ANMELDELSE: The Way Of The World, Donmar Warehouse ✭✭✭

Paul T Davies anmelder restaurasjonskomedien The Way Of The World, som nå spilles på Donmar Warehouse.

Ensemblet i The Way Of The World. Foto: Johan Persson The Way of the World.

The Donmar Warehouse.

6. april 2018

3 Stjerner

Bestill billetter nå Det er på moten for tiden å modernisere klassiske tekster for å understreke deres dagsaktuelle relevans og finne nye aspekter ved verkene. Noen ganger fungerer dette glimrende (Julius Caesar ved Bridge Theatre), andre ganger kan tolkningen kvele teksten litt (The Plough and the Stars ved Lyric Hammersmith). For en glede det er da å se en ekte restaurasjonskomedie med parykker, scenografi og kostymer tro mot tidsepoken, spilt i en stil som ikke trenger å rope høyt om sin relevans. William Congreves komedie, med sitt overilt kompliserte plot, handler i bunn og grunn om misbruk og manipulasjon av Lady Wishfort og hennes følelser – i hovedsak dreier det seg om menn som vil ha fingrene i pengene hennes. I denne verdenen er kjærlighet kapital, penger er eiendom, og kjønnsskillet er tydelig for alle og enhver.

Alex Beckett (Waitwell), Haydn Gwynne (Lady Wishfort) og Sarah Hadland (Foible) i The Way Of The World. Foto: Johan Persson Donmar Warehouse-oppsetningen ser fantastisk ut; Anna Fleishles scenografi og Ilona Karas med sitt kostymeteam er showets sanne stjerner. Skuespillet er like praktfullt som kostymene, med flere perfekt timede komiske prestasjoner. Geoffrey Streatfeild som Mirabell, som konspirerer for kjærligheten, og hans motpart Tom Mison som Fainall, som konspirerer for pengene, er begge utmerkede. Likevel føles deres tilnærming i første akt, som bærer mye eksposisjon, litt for maniert og formell, noe som bremser tempoet. Fisayo Akinade bringer sprudlende energi til rollen som Witwould, Justine Mitchell er strålende som den kyniske men forelskede Millamant, og Sarah Hadland bruker alle sine komiske ferdigheter som den freidige og utspekulerte tjenestepiken Foible. Caroline Martin imponerer stort som Mrs. Fainall, stykkets mest sannferdige karakter og en trett og kynisk kommentator av sin egen tid.

Geoffrey Streatfield (Mirabell) og Justine Mitchell (Millament) i The Way Of The World. Foto: Johan Persson

Men kvelden tilhører den fabelaktige Haydn Gwynne som Lady Wishfort, en kvinne preget av «superannuated frippery», desperat etter å gifte seg igjen og uvitende om prisen formuen hennes har satt på hennes parykk. Hun er hylende morsom i sin selvfornektelse når det gjelder egen skjønnhet og status, men det er også hjerteskjærende å se henne bli så kynisk manipulert av mennene og sin angivelige bestevenninne. I andre halvdel leverer Congreve en rekke duologer som føles som runde etter runde med toppnivå-tennis på Wimbledon; viddet og humoren lobbes elegant frem og tilbake mellom partnerne. Dette inkluderer Christian Patterson, som nesten stjeler hele forestillingen som landadelsmannen Sir Wilful Witwould, samt en formidabel scene der Alex Beckett utgir seg for å være Waitwell for å sikre seg Lady Wishforts penger – det er en mesterklasse i komisk timing.

Fisayo Akinade (Witwould), Christian Patterson (Sir Wilfull Witwould) og Simon Manyonda (Petulant) i The Way Of the World. Foto: Johan Persson

Og likevel er over tre timer lang tid å se de dekadente rike sladre, plotte og manipulere. James MacDonalds produksjon våkner til liv i rykk og napp, og for min del løsnet det ikke ordentlig før Ms. Gwynne dukket opp i tredje akt. Den altfor lange førsteakten kunne hatt godt av en stødig saks for å ta oss raskere til komediens kjerne, og jeg ble overrasket over at Donmar-rommet ikke ble utnyttet mer for interaksjon med publikum. Når det er sagt, er dette et flott ensemble, og forestillingen vil nok finne formen ytterligere. Den byr på mange tilfredsstillende scener, selv om de fleste befinner seg i andre halvdel.

KJØP BILLETTER TIL THE WAY OF THE WORLD