ANMELDELSE: That Man, Hippodrome Casino ✭✭✭✭

That Man (Workshop-forestilling)

Hippodrome Casino

20. september 2016

4 stjerner

Alle som elsker musikken til Caro Emerald, vil elske That Man – et dypdykk i låtkatalogen hennes presentert i en dramatisk ramme.  For de som ikke kjenner musikken hennes ennå, eller som trenger å overbevises, vil garantert la seg sjarmere av de nydelige prestasjonene fra det ti mann sterke ensemblet, støttet av et stødig firemannsorkester under ledelse av kapellmester Iain Vince-Gatt.  Wendy Gill fikk den gode idéen å samle Emeralds låter i en sammenhengende historie. De siste årene har hun utviklet manuset sammen med regissør Paul Boyd.  Nå har Gill produsert en ukelang utviklingsfase støttet av Arts Council, der konseptet har blitt finslipt, Paul har regissert fortellingen for den intime scenen i Matcham Room, og Anthony Whiteman har koreografert musikalnumrene.  I går ble forestillingen vist to ganger: først for inviterte fra bransjen, og deretter for publikum, som fylte de 150 plassene og viste stor entusiasme for det de fikk se.

Hovedfokuset gjennom de 80 minuttene var de 17 sangene, som ble fremført ved tre klassiske 40-talls mikrofoner av et strålende ensemble.  Selv om Paul Boyd står oppført som regissør, ble alle sangene levert som en konsertforestilling fra disse faste posisjonene.  Sabrina Aloueche spiller hovedrollen som argentinske Rosa, som prøver å slå igjennom på nattklubben The Flamingo i 1950-tallets London – stedet der alle karakterenes veier krysses; Rhiannon Chesterman er den livlige og uskyldige Susan; Treyc Cohen gir sjel til vaskekonen Grace, som ser tvers igjennom de hvite karakterenes intriger og gjør alt hun kan for å hjelpe; Scott Cripps er den overraskende trivelige børsmekleren Chas; Kate England spiller klubbens stjerne Kasha, som føler posisjonen sin truet av Rosas suksess; Christopher Howell er Raymond, en annen jovial børsmekler som bor hjemme med sin pleietrengende mor og lengter etter både en partner og en arving; Jonny Labey er den upålitelige luringen som tilsynelatende ikke har hørt om prevensjon; Colette Lennon personifiserer 50-tallets ekteskapsideal som Barbara – vi ser henne gifte seg tidlig i første akt før hun bytter ut arbeidslivet med husmorrollen; Olive Robinson og Toyan Thomas-Browne imponerte med fart og stil i dansenumrene; og David James ga stemme til Gus, nattklubben Flamingos amerikanske overhode.  Mange av disse karakterene og situasjonene vil føles gjenkjennelige fra andre historier fra denne tidsepoken.

Samtlige karakterer synger låter fra Caro Emeralds katalog, som er skrevet av hele 13 ulike låtskrivere – og man må ikke glemme at disse tilhører det absolutte toppsjiktet i den kommersielle musikkverdenen.  Med utgangspunkt i Caros karakteristiske retro-chic stil fra 50-tallet, har de skapt verk som føles autentiske for perioden, og som fremhever hennes fascinerende stemme (som kanskje kan beskrives som en blanding av Lily Allen og Amy Winehouse) på best mulig måte.  Selv om antallet låtskrivere kunne ha resultert i et sprikende uttrykk, bindes det hele sammen av sangerens svært særegne og uvanlige vokalstil.

Det var nettopp denne stemmen Wendy Gill falt for.  I denne dramatiske representasjonen av låtkatalogen mister vi imidlertid det samlende elementet som Emeralds egen stemme utgjør.  I stedet hviler ansvaret på Gill for å skape en rød tråd mellom de mange ulike stemmene og stemningene som formidles av det store persongalleriet.  Dette byr på helt spesielle utfordringer.  Vi kan se til lignende forestillinger som «Mamma Mia!» (en musikal Gill visstnok ikke har sett selv ennå) og se en utrolig vellykket løsning på en mindre komplisert problemstilling: men i det tilfellet er det som kjent bare to låtskrivere, Benny og Björn.  Her har Gill en langt tøffere jobb med å flette sammen mange ulike kreative uttrykk, og foreløpig er det kanskje fortsatt et stykke igjen før denne prosessen er helt i mål.

Likevel var dette herlig underholdning fra et ensemble som leverte på et fantastisk høyt nivå, spesielt når man tenker på at de bare hadde én uke på å lære, øve inn og perfeksjonere manus, musikk, tekster og koreografi.  Det er ikke uten grunn at Storbritannia er kjent for kvaliteten på sine musikalskuespillere – dette var en stjernebesetning man sent vil glemme.

Produksjonsfotos: Darren Bell

LES MER OM THAT MAN