ANMELDELSE: Allelujah!, Bridge Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Alan Bennetts nye stykke Allelujah!, som nå spilles ved Bridge Theatre.

Ensemblet i Allelujah! ved Bridge Theatre. Foto: Manuel Harlan Allelujah!

The Bridge Theatre

19. juli 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå!

Jeg må bare få det ut med en gang: Allelujah er litt rotete. Men det er et vaskeekte Alan Bennett-rot, og dermed er det uendelig mye mer vellykket enn de fleste dramatikeres beste verk. Han leverer som alltid sitt varemerke: slagkraftige replikker preget av nord-engelsk vidd, en verden der en kakebit kan utløse enorm latter, og en vedvarende kritikk av politikken som har tært på England og den engelske identiteten. Stykket utspiller seg på «The Beth», et sykehus som følger pasientene fra vugge til grav – den typen helsetilbud som ikke lenger prioriteres av departementet. Her kjempes det for overlevelse og den daglige kampen for å finne senger på Dusty Springfield-avdelingen for eldre. Dr. Valentine gjør sitt beste og er en utpreget varm og forståelsesfull sjel, mens oversøster Gilchrist har en mer praktisk tilnærming; hennes råd til de eldre er: «Ikke vent for lenge med å dø.» Et dokumentarteam filmer på avdelingen som en del av kampanjen for å holde sykehuset åpent, og ankomsten (og dødsfallet) til fru Maudsley, også kjent som «Pudsey Nightingale», bringer stykket inn i et skarpt og svært dagsaktuelt fokus.

Louis Mahoney (Neville) og Cleo Sylvestre (Cora) i Allelujah!. Foto: Manuel Harlan

Problemet er at det er for mange karakterer, og jeg lengtet etter tid til å bli bedre kjent med færre av dem. Spesielt forholdet mellom Joe – en strålende prestasjon av Jeff Rawle som en tidligere gruvearbeider med lungesykdom – og sønnen Colin (Samuel Barnett i toppform), en embetsmann som jobber for helseministeren og ønsker sykehuset nedlagt. Dette forholdet trengte mer plass og kunne gitt en enda sterkere kontrast mellom thacheristisk ideologi og omsorgsbehovets realiteter. Stykket utforsker også det evige dilemmaet ved å ønske at barna skal få et bedre liv enn en selv, for så å lengte etter at de skal komme hjem. Sacha Dhawan er en nydelig, varm og snill Dr. Valentine, som trues med deportasjon grunnet visumproblemer mens han desperat prøver å redde sykehuset – en godhet som viser seg å bli hans bane. Deborah Findlay er en perfekt oversøster Gilchrist, jordnær og frimodig, helt til hun avslører sin mer dystre side i en fantastisk vending rett før pause. Blant pasientene er Gwen Taylor herlig som den «vimsete» Lucille, og best av alle er Simon Williams, som nesten stjeler hele forestillingen som den gretne Ambrose. Han kjemper imot Hazels oppmerksomhet og knuser hjertet ditt mens han stadig venter på en besøkende som aldri dukker opp. Takket være det inspirerte grepet med å inkludere diktet «Ten Types of Hospital Visitor», blir både han og publikum pinlig klar over at det bare er én besøkende igjen for disse pasientene.

Ensemblet i Allelujah!. Foto: Manuel Harlan

Et gledelig aspekt ved oppsetningen er at gruppen har dannet et kor som skal synge på en støttekonsert for å redde avdelingen. Dansen (med ypperlig koreografi av Arlene Phillips) og sangen gir ikke bare effektive overganger mellom scenene, men viser også pasientenes indre liv og tidligere lykke. Det er fantastisk å se et ensemble av eldre skuespillere eie scenen på denne måten. Den muntre avslutningen kan kanskje vanne ut budskapet noe, men det er så mange vakkert gripende øyeblikk som vil sitte i lenge. Likevel reagerer jeg på karakteren Andy, en gutt i arbeidsuke, som fremstilles som nærmest obligatorisk dum, arbeiderklasse og slem. Jeg er lei av at unge mennesker presenteres slik, og det er et irritasjonsmoment, selv om slemheten hans er viktig for handlingens utvikling.

Ensemblet i Allelujah!. Foto: Manuel Harlan

Nicholas Hytners regi føles stedvis som et uferdig arbeid, og første akt trenger fremdeles litt strammere regi. Men Bob Crowleys utmerkede scenografi sørger for at handlingen flyter sømløst, og stykket er på sitt beste når den fjerde veggen brytes og stilen blir mindre realistisk. Fremfor alt retter Bennett sitt skarpe blikk mot oss alle. «Hvis folk elsker foreldrene sine så høyt, hvorfor plasserer de dem bort og kommer aldri på besøk?» spør søster Gilchrist. Etter å ha mistet min mor til demens i fjor, traff stykket meg på mange emosjonelle plan. Til syvende og sist er det derfor jeg elsker Bennett, og hvorfor jeg vil oppfordre deg til å få med deg dette stykket og det fantastiske ensemblet.

BESTILL BILLETTER TIL ALLELUJAH! NÅ