ANMELDELSE: Tori Scott - Thirsty, Vaults Festival ✭✭✭✭✭

Tori Scott Tori Scott: 'Thirsty'

Vaults Festival

14. mars 2018

5 stjerner

Denne forestillingen var en ren fryd.  Med en åpning bestående av den energiske kraftlåten 'I'm Feelin' Sexy And Free', startet den amerikanske divaen Tori Scott akkurat slik hun hadde tenkt å fortsette.  Og som hun fortsatte!  Hun tok ingen fanger i sin nådeløse fremvisning av karisma, styrke og en fantastisk stemmeprakt, alt flettet sammen med hennes smarte og freidige New York-kommentarer: 'Dette er ikke et show som kommer til å gjøre deg glad.  Det vil ikke forandre deg.  Det vil ikke få deg til å tro at verden er et bedre sted. (Pause)  Snarere tvert imot'.

Men før vi kom til vitsene – og herregud, så mange vitser det var! – måtte vi bli med henne på kraftlåt nummer to, 'Climb', som tilførte mer sving til lyden av hennes eminente trio bestående av kapellmester Adam Wachter på piano, Jamie Wilkins på bass og Lisa Martin på trommer.  Wachter og Scott er gamle venner fra NYC, og så fortrolige at hun gladelig introduserte ham som 'singel og vers-bottom': Scott er fullstendig klar over hvem hennes trofaste tilhengere er, og det skeive miljøet utgjør en stor og høyt elsket del.  Litt i samme gate som Bette Midler i dagene på St Mark's Baths, spiller hun like mye for dette publikummet som for gin-og-tonic-gjengen fra de finere strøk, som også elsker henne og møter opp i respektable antall for å hylle divaen.

Og hvorfor ikke, når man kan glemme virkeligheten (et av hennes erklærte mål) i selskap med en så sjarmerende vampete anti-heltinne, som serverer de mest lugubre anekdoter som setter repertoaret hennes i et helt nytt lys?  Dermed ble en kjapp historie om en t-banepassasjer som blottet seg for henne, fulgt opp med den nifst passende 'Zing, Went The Strings Of My Heart'.  Hun er en stor kvinne med en stor stemme og et kolossalt mot, og hun kan helt uanstrengt doble tempoet etter det nummeret for å kaste seg over 'The Trolley Song', mens Wachter serverer fabelaktige orkestrale effekter på sitt veltrakterte instrument.

Et snev av kvasivirkelighet snek seg inn med noen velvalgte historier fra showbiz-kulissene, hvor hun snakket om sin egen bakgrunn og de 'homofile pappaene' som ble hennes venner i det kulturelle ødelandet i Arlington, Texas, der det første showet hun oppdaget var 'Evita'.  Derfra bar det rett over i 'What's New, Buenos Aires?', levert i en fyrig latinsk tapping av det veltrimmede bandet.  Deretter sendte en historie om 'poppers' oss rett inn i en medley av 'I'm Flying' og 'Wake Me Up When It's Over'.  Dette ledet oss videre til noen mer alvorlige refleksjoner rundt tingenes tilstand i USA, blandet med Janelle Monáes herlige funk-låt 'Tightrope', som her ble levert med mer sjel enn vi er vant til.  Scott har levd noen år, og finner en klangbunn i disse sangene som yngre sangere rett og slett ikke aner eksisterer (med mindre de tilfeldigvis heter Judy Garland).

Dette førte oss så videre til et annet musikalsk landskap, Queen og Bowies 'Under Pressure'.  Å høre hva Tori Scotts ekstraordinære stemme gjorde med denne var en åpenbaring: hver gang du tror du har tatt målet av henne, tar hun deg med til et nytt sted.  Og for en fremførelse!  Dette nummeret ble gjort à la Lindsay Lohan, komplett med manisk klatring blant publikum og opp og ned midtgangen, kronet med kommentaren: 'Ifølge Google er dette den amerikanske versjonen av helsevesenet'.

Neste stopp: Madonnas 'And I Feel Like I Just Got Home', fremført med mer tyngde enn man skulle tro var mulig, selv for en sanger av hennes kaliber.  Det var slående.  Men det beste var ennå i vente.  Via en anekdote om hyklerske baptister fra Sør-Texas fikk vi høre Hoziers 'Take Me To Church'.  En enkel, ren vokal som bygget seg opp til et kraftfullt angrep.  Deretter, gjennom varme minner om fyll i tenårene, fikk vi en freidig 'And Then He Kissed Me' og 'Do What You Want With My Body': dårlige fylleminner knyttet sammen med – selvfølgelig – 'Chain of Fools', som ble mesterlig mikset med 'I've Had A S**t Day'.  Enda flere vodkaminner ledet til noen Tinder-historier, og det katapulterte oss inn i en forbløffende ærlig og presis fransk versjon av 'La vie en rose'.  Sublimt!

En smart overgang – fra dronningen av slike grep – tok oss til en inderlig og rørende tolkning av 'Wrecking Ball' som Scott på utrolig vis klarte å flette sammen med klassikeren 'The Man That Got Away'.  Dette siste nummeret stoppet virkelig showet: hun gjorde det med en imponerende troskap til Garlands frasering, men med vokal utsmykning og klangfarger hentet fra både Doris Day og Dinah Shore, som gjorde det til hennes helt egne.  Wachter var på sitt mest perfekte i akkompagnementet.  Og det ble så tydelig for oss at hun ikke bare er dronningen av moderne pop, hun står også stødig i tradisjonen etter de store tolkerne av The American Songbook.  For et unikum.

Oppturen etter denne emosjonelle smerten kom i form av en fyllekule gjennom 'I'm Miss Beehive 1963' fra 'Hedwig and the Angry Inch', som kulminerte i stående gisp og applaus for 'What's Going On', levert med full Texas-fyrstikk.  Naturligvis måtte det bli et ekstranummer, så vi fikk en nydelig 'Do You Wanna Dance?', med en slags engleaktig kjerne et sted mellom Karen Carpenter og Diana Ross.  Å jada, Miss Scott.  Vi vil gjerne danse.  Mer snart, takk!

FINN UT MER OM TORI SCOTT