ANMELDELSE: A Little Princess, Royal Festival Hall ✭✭

Julian Eaves anmelder A Little Princess i Royal Festival Hall

A Little Princess

Royal Festival Hall

28. mai 2018

2 stjerner

For de som er tru00f8tte av virkeligheten, finnes det alltid virkelighetsflukt.  Og fu00e5 gju00f8r det sistnevnte bedre enn Frances Hodgson Burnett, hvis dagdru00f8m om hvordan det er u00e5 vu00e6re et bortskjemt barn som plutselig kastes fra trygg luksus til arbeiderklassens mangler, er en evig favoritt hos de som utforsker borgerskapets fantasi.  For et par tiu00e5r siden rettet den USA-baserte, britisk-fu00f8dte komponisten Andrew Lippa oppmerksomheten mot historien, sammen med librettist Brian Crawley, og nu00e5 har forestillingen deres dukket opp for kun u00e9n kveld pu00e5 South Bank.  Det hele var profesjonelt regissert av Arlene Phillips, med musikalsk ledelse av Alan Berry (dirigert av herr Lippa selv!).

Annonsert som medvirkende var 'Royal Philharmonic Concert Orchestra', men podiet su00e5 noe tomt ut med knapt et dusin instrumentalister, inkludert et massivt trommesett bak den allestedsnu00e6rvu00e6rende pleksiglassveggen.  Uansett, deres tynne lyd ble forsterket til himmels av et lydanlegg som forvandlet delikate vibrasjoner til noe som minnet om det tunge braket fra et storband.  I kontrast fikk ogsu00e5 de mange sangstemmene den samme behandlingen, og i Ben Harrisons lyddesign dundret de inn i u00f8rene vu00e5re med en voldsom intensitet og en kakofonisk uklarhet som ofte gjorde at Crawleys tekster forsvant i et tu00e5kehav av stu00f8y.  Nic Farman hadde langt stu00f8rre suksess med lyset og fylte salen med mange vakre effekter, men en uheldig avgju00f8relse gjorde at de to korene u2013 bestu00e5ende av tidligere studenter fra Arts Educational og barnekoret u2013 var lagt i mu00f8rke store deler av kvelden. Det virket litt urettferdig, su00e6rlig siden de su00e5 ut til u00e5 synge svu00e6rt godt.

Solistene hadde en mer anstrengende jobb.  Et unntak var Danny Mac (som den viltre faren, kaptein Crewe, som overlater sin hu00f8yt elskede datter Sara (klartrungende Jasmine Sakyiama) til den nu00e6rmest endimensjonale Miss Minchins ubarmhjertige grusomheter u2013 vi forsikres om at hun ikke er i slekt med 'Matilda'-forfatteren). Amanda Abbingtons tolkning var flat, men Mac alene virket u00e5 forstu00e5 at akustikken i RFH faktisk er svu00e6rt god og ikke trenger u00e5 tvinges fram.  Stemmen hans var avslappet, vakkert stu00f8ttet og levende i hver nuanse; han visste ogsu00e5 hvordan man agerer overbevisende pu00e5 en nesten tom konsertscene, og brukte tydelige bevegelser for u00e5 forsterke hver eneste replikk. Enten han drev handlingen fremover med store bevegelser eller lu00f8ftet datteren hu00f8yt med utstrakte armer, var det en spennende fysikk i prestasjonen hans som u2013 helt u00e6rlig u2013 var verdt billettprisen alene.

Dessverre var det ikke hans forestilling.  Selv om manuset ga ham mye scenetid i fu00f8rste akt u2013 pu00e5 kryss og tvers til Timbuktu i scener langt unna hovedhandlingen i London u2013 forsvant han nesten helt etter pausen.  Flere andre spillere fikk knapt vist seg frem: Landi Oshinowo hadde et par flyktige u00f8yeblikk; Rosanna Hyland glitret gjennom den merkelig konstruerte rollen som 'Queen Netflix' (hun skal forestille dronning Victoria, men fremstod her som 40 u00e5r for ung!); Alexia Khadime var underutnyttet som Aljana; Adam J Bernard gjorde det beste ut av den tynne rollen som Pasko u2013 han fylte salen med su00e5rtrengt energi i sitt overraskende shownummer i 2. akt, som beveget seg inn i et helt moderne musikalsk terreng og minnet oss om alt det resten av den Alan Menken-aktige musikken manglet; Shvorne Marks stod verdig som voksen Sara; og til og med Rebecca Trehearn klarte u00e5 smile mens hun ble skubbet til side i 'Miss Honey'-rollen som Miss Amelia u2013 hun fikk bare u00e9t lite nummer alene, og sang det praktfullt u2013 men selv det gled rett over i et annet, svakere nummer som fraru00f8vet henne applausen (og publikum enhver tilfredsstillelse).

Men egentlig var dette Sakyiamas forestilling.  Hun smilte mye, sang hu00f8yt og tydelig, men med en nu00e6rmest uforandret klang.  Det er ikke uten grunn at italienerne kaller barneartister for 'voci bianchi' u2013 hvite stemmer (i motsetning til voksenstemmer som har mer 'farge').  Hun mu00e5tte bu00e6re showet, ikke ulikt i Matilda eller Annie, to langt mer vellykkede musikaler som denne svake etterligningen pru00f8ver u00e5 kopiere pu00e5 mest uinspirert vis.  Og med liten effekt.  Selv med vennen Jasmine Nituan (som den stoiske Becky) u00e5 spille mot, eller de slemme medelevene pu00e5 Miss Minchins institusjon for forlatte barn tilgjengelig for sine hu00f8yst forutsigbare scener.  Ingenting overrasket.

Publikum lar seg ikke lure su00e5 lett.  De merker nu00e5r de får servert noe som mangler substans.  Og selv nu00e5r et stykke er su00e5 kalkulert som dette, skreddersydd for u00e5 mu00f8te alle klisju00e9fylte forventninger til musikaler med barnestjerner u2013 inkludert jul og en altfor lang kopi av 'Lu00f8venes Konge' for sikkerhets skyld (det eneste som manglet var fugler pu00e5 lange stenger over hodene vu00e5re) u2013 ja, selv med alt dette, nekter publikum u00e5 la seg blende.  Hadde det ikke blitt servert som et slags glorifisert skoleteater, med RFH fylt til randen av stolte mu00f8dre, fedre, su00f8sken, tanter og onkler, naboer og venner, hvem ville da egentlig ha giddet u00e5 sitte gjennom det?

Selv for u00e5 hu00f8re Danny Mac synge su00e5 stru00e5lende.

Hvem?