ANMELDELSE: All On Her Own - Harlequinade, Garrick Theatre ✭✭✭✭✭

Zoe Wanamaker i All On Her Own. Foto: Johan Persson All On Her Own/Harlequinade

Garrick Theatre

4. november 2015

5 stjerner

Kjøp billetter All On Her Own Tittelen er bedragersk. Hun er kanskje den eneste personen på scenen, men hun er ikke alene. Hun deler rommet med en viskikaraffel hvis innhold minkes i et tempo, og med en iver, som ville ha sjokkert selv Claire i A Delicate Balance. Og med sin avdøde ektemann – han døde i sofaen hun betrakter med et blikk fylt av hat, sorg eller en blanding av begge deler – hvis nærvær fungerer som et uunngåelig blandevann til hennes viski-diett. Forventningen om tårer, angst og knuste glass er til å ta og føle på. Dette er All On Her Own, Terrence Rattigans korte enakter for én kvinne (opprinnelig skrevet som et hørespill for BBC i 1968), som nå er satt opp igjen som en del av Kenneth Branaghs sesong på Garrick Theatre. Regissert av Branagh og Rob Ashford, og med Zoë Wanamaker i hovedrollen, er denne gjenoppsetningen antagelig så god som dette stykket overhodet kan bli.

Zoe Wanamaker i All On Her Own. Foto: Johan Persson

Dette er ikke ment som noen form for harselas med Rattigans tekst: tvert imot er teksten sparsommelig, emosjonell og intenst menneskelig, der den utforsker tap, anger og skyld på innsiktsfulle måter. Man er aldri i tvil om at dette er en ekte tragedie som utspiller seg foran øynene på en, selv om den er krydret med syrlig humor og presentert som om den kunne vært en hyggelig stuekomedie.

Rattigan har hatt et frynsete rykte rent profesjonelt; mange anser ham som gammeldags og en skildrer av tider og mennesker som nå bare er minner. Slike vurderinger skyter langt over mål. Sannheten er at han, som alle store forfattere, skrev om universelle temaer når han skrev om det han kjente til – temaer som berører oss alle.

Her er det døden. Døden til en man er glad i og konsekvensene av den. Han tar publikum med på en liten emosjonell berg-og-dal-bane mens Wanamakers Mrs Hodge snakker om og konfronteres med ensomheten i det tomme hjemmet, med viski som sin foretrukne følgesvenn.

Wanamaker tyner alle muligheter ut av anledningen. Stemmen hennes klinger av både desperasjon og lidenskap (med et snev av indignasjon i ny og ne), og hun har en fantastisk evne til å holde på en stillhet som er både ubehagelig og uttrykksfull. Øynene hennes er forbløffende og vidunderlig fengslende. Hun tar tekstens melodramatiske vendinger på strak arm og får dem sømløst til å virke naturlige og troverdige. Og hennes evne til å harselere med karikaturer er helt utsøkt.

Det er et statisk stykke, noe som skyldes dets opprinnelse. Men det er ikke mindre interessant av den grunn, takket være Christopher Orams vakre scenografi og Wanamakers strålende prestasjon. Regien er knivskarp og profesjonell, og det hele fremstår som en verdig betraktning av utfordringer som er virkelig universelle.

Men den egentlige hensikten med denne produksjonen er tydelig: den setter en stemning av dyster og sannferdig refleksjon. Det gjør at tiltrekningskraften til en lettbeint komedie fremstår som enda mer forlokkende og lettere å nyte. Noe som bringer oss til

Kenneth Branagh og Miranda Raison i Harlequinade. Foto: Johan Persson Harlequinade

For et inspirert år 1946 var! Det markerte fødselen til det britiske helsevesenet, Arts Council og CEMA (komiteen for fremme av musikk og kunst). CEMAs formål var å bygge moral og fremme britisk kultur og verdiene det ble kjempet for under andre verdenskrig. De finansierte turneer til regioner i landet der befolkningen ikke akkurat var overlesset med teatertilbud. I dagens politiske klima høres ideen om CEMA nesten ut som et eventyr.

Det må ha virket slik for Rattigan også, for stykket hans, Harlequinade, gjør grundig narr av CEMA og The Old Vic, som var en av de viktigste leverandørene av turnéforestillinger. Men Rattigan er ikke ondskapsfull, snarere kjærlig, der han koker i hop et sart, lekent og utrolig morsomt teatralsk eventyr. Som alle gode eventyr har det en tydelig moral: teater er vidunderlig. Nypremieren på Harlequinade, regissert av Branagh og Ashford på Garrick Theatre (en 100-minutters opplevelse som inkluderer All On Her Own uten pause), er en liten åpenbaring. Som oftest blir Harlequinade satt opp sammen med The Browning Version, et av Rattigans mesterverk, gjerne som en liten forrett. Etter min mening har den kombinasjonen aldri fungert, og Harlequinade har alltid virket blek og irriterende sammenlignet med The Browning Version. Men her, frigjort fra birollen og satt direkte i rampelyset – herlig kontrastert av det intense mørket i All On Her Own – får stykket endelig skinne.

Og som det skinner!

Tom Bateman og John Dalgleish i Harlequinade. Foto: Johan Persson

Dette er en skikkelig godbit, genuint herlig, konstant morsom og befriende tullete. Omtrent hver eneste teatralske klisjé og karikatur får fullt utløp i denne overdrevne og eksemplariske forestillingen: den slitne turnéproduksjonen; den hardtarbeidende inspisienten som prøver å dekke over skuespillernes fykter; egoene; de skjulte hemmelighetene; kjendisgalskapen; suget etter rampelyset (eller hva som helst av lys, så lenge det tar seg godt ut); den alkoholiserte divæn; den håpløse karakterskuespilleren; statistene som vil ha sitt øyeblikk i sentrum; politimannen og en god vits om en batong; stjernene som er altfor gamle for rollene sine, men som kjemper videre. Alt dette piskes sammen til en smittende, sprø røre.

Branagh er i strålende form som Arthur Gosport, stjernen og lederen for kompaniet som spiller Romeo og Julie for et publikum han anser som underlegent. Det krever virkelig dyktighet av en ekte Shakespeare-tolker å fremføre ordene hans dårlig, men Branagh gjennomfører dette kunststykket praktfullt. Hans Gosport leverer replikkene uten skjønnhet, forståelse eller sjarm. Det er utrolig morsomt. (Det som var genuint sjokkerende, var å innse at Branaghs innsats som "dårlig" Shakespeare virket kjent; Gosport-standarden minner mistenkelig om det man i disse dager ofte får servert på de store scenene hos RSC og National Theatre.)

Som en snikende og jålete tiger vandrer Branagh rundt på scenen, flakser med parykken, utsteder ordrer og fornærmelser, prøver ut nye påfunn for å overgå sine medspillere, og fungerer som selve drivkraften i denne forestillingen. Hans energiske jakt på latter, både den subtile og den mindre subtile, gir stor uttelling. Han er sensasjonell. Hans absurde sverdfektingsprøve med Stuart Neals perfekt balanserte og jålete filmstjerne-aktige Mercutio/Fred Ingram er Monty Python verdig.

Zoe Wanamaker som Dame Maud i Harlequinade. Foto: Johan Persson

Miranda Raison viser seg å være like dyktig til å utnytte de komiske mulighetene i det å spille en karakter hvis evner er markant mindre enn hennes egne, og hvis skjønnhet har falmet der Raisons ikke har det. Hennes grelle, overdrevne sminke plasserer Edna Selby tydelig som en skuespillerinne som klamrer seg fast til ungdommen og ekteskapet med Gosport for å redde karrieren. Hun matcher Branaghs energi på en fantastisk måte; scenen hennes med den betatte politimannen (John Dagleish i herlig form, som dukker opp sent og stjeler latteren med letthet) er virkelig hysterisk.

Zoë Wanamaker, som en slags bedugget enkedronning av scenen, skrur divafaktoren opp på maks med stor effekt. Hun har et fantastisk dramatisk besvimelsesanfall underveis som stopper hele forestillingen; ved et annet punkt er hennes foredrag om hvordan man skal levere ordet "bitch" korrekt, nok til å bringe gledestårer i øynene dine. Kledd som Julies amme, ser Wanamaker ut som en blanding av Lady Grantham og prinsesse Leia; helt uimotståelig.

Den karakteren som må jobbe hardest er inspisienten Jack Wakefield, spilt med liv og lyst av Tom Bateman. I alle farser finnes det en relativt takknemligløs rolle som de merkelige og morsomme karakterene kretser rundt: i Harlequinade er Wakefield denne rollen, selv om Rattigan sørger for at han får noen øyeblikk med humor som er helt hans egne. Bateman leverer varene, selv om han bare av og til tar i litt for hardt. Han er karakteren som opplever den forløsende erkjennelsen – at teater er verdt alt, og at ingenting eller ingen bør stå i veien for ens teatralske ambisjoner. Resten av ensemblet gjør en beundringsverdig innsats, selv om Hadley Fraser ikke hadde trengt å være fullt så sløv for at rollen skulle fungere, og Vera Chok kunne ha slappet mer av og vært Miss Fishlock i stedet for å bedrive så mye "skuespill". Vi får finslipte prestasjoner fra Jessie Buckley, Jack Colgrave Hirst og Michael Rouse, som spiller vakkert piano i de musikalske innslagene som bygger opp under music hall-stemningen.

Orams design er perfekt her: stilig og småtrist på en måte som fanger hverdagen i et turnékompani, men samtidig finurlig og fylt med glede. Neil Austins lyssetting er utsøkt og morsom, spesielt i sekvensene der stjerneparet prøver å finne den rette lysstyrken som passer aldrene deres.

Denne produksjonen gir virkelig nytt liv til Harlequinade og etablerer stykket som en skarp, innsiktsfull og fornøyelig komedie, full av interne teater-vitser og til og med et lite nikk til de klassiske operette-løsningene når det gjelder å unngå fengsel for bigami.

En herlig kveld i teatret.

All On Her Own og Harlequinade spilles på Garrick Theatre frem til 13. januar 2016 Les mer om Kenneth Branagh-sesongen på Garrick Theatre