INTERVJU: Dramatikeren Ella Hickson

Ella Hickson skapte seg et navn under Edinburgh Festival i 2008 med stykket Eight, som hun mottok en Fringe First-pris for. Nå overføres hennes andre verk til Londons teaterscene.

Ella, du har hatt en nokså kometaktig karriere som ung kunstner siden 2008. Hvordan kom du deg egentlig inn i denne bransjen?

Universitetsteateret mitt har en gratis slot under Fringe-festivalen; du trenger bare å komme opp med en idé og presentere den. Heldigvis ble min idé om åtte monologer valgt ut, så da måtte jeg skrive dem. Det var en ganske rett frem prosess; jeg kjente åtte flinke student-skuespillere, og vi skapte stykkene gjennom samtaler. Det var en helt fantastisk prosess.

Å være dramatiker er et nokså ensomt yrke. Hvor nyttig har dine ulike engasjementer og tilknytninger til teatrene vært?

Enormt nyttig. Jeg er veldig takknemlig overfor Katherine Mendelsohn og teamet ved The Traverse, og også Simon, Sean og gjengen ved The Lyric. Uten disse fellesskapene tror jeg de siste årene ville vært veldig tunge. Det er utrolig viktig å være knyttet til et teater, å forstå hvordan et bygg fungerer, og å føle at man hører til et sted.

Noen sier at man må ha opplevd noe selv for å kunne skrive om det. Hva tenker du om det?

Vel, jeg har aldri sprengt busser eller plyndret lik, så jeg regner med at det ikke stemmer! Når det er sagt, tror jeg all god dramatikk rommer en kjerne av universell sannhet, og det hjelper å ha en form for relasjon til den sannheten, selv om man ikke har opplevd det fysisk.

Hvor henter du inspirasjon til skrivingen din fra?

Overalt – bruddstykker av samtaler, fra å se film eller teater, bøker ... Jeg henter mye fra å snakke med vennene mine.

Etter den store suksessen med Eight, slet du med det klassiske «vanskelige andrealbumet» med Precious Little Talent? Selvfølgelig. Jeg følte at det var et stort press på meg til å levere med Precious Little Talent, derav den litt provoserende tittelen. Men i ettertid tror jeg presset mest satt i mitt eget hode. Teaterstykker kommer og går, og pressen tenker sjelden på en anmeldelse når den først er skrevet. Man må være tro mot selve verket, ikke mottakelsen, det er den eneste måten å fortsette å yte sitt beste på. Precious Little Talent berører følelser av utenforskap som er veldig aktuelle for tiden. Men stykket føles ikke makteslaust; det virker tvert imot iboende optimistisk. Var dette bevisst fra din side?

Der og da, ja. Jeg ser liten vits i å vasse rundt i mørke og elendighet med mindre man i det minste utforsker noen veier ut av situasjonen. Teater må handle om endring, om transformasjon – hvis mennesker føler seg forlatt, vil vi se dem kjempe for å bli funnet.

Hvor involvert har du vært i denne oppsetningen av Precious Little Talent? I prøvesalen, er du en «hands on»-dramatiker, eller mener du man må gi slipp på verket til en viss grad?

Det har vært en læringskurve, siden dette er en av de første gangene jeg ikke har regissert mitt eget materiale selv. Jeg har et veldig godt samarbeid med James, og vi har en kultur preget av åpen kommunikasjon og samarbeid, noe som gjør alt mye enklere.

Til slutt, hvorfor bør folk ta turen for å se Precious Little Talent?

Det har en sjarmerende blanding av humor og patos. Det er et veldig moderne stykke med den gode, gammeldagse underholdningsfølelsen av både latter og tårer.

– Intervju av Honour Bayes. Precious Little Talent spilles på Trafalgar Studios fra 8. april til 30. april 2011.