ANMELDELSE: What Am I Doing?, Union Theatre ✭✭✭✭

What Am I Doing?: Tales From A Worrying Actor The Union Theatre 11. oktober 2015

4 stjerner

Gregory Hazel, den selvutnevnte "bekymrede skuespilleren", sitter på en høy krakk og sprudler av nervøs energi. Som han selv treffende bemerker: å sette opp en forestilling om bekymring er i seg selv en svært nervepirrende oppgave. Likevel lover han at de neste to timene med selvironisk humor ikke bare vil handle om hverdagen til en frilansskuespiller, men snarere belyse hvorfor angst er en sentral del av det å være menneske.

Selv om jeg ikke føler at What Am I Doing? helt innfridde dette løftet, gjorde Hazels uanstrengte karisma og underholdende anekdoter dette til et fornøyelig enmannsshow. Forestillingen er bygget opp som en samling sanger og monologer, og fungerer best når Hazel gjør narr av seg selv. Mye av innholdet kretser rundt hans erfaringer med det forlokkende, men ofte absurde livet på scenen. Fra den overmodige beslutningen om å rope "Alle sammen, syng med!" under en egenkomponert sang på en skoleavslutning, til hans refleksjoner rundt fremtiden på scenen – "Jeg har fått flere tilbud om drag-jobber i 2015 enn vanlige roller" – utforsker Hazel livet sitt med en tvers igjennom sjarmerende letthet.

Dette forsterkes av forestillingens sjarmerende, upolerte preg. Ved minst én anledning sjekket han rekkefølgen for å vite hva som kom neste – "Skulle nesten tro jeg ikke hadde skrevet dette selv" – og han betrodde oss jevnlig sine egne redsler på scenen – "Jeg har en følelse av snarlig undergang før denne neste sangen". Mangelen på struktur gikk imidlertid noe ut over musikken. Hazel var en habil, snarere enn en trollbindende sanger, selv om det var mye potensial i hans oppriktige fremføring. Sammen med den ulastelige Simona Budd på piano, burde sangene ha vært like herlig ærlige som historiefortellingen.

Men når de fokuserte på universelle temaer – kjærlighet var en gjenganger – manglet det emosjonell tyngde, da tekstene sjelden ble satt i en sammenheng. Linjer som "vi går på dater, du ser på klokken" gjorde meg nysgjerrig på Hazels egne erfaringer, men slike temaer ble som regel lagt bort så snart sangen var over. Videre lente tekstene seg for mye på klisjeer som "overdose av kjærlighet" og "jeg vil kanskje klare det", noe som gjorde budskapet litt upersonlig. Det livlige avslutningsnummeret, en entusiastisk versjon av "I Guess That’s Why They Call It the Blues" med massiv publikumsdeltakelse, fungerte derimot glimrende fordi det var knyttet til en tidligere historie om en audition til The Voice. Sett i sammenheng med et både morsomt og rørende nummer om "angst", viste dette hvilket potensial forestillingen har for en mer engasjerende musikalsk rød tråd.

En spesiell omtale må gis til "bekymringskrukken", som publikum fylte med lapper i pausen, og som Hazel leste opp da han kom tilbake på scenen. Her fant vi perler som "jeg bekymrer meg for at bekymringen min ikke er interessant nok" og "jeg bekymrer meg for Mørkets herre og den lammende terroren han bringer med seg fra dypet". Denne lekne starten på andre akt ga Hazel rikelig med rom for improvisasjon, og hans komiske timing viste seg å være suveren. Det var virkelig en av de mest forvirrende morsomme sekvensene jeg noensinne har opplevd i et enmannsshow.

What Am I Doing?: Tales From A Worrying Actor var et minneverdig show som virkelig viste frem Gregory Hazels talent som historieforteller. Selv om sangene ofte føltes mindre betydningsfulle enn monologene hans, antydet enkelte numre et potensial for mer gripende fortellinger. Jeg skal definitivt holde øye med hans fremtidige prosjekter.