ANMELDELSE: White Christmas, Dominion Theatre ✭✭✭✭

White Christmas

Dominion Theatre

12. november 2014

4 stjerner

Skulle det mot formodning finnes en musikalprodusent der ute som fortsatt ikke har lært leksen om at stjernenavn aldri kan redde en teateroppsetning med mindre stjernene faktisk kan levere varene, finnes det ingen bedre lærepenge enn Morgan Youngs oppsetning av Irving Berlins White Christmas, som nå spilles på Dominion Theatre. Navnene på toppen av plakaten er Aled Jones og Tom Chambers, men de er dessverre de minste talentene i en forestilling ellers preget av skyhøy dyktighet og ferdighet. White Christmas er selvfølgelig en berømt film, skrevet for stjerner som Danny Kaye, Bing Crosby og Rosemary Clooney. Da Irving Berlin var på høyden av sin karriere, leverte han et sprudlende partitur og fantastiske tekster. Dette er en adaptasjon av filmen, hvor materialet er endret og utvidet for å passe til scenen. Sceneversjonen har eksistert i flere utgaver, og produksjonen på Dominion er overlegen versjonen som gikk på Broadway for noen sesonger siden.

Historien er tøysete, egentlig helt absurd, men den er et produkt av sin tid og det er en lun godmodighet over narrativet som fenger. Det er fortellingen om tre sett med elskende som nesten ikke får hverandre (fire, hvis man teller med Mike og Ezekiel), satt mot et bakteppe av misforståelser, lureri, behovet for å sette opp et show for å samle inn penger til en god sak, og til slutt – snø. Den gløder av optimisme, patriotisme og skepsis på en måte som bare amerikanske musikaler kan – uttrykket «corny as Kansas in August» har aldri gitt mer mening. Sannheten er at manuset til David Ives og Paul Blake i stor grad er irrelevant.

White Christmas er en vaskeekte sang- og danseforestilling. Dens eksistensberettigelse er å gi rom for spektakulære numre og fabelaktig sang. Her får forestillingen drahjelp av musikalsk leder Andrew Corcoran og orkesteret på rundt tjue mann – de spiller Berlins musikk upåklagelig, med både drømmende eleganse og kraftfull messing, alt etter hva som kreves. Lydbildet er fyldig, frodig og svært velkomment.

Når hele orkesteret svinger sammen med hele ensemblet i de store numrene, er effekten rett og slett herlig. Følelsen av fordums Broadway er fanget og opprettholdt. Corcoran leverer virkelig varene musikalsk.

Randy Skinners koreografi er boblende og morsom. Her finnes store stepnumre så vel som mer intime øyeblikk. Rutinene til Sisters (jentenes versjon), The Best Things Happen When You Are Dancing, Blue Skies, I Love A Piano og White Christmas gnistrer av glede og smittende sjarm. De kvinnelige hovedrollene og ensemblet er magiske å se på i disse numrene.

Siden dette er et juleshow, er det uunngåelig at vi får en grinebiter og et lystig, lykkelig barn – og White Christmas leverer selvsagt på dette punktet. Som Susan, det veslevoksne men sjarmerende barnebarnet til krigshelten general Hank (Graham Cole), var Sophia Pettit perfeksjon selv. Energisk, undrende, blid og oppriktig; hun tok salen med storm med sitt nummer i andre akt, Let Me Sing And I'm Happy. Det er en hjertevarm og bunnsolid prestasjon.

Cole er perfekt som den gretne Hank, en mann som trenger en hær for å føle seg komplett – eller i det minste tror han gjør det. Han er en ypperlig grinebiter, en rørende bestefar, og når det trengs, leverer han det emosjonelle hjertet i plottets klimaks. Han fanger perfekt den unike amerikanske følelsen av militær stolthet og får det til å fungere.

Han får formidabel assistanse fra Wendi Peters, som i beste Ethel Merman-stil er rett og slett triumferende som den høylytte (veldig høylytte, og helt korrekt slik) Martha. Hun spiller den gamle Broadway-danseren som får hjulene i Hanks liv til å gå rundt, selv om han ikke innser hvilken velsignelse hun er før helt til slutt. Peters lar ikke et øyeblikk gå til spille – hun er veldig morsom, synger forbløffende godt og gir alt. Uansett hva plakaten måtte antyde, er dette en ekte stjerneoppvisning.

Brendan Cull får maksimalt ut av det som kunne vært den utakknemlige rollen som Mike, inspisienten på låven der forestillingen skal settes opp. Hans småsprø, litt forvirrede, men totalt elskverdige inspisient er en uventet gave. Og rollen fungerer bildeperfekt mot Phil Coles tungsindige scenearbeider, Ezekiel. Sammen står de for en av kveldens mest uventede latterkuler. (Det involverer lønnesirup, men du må nesten se det selv!)

Som Judy – som sender tankene til Mitzi Gaynor – er Louise Bowden praktisk talt perfekt på alle måter. Hun er nydelig, danser som en gudinne, synger med eleganse og vakker klang, og er fullstendig troverdig som den mest romantisk anlagte av Haynes-søstrene. Innsatsen hennes i I Love A Piano er pustberøvende god. Enda en ekte stjerneopptreden.

Like imponerende er Rachel Stanley i rollen som Judys søster, Betty. Hun er den eldste og mest kompliserte av søstrene; der Judy faller pladask, må Betty overbevises om at kjærligheten er i luften. Stanley håndterer dette med stor trygghet; varmen hennes er ekte, og hun klarer å få karakterens noe absurde oppførsel til å virke helt forståelig. Hun er fantastisk sammen med Bowden, de føles virkelig som søsken, og deres introduksjonsnummer, Sisters, er en ren fryd. Hun synger også fletta av publikum i andre akt med Love, You Didn't Do Right By Me.

Det er fire kvinnelige stjerneprestasjoner i ett og samme show. Heia damene!

Aled Jones og Tom Chambers fremstår nesten som musikallivets svar på David Cameron og Nick Clegg: De ser greie ut, de gjør de rette bevegelsene, man kan se at de virker oppriktige og kanskje har kontroll, men det er denne gnagende mistanken om at alt ikke stemmer helt – at de ikke egentlig er gode venner, og at de bare ror seg i land fremfor å faktisk gjøre jobben.

Det er rett og slett ingen kjemi mellom de to herrene, og gitt at hele forestillingen hviler på fundamentet av deres nære vennskap, er dette et reelt problem. Men det er heller ingen kjemi mellom Jones og Stanley, eller mellom Chambers og Bowden – og det skorter ikke på innsats fra damenes side.

Ingen av mennene har den lettheten, stilen eller elegansen som hovedrollene her krever. Ingen av dem danser så godt som de burde; her blir begge overskygget av herrene i ensemblet bak dem. Sannheten er at de ikke er spesielt sterke skuespillere, og de har heller ikke sangstemmer som mestrer kravene i et Berlin-partitur.

Og likevel... de slipper unna med det. Selv om de kanskje ikke spiller i samme divisjon som sine medstjerner når det kommer til musikalsk teater, er de utmerkede til å late som. Jones synger bedre enn Chambers, og Chambers danser tryggere enn Jones. Deres versjon av Sisters, som burde vært et komisk mesterverk i andre akt, faller flatt, noe som bare beviser at det er kvinnene som virkelig tenner gnisten på scenen.

Ensemblet er strålende, med spesielt gode bidrag fra Jonny Labey, Karen Aspinall, Stuart Winter, Matthew Whennell-Clark og Jennifer Davison.

Anna Louizos’ scenografi fungerer godt nok, selv om det er mange scener «foran teppet» og enkelte sceneskift virker veldig lange. Avsløringen i White Christmas er verdt å vente på, og den overordnede visuelle stilen, som minner om et dukketall, fungerer svært bra. Spesielt god er togscenen og den fasjonable nattklubbscenen i New York. Carrie Robbins' kostymedesign kompletterer Louizos’ arbeid på ypperlig vis – de er så glitrende og «camp» som man kan håpe på, særlig pianokjolene i starten av andre akt.

Dette er flott ferieunderholdning for hele familien. Første akt kunne hatt mer tempo, men andre akt suser av gårde. Totalt sett er det så mye glede og talent at de aller fleste, bortsett fra de mest ihærbarka julehaterne, vil finne mye å elske – og kanskje til og med felle en tåre eller to – i dette julespektakelet.

Men tenk så mye bedre det hadde vært om de to «stjernene» var mer som Danny Kaye og Bing Crosby, og mindre som David Cameron og Nick Clegg? Heldigvis bærer kvinnene, de andre herrene og ensemblet kvelden på en utmerket måte. Ærlig talt – hvem trenger «stjerner»? Kan vi ikke bare gi rollene til de menneskene som faktisk kan skinne?