ANMELDELSE: Stitching, White Bear Theatre ✭✭✭

Stitching

White Bear Theatre

1. oktober 2015

3 stjerner

MERK: Denne anmeldelsen inneholder spoilere.

I 2009 ble Stitching forbudt på Malta av følgende årsaker:

1. Stykket var blasfemisk mot statsreligionen (katolisismen).

2. Stykket viste uanstendig forakt for ofrene fra Auschwitz.

3. Det bød på en «leksikalsk gjennomgang av farlige seksuelle perversjoner som fører til seksuelt slaveri».

4. En av karakterene i stykket fremførte en «lovsang» til seriemorderne Fred og Rose West.

5. Stykket refererer til bortføring, seksuelle overgrep og drap på barn.

Bare å lese denne listen er nok til å gi en lyst til å vaske seg i klor. Men stykket sjokkerer ikke bare for sjokkets skyld. Da publikum utvandret i protest under oppsetningen på Edinburgh Fringe i 2002, uttalte dramatikeren Anthony Neilson:

«Det er kjedelig at publikum gikk, men jeg kan ikke skrive for feiginger. Hvis noe sjokkerer meg, snur jeg meg ikke bare bort; jeg spør meg selv hvorfor jeg ble sjokkert. Det er ikke min jobb å fortelle publikum at en rose er vakker. Det vet alle. Min jobb er å se om det finnes en måte å gjøre en dritt vakker på.»

«Dritten» det er snakk om, er det dysfunksjonelle forholdet mellom det unge paret Abby (Sarah Harkins) og Stu (Adam Howden). Handlingen veksler mellom to perioder i livet deres; én der de diskuterer om de skal beholde barnet Abby venter, og en annen der de er fanget i en eskalerende seksuell maktkamp, der Abby agerer som sexarbeider med Stu som sin stadig mer besatte kunde.

Det er denne sistnevnte perioden som utløste de maltesiske myndighetenes vrede, idet Abby og Stu utforsker seksuell makt og perversjon gjennom intense samtaler og fysiske møter. Leken de leter seg gjennom er sjeleknusende, men avhengighetsskapende, og disse øyeblikkene etablerer det eksistensielle mørket i karakterenes kjerne. For hvert hopp inn på deres kaotiske emosjonelle slagmark antydes det hvor inderlig de ønsker at det hele skal ta slutt. Det gjør det – men først etter den selvskadingen som stykkets tittel refererer til.

I den andre tidslinjen dissekerer Abby og Stu de underliggende problemene i forholdet, ofte med mørk, komisk effekt. I åpningsscenen skriver de uttalelser og spørsmål til hverandre på store blokker – tilsynelatende en fast strategi de har – som kulminerer i at Stu skriver at «alle våre problemer skyldes kommunikasjon». Senere har Stu et sjeldent lykkelig øyeblikk når han synger og danser til Queens «I Want To Break Free», bare for at Abby brutalt slår av musikken og avfeier den som «dritt».

Stitching er på sitt beste når det utforsker det banale i parets utilstrekkelighet, som når de krangler over svarene i en kompatibilitetstest eller lurer på om de stadige kranglene vil gjøre dem til ferderlige foreldre. Man sliter med å koble disse utgavene av Abby og Stu med deres grenseoverskridende og ofte marerittaktige motstykker. Skillet blir tydeligere gjennom en vending mot slutten, som avslører at det bisarre rollespillet har en sonende funksjon. Stikk i strid med det som har blitt antydet, finner de seksuelle møtene sted etter sønnen Daniels fødsel – en sønn som døde i en ulykke Abby føler seg ansvarlig for.

Mye avhenger av om man kjøper denne avsløringen, og spesielt tanken om at den fabrikkerte sexarbeider/kunde-dynamikken gir innsikt i parets sorg. Likevel blir ikke dødsårsaken helt klarlagt, opphavet til leken deres blir ikke diskutert, og vi ser aldri paret ha en edruelig samtale om deres felles traume. Dermed fremstår sorgen mer som en ondsinnet kraft som tærer på deres tynnslitte psyker, en idé som støttes av en ubehagelig drømmekvens der Stu svinser rundt på scenen og forkynner at det er «Daniels tid». At Abby og Stus dystre seksuelle eskapader var en forestilling, reiser også spørsmål ved oppriktigheten i de mørke avsløringene deres – noe som føles mer frustrerende enn fascinerende. Temaer som eskalering og besettelse blir for tett knyttet til stykkets sorgkonsept, som etter min mening hviler på et noe tynt grunnlag.

Sarah Harkins og Adam Howden er fascinerende på scenen; under Pip Minnithorpes regi fungerer de som innesperrede dyr som vandrer hvileløst rundt den skitne sengen som utgjør rammene for det meste av handlingen. Den minimalistiske scenografien og den korte avstanden til publikum – stykket spilles på en arenascene der man aldri er mer enn et par meter unna – gagner stykket stort, da det sømløst drar oss inn i den uunngåelige sirkelen av anklager og sinne. Jack Weirs lyssetting var effektiv i å skape en følelse av et snikende mørke, og musikken i sceneskiftene var godt valgt, selv om enkelte av de populære låtene av og til virket i utakt med parets selvvalgte isolasjon.

Harkins’ Abby balanserer troverdig mellom det impulsive og det pragmatiske, noe som gjør henne til en spennende, uforutsigbar karakter. Howden er på sin side svært overbevisende som den emosjonelt avstumpede Stu, og han får glimrende frem de barndomstraumene som preger hans syn på sex og foreldrerollen. Gitt stykkets senere avsløring er det kanskje litt for få øyeblikk av ømhet mellom dem, og intensiteten i kranglene kan til tider virke litt statisk. Likevel har jeg stor beundring for lidenskapen og dedikasjonen Harkins og Howden legger i de mange vanskelige scenene. Spesielt en lang sekvens der de drar hverandre i håret og hvisker bittert i hverandres ører føltes knusende, men var et svært effektivt virkemiddel for å dekonstruere begge parters holdning til seksuell underkastelse. Selv om jeg forlot teateret noe irritert over uklarhetene i parets oppførsel, gjør de sterke prestasjonene at man likevel ønsker å prøve og forstå dem.

Stitching er et interessant og utfordrende stykke, som til tross for en litt svak vending mot slutten forblir engasjerende. Det er flere øyeblikk som vil sjokkere, og enkelte replikker vil garantert skape debatt – noe som ikke er overraskende med tanke på stykkets brokete historikk. Uansett er det sterke ensemblet og den suverene iscenesettelsen grunn nok til å få det med seg, selv om det hersker liten tvil om at stykket vil vekke svært ulike reaksjoner. Stitching spilles på White Bear Theatre frem til 17. oktober 2015