ANMELDELSE: Sunset Boulevard, London Coliseum ✭✭✭✭✭

Glenn Close i Sunset Boulevard

London Coliseum

4. april 2016

5 stjerner

Bestill billetter | Mer info

Det er ingen tvil om at det fra tid til annen oppstår en helt spesiell gnist på Londons teaterscener, og de neste fem ukene er det Sunset Boulevard sin tur. Musikalen fremføres nå som en halv-iscenesatt konsertforestilling på London Coliseum med Glenn Close i rollen hun udødeliggjorde på Broadway – den falmede filmstjernen Norma Desmond.

Andrew Lloyd Webbers Sunset Boulevard vender tilbake til West End etter nesten 20 års fravær. Som en kortvarig konsertproduksjon har denne forestillingen to helt avgjørende faktorer som gjør den til et absolutt must. For det første: prestasjonen til nevnte Glenn Close, og for det andre: det 48 mann sterke ENO-orkesteret.

Handlingen er lagt til slutten av 1949 og begynnelsen av 1950-tallet, og Sunset Boulevard er en nådeløs Hollywood-fabel. Stjerner stiger og vrakes i et mektig studiosystem, og Norma er i høyeste grad et biprodukt av dette systemet – nå bosatt i isolasjon i utkanten av det som fortsatt er en filmby.

Glenn Close

Glenn Close er trollbindende som Norma Desmond. Hun balanserer Norma perfekt mellom kynisk manipulasjon og det komplette vanvidd. Det er denne balansegangen som gjør denne versjonen av Sunset Boulevard så fengslende.

Da Joe Gillis ankommer 10086 Sunset Blvd for første gang, er Close brysk og avvisende. Det er ikke før han nevner sine meritter som manusforfatter at man ser Desmonds hode begynne å spinne. Den falmede stjernen går rett inn i «opptreden-modus», og som en edderkopp i midten av nettet begynner hun å dra inn sitt bytte, Joe Gillis. Ved slutten av første akt har han gitt etter, og Desmond legger kaldt armene rundt sitt offer.

Det betyr ikke at Joe er naiv. Det som får Sunset til å fungere dramatisk, er at dette er to mennesker som møtes ved en tilfeldighet, men som begge trenger hverandre. Norma og hennes behov passer en desperat Joe, men før eller siden må prisen betales. Som i Follies, er regissør Prices viktigste bidrag at Norma skygges av gjenferdet av sitt yngre selv. Etter å ha vært isolert så lenge, er folks eneste minner om henne de som er fanget på filmrull – langt unna den hun er i dag. Men i nostalgiens slør er det kanskje den filmatiske Norma de fortsatt ser.

Close leverer de store låtene fra Lloyd Webbers partitur med den største selvfølgelighet. Dette er stjernekraft på 1000 watt, og det skaper en berusende teateropplevelse.

Michael Xavier og Siobhan Dillon

Michael Xavier spiller Joe Gillis. Som stykkets forteller ser vi Norma gjennom hans øyne. Det er en selvsikker tolkning som er både kynisk og ladet. I likhet med Norma ser Joe en mulighet og griper den. Lite aner han at han spiller mot en langt mer erfaren spiller og er helt på dypt vann. Xaviers fremføring av tittelåten i starten av andre akt er utvilsomt et av produksjonens absolutte høydepunkter.

Siobhan Dillon spiller Betty Schaefer, den ambisiøse manusforfatteren og utfordreren til Joes hjerte. Xavier og Dillon er en perfekt duo. «Too Much In Love To Care» har aldri lydt bedre. Hennes portrett av Betty er intelligent og en fryd å lytte til.

Fred Johanson

Fred Johanson spiller Max – tidligere regissør, tidligere ektemann og nå Norma Desmonds personlige beskytter. Han fungerer som Normas filter mot den virkelige verden og vokter henne med nebb og klør. Det er en mesterlig prestasjon, og Johansons rike bass-baryton er som skapt for rollen.

Det er fantastisk å se Michael Reed tilbake som dirigent. Du vil aldri høre Sunset-partituret klinge bedre enn dette. Som i et godt filmmanus setter Lloyd Webbers musikk stemningen for stykket, fra Hollywoods kjas og mas til stillheten i Desmonds herskapshus. Musikken underbygger dialogen akkurat som i en film, og når orkesteret slår ut i full blomst på numre som «With One Look» og «As If We Never Said Goodbye», gir det Close en støtte de fleste skuespillerinner bare kan drømme om. For en glede det er å høre en full strykerrekke tilbake i West End. Den fyldige lyden fra disse fremragende musikerne er rett og slett praktfull.

Lonny Price ser ut til å ha befestet sin posisjon som selve eksperten på iscenesatte konsertmusikaler, først med Sweeney Todd og nå med Sunset. Price holder tempoet oppe, gjør det visuelt interessant og klarer å bygge opp dramaet slik at Normas sammenbrudd føles desto mer hjerteskjærende. I samarbeid med koreograf Stephen Mear har han skapt en Sunset som føles filmatisk og flyter vakkert mellom scenene.

Ensemblet i Sunset Boulevard

James Noone har skapt et intrikat system av gangbroer som fungerer som flere lokasjoner, inkludert Desmonds enorme villa og filmsettene hos Paramount – sistnevnte ved å utnytte selve bakscenen på Coliseum.

Om noe, bidrar denne formen for iscenesettelse bare til å fremheve skuespillerprestasjonene og det enorme talentet til Close, Xavier og resten av ensemblet. Wilders film noir-atmosfære overføres perfekt til denne konsertversjonen.

Om man skal dømme etter den unisone og stående ovasjonen fra en fullsatt sal, har Glenn Close vunnet både hjerter og sinn hos Londons teaterpublikum i sin West End-debut. La oss håpe hun snart er tilbake. Bravo!

BESTILL BILLETTER TIL SUNSET BOULEVARD NÅ

Foto: Richard Hubert Smith