ANMELDELSE: The Play That Goes Wrong, Duchess Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i The Play That Goes Wrong. Foto: Helen Murray The Play That Goes Wrong

Duchess Theatre

8. september 2016

4 stjerner

BESTILL BILLETTER NÅ | MER INFO Omtalt som en blanding av «Hotell i særklasse» og «Panikk i kulissene», er The Play That Goes Wrong et ambisiøst stykke som henter komisk gull ut av en katastrofal teaterforestilling og skuespillere som sakte men sikkert mister fatningen. Siden premieren på Duchess Theatre i september 2014 har forestillingen vært en uforbeholden suksess, og stakk av med prisen for «Best New Comedy» under Olivier Awards i 2015. Etter at de opprinnelige medlemmene i Mischief Theatre har gått videre til Peter Pan Goes Wrong og senere The Comedy About A Bank Robbery, som nå spilles på The Criterion, har de utvidet staben. Denne 2-årsjubileumsforestillingen ble fremført av det tredje laget med skuespillere, som alle hadde som mål å bygge videre på sine forgjengeres fenomenale suksess.

Ensemblet i The Play That Goes Wrong. Foto: Helen Murray I likhet med Panikk i kulissene (Noises Off), er selve stykket i stykket en lite inspirert affære fremført av et udugelig ensemble. «Mordet på Haversham Manor» er signert Cornley Polytechnic Drama Society, hvor teatersjef Chris Bean (Hayden Wood) åpner kvelden med en hysterisk monolog der han beklager alle uhellene fra deres tidligere forestillinger. Dette legger listen for en produksjon preget av bisarr overspilling, rot med rekvisitter og en stadig mer ustabil scenografi.    Det er utrolig morsomt, med et grenseløst kreativt utvalg av farsenivåer og et ensemble som tydelig koser seg like mye som publikum.

Stykket gir oss et innblikk i de personlige og kollektive feilene som ligger bak den katastrofale forestillingen. En feilplassert Duran Duran-CD og en elendig designet peishylle, som begge blir introdusert for publikum før start, gir fantastisk uttelling, mens spenninger bak scenen gir dybde til all slapsticken. Verdt å merke seg er det anstrengte kjærlighetsdramaet mellom den uvitende Max (Daniel Millar), scenearbeideren Annie (Joanne Ferguson) og Max' glamorøse motspiller Sandra (April Hughes), spesielt når konflikten mellom de to sistnevnte smitter over på scenekanten. Alle tre leverer strålende prestasjoner, preget av komisk presisjon og tidvis overraskende subtilitet. Videre gjør Dennis’ (Drew Dillon) problemer med replikkene, Trevors (Fred Gray) likegyldige innsats med lys og lyd, og Jonathans (Oliver Llewellyn-Jenkins) frustrasjon over å bomme på stikkord, de pinlige scenene bare enda morsommere.

Joanne Ferguson i The Play That Goes Wrong. Foto: Helen Murray Likevel, i motsetning til i Panikk i kulissene, får vi ikke et fullstendig bilde av kompaniets indre dynamikk. For eksempel er Hayden Wood en herlig pompøs Chris Bean som treffer klokkerent med sitt Basil Fawlty-aktige sammenbrudd, men han får få muligheter til å møte sine kolleger med noe annet enn forfjamselse eller irritasjon. Adam Byrons karakter, Robert, er briljant hånlig, humørløs og egoistisk, med suveren komisk timing. Men selv om hans oppførsel mot resten av gruppen er troverdig selvsentrert, ser vi ikke konsekvensene av dette i de andre skuespillernes opptredener. Dette gjør ikke The Play That Goes Wrong til noe mindre enn en fantastisk underholdende produksjon; selv om den tematisk minner om tidligere farser, er tonen litt annerledes. Følelsen av mislykkede prøver og år med ambisiøse, men mislykkede forestillinger fanget i Chris Beans åpningstale, fanges opp periodevis og utfyller farsen fremfor å definere den. Selv om dette gjør at vi får se «Mordet på Haversham Manor» i sin helhet – en svært givende opplevelse – kan man til tider føle seg litt distansert fra handlingen.

Ensemblet i The Play That Goes Wrong. Foto: Helen Murray Men med så oppfinnsomme uhell på scenen er det umulig å se bort. Den virkelige stjernen i The Play That Goes Wrong er Nigel Hooks scenografi – tilsynelatende en funksjonell, gammeldags stue, men i virkeligheten en fullstendig overbevisende dødsfelle. Hver eneste skuespiller fortjener stor ros for hvordan de navigerer i denne finjusterte konstruksjonen. Under Mark Bells ekstraordinære regi – sverdscenen alene er verdt billettprisen – oppstår totalt kaos til karakterenes store forvirring, uten at skuespillerne kommer til skade. Sammen med kunstferdig dårlig belysning og lydstikkord som uunngåelig forverres utover i stykket, er The Play That Goes Wrong vidunderlig og feilfritt presis – et vitnesbyrd om de små marginene en farse må operere innenfor. The Play That Goes Wrong er et svært underholdende show med et nytt, dyktig ensemble og en herlig katastrofal scenografi. Sett i lys av dette, og det britiske publikummets forkjærlighet for pinlige situasjoner og gleden ved å se andre i dem, er stykket skjebnebestemt til å bli en langvarig suksess i West End.

BESTILL BILLETTER NÅ TIL THE PLAY THAT GOES WRONG PÅ DUCHESS THEATRE