Theatre frem til 7. mars 2015.