ANMELDELSE: Spamalot, Richmond Theatre (Turné) ✭✭✭✭

Spamalot

Richmond Theatre - på turné

29. januar 2015

4 stjerner

Det ble for lenge siden bestemt at historiene om Kong Arthur og hans lojale riddere av det runde bord ville være perfekt materiale for musikaler. Lerner og Loewes Camelot bekreftet dette, og Spamalot – «den suksessrike musikalen kjærlig knabbet fra Monty Python og ridderne av det runde bord» – viser nøyaktig hvor mye moro man kan ha ved å tøye sjangeroppfatningene. Christopher Luscombes nyoppsetning av Spamalot, som nå spiller på Richmond Theatre som en del av sin britiske turné, fråtser i det lekne, men tar samtidig både musikk- og komedieaspektet på høyeste alvor.

Dette er ikke første gang Luscombes versjon er på turné, men den er uendelig mye bedre enn tidligere runder. Den kan skilte med et førsteklasses, hardtarbeidende og allsidig ensemble, Tony Castros presise musikalske ledelse, Jenny Arnolds sprudlende og humoristiske koreografi (utført med kirurgisk presisjon og smittende entusiasme) og svært effektive, fargerike kostymer og scenografi av Hugh Durrant. Sistnevnte er spesielt velkomment, da tidligere produksjoner virket å ha mindre budsjett til Durrants arbeid, noe som førte til at de billige og glorete sidene ved stykket – som jo ligger i teksten – bikket over og ble litt vel enkle.

Nå sitter balansen i Luscombes regi perfekt. Den «hjemmesnekrede» følelsen i kulissene harmonerer med kokosnøtt-klappingen til den evig optimistiske Patsy, og setter tonen for den tøysete useriøsiteten man må møte Spamalot med for å få fullt utbytte. Selvhøytidelige forventninger om «seriøs» musikalteater har ingenting her å gjøre; men hvis man møter stykket med et åpent sinn, er Spamalot en forestilling som forsvarer sin plass på listen over de virkelig store, morsomme musikalene.

Manus og musikk av Eric Idle og John Du Prez bearbeider store mengder materiale fra ikoniske Monty Python-filmer og foredler det til en herlig konfekt som, i for store doser, kunne blitt i overkant søt. Dette er mer farse enn ren komedie, og det krever presisjon: ekte karakterer i uekte situasjoner. Og siden stykket bryter «den fjerde veggen» når det selv ønsker, er det rom for uventet galskap og øyeblikk utenom karakter som er utrolig morsomme. Luscombe finner balansen hele veien.

Det er lagt inn minst to improviserte sekvenser som garantert vil variere fra kveld til kveld, og som gir den herlige følelsen av ekte latterkrampe snarere enn innøvde triks: Den første involverer Arthur som prøver å få Sir Robin til å le mens han beskriver et vesen; den andre oppstår når «The Knights Who Say...» prøver å lure Arthur til å bryte ut i latter. I alle fall i går fungerte begge disse partiene fabelaktig og bød på genuin og uventet moro for salen.

Dersom det fantes en «Carry On»-film om Camelot, ville den kanskje hatt Charles Hawtrey i hovedrollen, og i Joe Pasquales tolkning av Arthur får man et tydelig bilde av hvordan det ville sett og hørt ut. Pasquale fremstår som en moderne reinkarnasjon av Hawtrey, men med en litt mindre «camp» stil. Timingen hans er eksepsjonell, den skjelvende stemmen er iboende komisk, og han tilfører rollen en folkelig kvalitet som kler ideen om en mann som blir hentet fra glemselen (av en dame i en innsjø) for å bli kronet til konge.

Med sine store øyne og tørre, ironiske humor er Pasquale en elskverdig og svært morsom Arthur. Han koser seg mest i de øyeblikkene han henvender seg direkte til publikum, men han er også glimrende i samspillet, hvor han alltid gir motspillerne rom til å skinne. Han er en raus artist, noe som gjør ham desto mer severdig. Han er ingen stor sanger, men i denne sammenhengen spiller det ingen rolle.

Todd Carty storkoser seg som Patsy, der han stille klapper sammen kokosnøttene sine, lager grimaser og er en trofast støtte for sin konge. Han har mange tause øyeblikk med ren komisk gull, og starter «Always Look On The Bright Side Of Life» med stor selvsikkerhet. Han får også maksimalt ut av det liksom-triste øyeblikket i «I’m All Alone», og legger perfekt til rette for Pasquales herlig nonchalante replikk: «Patsy – han er familie». En prestasjon med mye hjerte.

Som den blendende divaen over alle divaer, The Lady Of The Lake, er Sarah Earnshaw helt fantastisk. Hun har en bunnsolid og kraftfull sopranstemme som virker så allsidig at den kunne vært brukt til sandblåsing; perfekt på alle måter for de vokale kravene i rollen. Come With Me, The Song That Goes Like This, Find Your Grail og The Diva’s Lament er alle en nytelse å høre med Earnshaw i full sving. Hun går heller ikke glipp av et eneste humoristisk poeng. En strålende prestasjon.

Ensemblet er ganske lite, så alle spiller flere roller – og det på mesterlig vis. Ofte er det vanskelig å se hvem som spiller hva, noe som vitner om de medvirkendes store dyktighet. Richard Meek er hylende morsom som den usannsynlige Sir Galahad, komplett med David Cassidy-sveis, og gjør selvopptatthet til en kunstform. Han er like morsom, men nesten helt ugjenkjennelig, som den barske faren til Richard Kents ekstremt feminine Prins Herbert. Detaljrikdommen han tilfører begge karakterene er eksepsjonell – og han leverer også varene som «The Black Knight» med en herlig tørrvittig stil.

Will Hawksworth er glimrende som den litt skvetne og altfor pene Sir Robin. Diksjonen og energien hans er forbilledlig i «You Won’t Succeed In Showbiz» (som har fått oppdatert tekst for å være dagsaktuell når den diskuterer behovet for «stjerner» for å få en forestilling til å fungere). Han er også i storform som finsk ordfører i den tøysete åpningssekvensen og viser gode komiske takter som vakt. I tillegg er han en utmerket danser.

Allsidighet er stikkordet for denne gjengen. Richard Kent er et godt eksempel på dette i sine ulike roller, som alle spilles med stor karakterstyrke. Som Prins Herbert er han både veker og jentete (hylende morsom); som historiker er han læreraktig og korrekt; som «Not Dead Fred» er han helsprø (og en god danser); han er hånlig fransk soldat og krystallklar som minstrel med de lynraske sangene. Kents karakterarbeid er utrolig effektivt.

Jamie Tyler viser tilsvarende stor bredde som Sir Lancelot (diskoscenen hans er tårevått morsom), som den overlegne franskmannen, den viltre trollmannen Tim og den fantastiske «Knight of the Ni». Han har en uvøren sjarme som er svært fengslende. Josh Wilmott er like sjarmerende og gjør en flott figur som Sir Bedevere, som vakt, som den lojale Concorde og som den kamplystne Mrs Galahad. Herlig.

De fire medlemmene av ensemblet (Daniel Cane, Abigail Climer, Matthew Dale og Holly Easterbrook) gjør en kjempejobb – de kan både synge, danse og spille. Få med deg den lille Mary Berry-parodien!

En av hovedårsakene til at denne nyoppsetningen fungerer så bra, er disiplinen hver enkelt på scenen – og Castro og hans musikere – viser overfor materialet. Luscombes regi er tydelig og frisk, og skuespillerne leverer varene til punkt og prikke.

Det sies at «timing er alt», og det stemmer virkelig for denne gledesspredende og underholdende versjonen av en musikal som ikke ønsker annet enn å gi publikum en skikkelig god opplevelse.

Virkelig verdt å få med seg.

For informasjon om Spamalot-turnéen i 2015, besøk vår turnéside for Spamalot.