ANMELDELSE: Pinocchio, Greenwich Theatre ✭✭✭✭✭

The Adventures of Pinocchio

Greenwich Theatre

8. august 2015

5 stjerner

Man glemmer ofte hvor mørk og dyster historien om Pinocchio faktisk er. Det er mer enn skremmende grøsserhistorie enn et tradisjonelt eventyr, selv om det er en fe med her. Barn liker spenningen ved et godt grøss. Å åpne unge sinn for mørke sannheter og ærlige realiteter er like viktig som å lære dem høflighet og at alle skal behandles likt.

Teater kan åpne opp – eller snarere holde åpen – barnas fantasi. Teater som er skapt for å underholde og fenge unge sinn er helt essensielt. Horisonter utvides, frykt overvinnes og forståelse oppnås. I dag blir det enkle gleden ved lek og rollespill ofte erstattet av storslåtte visuelle effekter; enorme, imponerende kulisser og spesialeffekter virker viktigere for produsentene enn å stimulere et barns fantasi, berøre sjelen deres eller sende tankene på flukt. Mer blir aldri nok, og man glemmer ofte at det enkle kan være det beste.

Heldigvis er det ikke effektene som styrer forestillingen av The Adventures Of Pinocchio, som nå spilles på Greenwich Theatre. Det betyr ikke at produksjonen mangler visuelt driv, for det gjør den ikke, men her oppstår magien i samspillet mellom det som skjer på scenen og publikums fantasi. Hvis man gir seg hen, tar den deg med på en vill og givende reise der ingenting kan bli til noe, der rever, katter og gresshopper kan snakke, der det samme ansiktet tilhører ulike figurer, der svik lurer rundt hjørnet, og der kjærlighetens og lojalitetens kraft redder dagen.

Regissør Bronagh Lagan sørger for at enkelhet og ærlighet definerer forestillingen. Ensemblet på fem jobber utrettelig for å engasjere og fange det unge publikummet som dette stykket er skapt for. Ut fra den intense konsentrasjonen og de glade ansiktene hos barna i salen å dømme, har Lagan og skuespillerne truffet spikeren på hodet. Barna satt som klistret, like oppslukt av selve historien som av måten den ble fortalt på, overveldet over hvor idérikt og tilgjengelig levende teater kan være. Jeg er ikke i tvil om at flere av barna aldri har sett noe lignende før – men de elsket det, de vil kunne gjenskape det i lek hjemme, og de ville med glede sett det igjen.

Pinocchio er selvfølgelig en dukke. En tredukke, og kanskje den mest berømte verden har kjent. Derfor er det passende at forestillingen starter med et skyggespill hvor hovedkarakterene presenteres og bakgrunnshistorien om Gepettos ensomhet fortelles. Dette er vakkert, men kompromissløst gjort. Den triste skjebnen til Gepettos kone forklares direkte: barna forstår med en gang at dette ikke bare blir fjas og moro. Interessen er pirret.

Dukketeater, i videste forstand, brukes gjennom hele produksjonen på ulike måter, og gir en rød tråd gjennom eventyret. Det fungerer som en metafor for manipulasjon og gir dermed de voksne i salen noe å gruble over. Dette er spesielt tydelig i Terra Di Ragazzi-sekvensen, når ting går fryktelig galt for Pinocchio og Lampwick.

Ulike karakterer antydes gjennom kostymevalg og karakterspill. Enkelheten i denne tilnærmingen bærer frukter – målgruppen får med seg de små endringene og de ulike figurene, og følger handlingen uten problemer. Forhåpentligvis gjør deres voksne følgesvenner det samme.

Manuskriptet er direkte, lekent og fullt av innsikt. Karakterene blir raskt og tydelig definert. Forfatter Brian Hill og komponist/tekstforfatter Neil Bartram er et dyktig team; deres musikal fra 2009, The Story Of My Life, har hatt internasjonal suksess. Musikken er sjarmerende og fengende med flere fremragende numre. Man kan ane påvirkningen fra Sondheim og Rodgers i komposisjonene – noe som er veldig positivt. Sanger som "What Will You Be?", "Money Grows On Trees", "Terra Di Ragazzi" og "Being Real" er strålende, med lystige melodier og fengende akkompagnement. De sprudler av glede.

Musikalsk leder Freddie Tapner har gjort en førsteklasses jobb. Sangen og spillet holder høyt nivå, og balansen er fint avstemt. Man hører hvert eneste ord som synges, noe som er spesielt viktig for små ører. Det lille bandet leverer et fokusert akkompagnement fullt av liv, som gjør det nesten umulig å ikke danse eller nynne med.

Castingen er også helt på topp.

Christian James er en fantastisk Pinocchio. Han fanger perfekt karakterens annerledeshet (det å være levende tre), så vel som nysgjerrigheten på å utforske og barnets lyst til å gjøre opprør. Sekvensen der han lærer om løgn og at nesen vokser er genuint herlig, det samme er måten han raskt høvler av seg utveksten før Gepetto kommer tilbake.

Hans storøyde og intetanende reise ut i verden, den grunnleggende forståelsen av handel og luringer, og hans ukuelige tillit – alt dette kommer tydelig frem når Pinocchios eventyr starter idet han er ulydig mot Gepetto og drar på sirkus i stedet for på skolen. James formidler alt dette mesterlig, og viser også Pinocchios voksende forståelse av verden og konsekvensene av de harde leksjonene han lærer.

Samtidig har han det veldig gøy med rollen, noen ganger lavmælt og andre ganger med masse energi. Han har en flott, stødig tenor og vet å bruke den til sin fordel. Han yter Bartrams musikk full rettferdighet. "Being Real" er en fryd å høre på. Han kan også danse og utfører Grant Murphys muntre koreografi på en lett og presis måte.

Martin Neely synger strålende som Gepetto og gir rollen som far både varme og tyngde. Han veksler mellom å være mild og redd (på Pinocchios vegne), og legemliggjør den bekymrede nybakte faren på en prikk. Hans rene glede når han endelig blir gjenforent med den bortkomne Pinocchio er vakkert og rørende formidlet. Rachel Louise Miller, som både fe og forteller, representerer den moderlige figuren og er stødig og sjarmerende gjennom hele stykket. Hun synger med den spesielle gløden en fe krever; hver tone er klar som en bjelle.

Miller spiller også Annette og sjåføren, to av de mange figurene Pinocchio møter på sin vei. Hun spiller alle rollene med særpreg og variasjon, på samme måte som Ceris Hine, som blant annet spiller den snakkende katten, dukkemesteren og Mary. Jeg likte spesielt den ville energien i hennes versjon av katten og den brautende autoriteten hun ga den grådige dukkemesteren.

Hines partner i ugagn, i skikkelsen som katt, er den snakkende reven – spilt med energi og utstråling av James Charlton. Med et flott utseende, en showmanns teft, en klar tenor med uanstrengte høye toner og et talent for smil og dans, er Charlton et perfekt valg til både reven og Lampwick. Han gir også liv til en referanse til Timmy Gresshoppe; en fin detalj. Charlton har utmerket kontakt med publikum og en naturlig stil i samspillet med de andre skuespillerne. Han gir energi til hver scene han er med i, og hans to glansnumre stopper showet fullstendig.

Lagan har ledet en utmerket produksjon av en interessant og engasjerende musikal, som har en frisk, men forfriskende gammeldags tilnærming til det å underholde og stimulere særlig unge sinn. Man forlater teateret med et intenst ønske om å kunne ta med barn på mer teater som nettopp dette.

Foto: Claire Billyard

The Adventures Of Pinocchio spilles på Greenwich Theatre frem til 23. august 2015