ANMELDELSE: Shipwreck på Almeida Theatre ✭✭✭

Helena Payne anmelder Anne Washburns Shipwreck i regi av Rupert Goold, som nå spilles på Almeida Theatre.

Ensemblet i Shipwreck på Almeida Theatre. Foto: Marc Brenner Shipwreck

Almeida Theatre

19. februar 2019

3 stjerner

Bestill billetter Anne Washburns Shipwreck på Almeida er en lang forestilling, og den føles slik også. Rupert Goolds eksentriske, men fornøyelige regi og strålende prestasjoner fra et jevnt over sterkt ensemble gjør sitt beste for å gi stykket liv, men det er i beste fall overskrevet og i verste fall irriterende ordgytende og prekende. Handlingen kretser løst rundt en kenyansk gutt adoptert av et hvitt, kristent amerikansk par fra rustbeltet, og de uunngåelige gnisningene mellom dem i Trump-æraen.

Fisayo Akinade som Mark i Shipwreck. Foto: Marc Brenner

Noe av det mest severdige er samspillet mellom Jack Knowles’ lysdesign og Miriam Buethers scenografi. Midtpunktet i salen er et stort sirkulært bord som også fungerer som scene. Over henger en vakker glorie eller et bånd av lys som endrer seg grasiøst i tråd med dramaet, og på et tidspunkt når dreiescenen er i bruk, forvandles hele teateret til et gigantisk, spinnende zoetrope. Da teppet går opp, sitter publikummere rundt bordet blandet med skuespillere som tydelig er plassert der for å skape «liv». Det er en klisjé som jeg antar skal hinte til at vi i publikum også er deltakere og medskyldige i historien som utspiller seg. Problemet med forestillingen er imidlertid at den nesten bare består av historie; oppriktig fortelling og direkte henvendelse. Det føles som om skuespillerne blir bedt om å holde TED-foredrag om politikk, Trump og rase – bokstavelig talt ingens definisjon på en hyggelig kveld ute.

Tara Fitzgerald som Teresa i Shipwreck. Foto: Marc Brenner

Justine Mitchell utmerker seg i rollen som tastaturkriger med sin evne til å finne den hardt tiltrengte humoren i manuset. Fremføringen hennes er tørr og dvelende, og hun fanger frustrasjonen over det engelske språkets begrensninger når man prøver å føre en respektfull dialog om så sensitive og viktige temaer som identitets- og rasepolitikk. Khalid Abdalla leverer en balansert tolkning av en homofil advokat som valgte å stemme på Trump til tross for protestene og forferdelelsen fra sin partner og andre liberale eliter. Fisayo Akinade tegner et vakkert portrett av den adopterte sønnen og utforsker sårt utenforskapet man kan føle når man vokser opp i en kultur som skiller seg fra ens eget opphav. Karakteren hans kommer også med viktige poenger om forskjellen på hans erfaring som adoptert kenyaner hos hvite amerikanske foreldre, og hans samtidige som er etterkommere av afroamerikanske slaver. Men til tross for deres iherdige innsats gjør den ensartede skrivestilen at alle karakterene faller inn i samme språklige tone og mønster. Vi får til slutt vite at dette kan forklares med at de andre karakterene er fantasifostre i guttens hode, men det gjør det ikke lettere å høre på.

Khalid Abdalla (James Comey) og Elliot Cowan (Donald J. Trump) i Shipwreck. Foto: Marc Brenner

Shipwreck har flere relevante poenger, som at «kunst er mye mindre effektiv når den er direkte», noe som er skjebnens ironi for et stykke som føles som hvert eneste minutt av sine tre timer med moralisering. Den bunnsolide overbevisningen til det stjernespekkede ensemblet redder dette eksperimentet fra å bli selvsentrert, og Luke Hallsprojeksjoner formidler kraftfullt til oss sosiale mediers flyktige natur og umiddelbare behov for bekreftelse – der de fleste av oss driver valgkamp og klatrer opp på såpekassen i stedet for å gjøre noe fysisk og genuint effektivt. Kanskje Washburns groteske fremstilling av Trump i fløyelstruser og gullmaling sjokkerte publikum på andre siden av dammen. Her til lands derimot, blør folk flest satire om man kutter i dem, noe som tar brodden av det som var ment som et klimaks.

Spilles til 30. mars 2019

KJØP BILLETTER TIL SHIPWRECK