ANMELDELSE: Aida, Opera Holland Park ✭✭✭

Heather Shipp som Amneris og Peter Auty som Radamès. Foto: Robert Workman Aida

Opera Holland Park

19.07.15

3 stjerner

Musikk eller teater skrevet for spesielle anledninger tenderer ofte mot å forbli nettopp det – leilighetsverk. Passende for begivenheten, men uten nok slitestyrke eller selvstendig kunstnerisk liv til å forsvare nye oppsetninger. Det finnes imidlertid unntak, og Verdis Aida står som en bemerkelsesverdig og fortsatt dagsaktuell leksjon i hvordan man skaper et storslått spektakel som samtidig rommer et privat, indre drama av stor kompleksitet – med kraft til å bevege, ikke bare imponere. Enhver vellykket produksjon krever at begge disse aspektene fungerer like godt og gir næring til hverandre. Selv om dette musikalsk sett var tilfelle ved Holland Park, var produksjonsverdiene ikke alltid like hjelpsomme.

Denne operaen ble nesten ikke noe av. Mot slutten av 1860-tallet var Verdi mer opptatt av å drive godset sitt enn av å komponere, og det måtte et enormt honorar fra khediven av Egypt til for å overtale ham til å ta på seg oppdraget til åpningen av operahuset i Kairo. Men da han først hadde forpliktet seg, brukte han rammeverket i Ghislanzonis libretto til å kanalisere noen av sine mest imponerende refleksjoner over konflikten mellom individets og samfunnets verdier, geistlighetens tyranni og det evige temaet i hele hans virke – fedre og døtre. Selv om operaen er berømt, for ikke å si beryktet, for de brautende og triumferende korene i andre akt, motbevises dette ryktet av størsteparten av partituret, som er preget av den ytterste skjørhet i både vokallinjer og orkesterpalett. Denne mangfoldige kombinasjonen er ekstra utfordrende å få til i en halvveis utendørs arena, men Holland Park Opera har nå solid erfaring med å utnytte sine omgivelser, og utfordringen med disse praktiske kontrastene ble godt håndtert i denne produksjonen.

Gweneth-Ann Jeffers som Aida og Peter Auty som Radamès. Foto: Robert Workman Tross sin berømmelse og viktige plass i kanon, blir Aida ikke satt opp spesielt ofte, i hvert fall ikke i London. Mye av forklaringen ligger antagelig i kostnadene knyttet til både personell, kostymer, kulisser og tilhørende faraoisk glitter. Tanken på en enkel produksjon er rett og slett ikke gjennomførbar. Men det virker også som det finnes en viss reservasjon og usikkerhet rundt hvilken stil man bør velge. Skal originalens orientalisme tones ned eller omfavnes med stolthet? Her er et tydelig regigrep essensielt, og på dette punktet tåkelegger regissør Daniel Slater saken noe. Vi starter i moderne omgivelser og beveger oss gradvis over i en langt mer tradisjonell og rettlinjet versjon, uten at overgangen mellom de to noen gang gjøres dramatisk tydelig. Selv om dette ikke legger noen betydelig demper på kveldens mange gleder og kvaliteter, hadde operaen fortjent og dratt nytte av en klarere forpliktelse til én styrende visjon, uansett art – tradisjonell eller nyskapende.

Den bevarte jakobinske fasaden til Holland House utgjør et passende storslått arkitektonisk bakteppe for en scene befolket av tre enorme egyptiske gudestatuer på sokler. Scenograf Robert Innes Hopkins plasserer oss i et museumsgalleri, der en glamorøs mottakelse pågår i regi av Amneris (Heather Shipp) og hennes far, kongen (Keel Watson), med Ramfis (Graeme Broadbent) som seremonimester. En uunngåelig utsølt drink gir signalet til at Aida (Gweneth-Ann Jeffers) trer inn i vaskekone-antrekk, og et betydningsfullt blikk mellom henne og Radamès (Peter Auty), observert av Amneris, setter handlingen i gang. Temaet med givernes museumsfest som går ut av kontroll fortsetter i hvert fall ut andre akt, idet Radamès utrustes for kamp med en historisk rustning og museumsstaben trer frem som de etiopiske fangene. Triumfscenen er dekorert med smykker og skatter tilsynelatende plyndret fra andre steder i museets samling, og en orgi utspiller seg, drevet av forutsigbare hvite pulvere og regn av pengesedler. Ting roer seg når vi når «Nilsen-scenen», den endelige dommen og innesperringen i graven. Her går produksjonen endelig ut av veien og lar konfrontasjonene mellom Aida og faren hennes, og Radamès og Amneris, få full følelsesmessig tyngde og dramatisk frihet før en rørende siste gjenforening mellom Radamès og Aida. Man kan likevel ikke unngå å tenke at det var en tapt mulighet i å ikke gjøre mer ut av Verdis avsmak for presteskapet som til syvende og sist styrer Egypt. Antiklerikalisme og behovet for et tydelig skille mellom kirke og stat er et dominerende tema i fjerde akt, og i Verdis kunstneriske liv som helhet. Selv om Heather Shipp som Amneris formidlet budskapet kraftfullt fra scenen, er det synd at produksjonen ikke refererte til dette hovedtemaet tydeligere.

Graeme Broadbent som Ramfis og Keel Watson som kongen. Foto: Robert Workman

Midt i alle disse blandede signalene ble de musikalske kvalitetene i forestillingen likevel svært godt formidlet. City of London Sinfonia under dirigent Manlio Benzi hadde en meget god kveld. Messingblåserne har mye arbeid både på og bak scenen, enten det er triumferende eller mørkt og illevarslende, og alle disse hindrene ble forsert med glans. Ellers var det all den snert og tyngde man kunne ønske seg i de seremonielle øyeblikkene, balansert med mange delikate soloer og kammerpregede partier. Benzi var svært sensitiv overfor sangernes behov i tempoet på akkompagnementet, selv om enkelte av korene ble tatt i et forrykende tempo som virket å presse alle litt hardere enn partituret krever. I tittelrollen var Jeffers svært imponerende vokalt, med finstemte, delikate linjer i de intime scenene og evnen til å løfte seg over de andre sangerne og orkesteret når det trengtes. Hennes dramatiske personlighet var noe tilbaketrukket i starten, men hun kom virkelig til sin rett i de to siste aktene, og spesielt i den vidunderlige, lidenskapelige duetten med faren, den etiopiske kongen Amonasro (Jonathan Veira), som fikk hver eneste note i sin relativt lille rolle til å telle. Peter Auty var uvel denne kvelden og agerte bare rollen som Radamès, med en erstatter i orkestergraven. Dette var mindre ødeleggende for den dramatiske troverdigheten enn man kunne forvente, takket være kvaliteten på erstatteren og Autys overbevisende skuespill. På mange måter er Amneris den mest interessante karakteren i operaen; hun opplever de mest krevende dilemmaene, og hennes indre liv får vi et dypere innblikk i enn hos de andre hovedrollene. Hun er personifiseringen av konflikten mellom egne ønsker og plikten overfor staten, og mot slutten er hun talerøret for det Verdi vil at vi i publikum skal føle og tenke. Etter en litt treg start fikk Heather Shipp frem disse dimensjonene med stor kraft gjennom sin sterke scenepersonlighet og en heroisk, men klagende tone. Keel Watson og Graeme Broadbent fungerte som kraftfulle bass-motstykker til henne og ga karaktersterke, detaljerte tolkninger som farao og yppersteprest. I et verk som er mer enn vanlig avhengig av en sterk korinnsats, gjorde Opera Holland Park Chorus – over tretti sangere sterke – en formidabel jobb, ikke bare vokalt, men også i koreografi og oppfinnsom, fleksibel scenegange, som bevegelsesinstruktør Maxine Braham skal ha sin rettmessige del av æren for.

Dette er en fantastisk opera som tåler mange ulike tolkninger. Det er imidlertid ikke rom for kompromisser. Til syvende og sist må den enten gjøres tradisjonelt og med en absolutt overbevisning om at temaene den behandler er like viktige for vår kultur i dag som de var for Verdi på 1860-tallet. Eller, hvis den tradisjonelle rammen anses å reise for mange problematiske spørsmål eller er for kostbar å realisere, trenger man et fullstendig gjennomtenkt alternativt scenario. Til tross for sine fremragende musikalske, visuelle og dynamiske kvaliteter, tar denne produksjonen aldri helt det endelige valget – og hvis det er ett prinsipp denne historien utvilsomt representerer, så er det behovet for å ta et standpunkt og holde fast ved det til den bitre slutt.

For mer informasjon om Opera Holland Park, besøk deres nettsider.