ANMELDELSE: As You Like It, Southwark Playhouse ✭✭✭

As You Like It

Southwark Playhouse

19. september 2014

3 Stjerner

'As You Like It' er et stykke jeg aldri helt har blitt klok på. Faktisk skal jeg bare si det rett ut (Shakespeare har tross alt vært død i noen år nå, så det er ikke som om han kommer til å avfølge meg på Twitter i ren passiv-aggressivitet eller noe i den duren).

Etter min mening er ikke 'As You Like It' Wills beste verk. Siden jeg er i det svulstige og romantiske hjørnet når det gjelder vår kjære Bards liv og levnet, la oss anta at han rett og slett hadde viktigere ting fore mens han skrev akkurat dette stykket. Kanskje han hadde en urimelig deadline... eller var han kanskje bakfull? La oss se for oss at Will tilfeldigvis mistet arkene til fire nye mesterverk på en uventet vindfull dag i London, og i all hast bandt dem sammen igjen og dermed konstruerte 'As You Like It' – en omstendelig, fragmentert komedie med karakterer hvis skjebne hviler hos en irrasjonell hertug, med et lynne like skiftende som været i stykket selv.

Men vi tilgir fort Shakespeare for hullene i plottet denne gangen; tross alt er 'As You Like It' et av de mest siterte stykkene i historien, tenk bare på "Hele verden er en scene"-talen i andre akt, syvende scene. Ingrediensene til en god, om enn overfylt, komedie er alle på plass: to brødre – så like som natt og dag; to jomfruer – den ene belest og høy, den andre livlig og lav; forkledninger og lureri; den frigjørende skogen; en narr, og så videre. Stykkets poesi og Rosalinds tøffe forsvar for kloke kvinner gir mer enn nok tilfredsstillelse for det tekstglade publikummet også.

I likhet med selve den vimsete og tøylesløse komedien, er mine tanker om denne produksjonen et herlig sammensurium av motstridende inntrykk. Med tanke på stykkets mange bihistorier og tilsynelatende tilfeldige digresjoner, skal regissør Derek Bond ha stor ære for å ha skapt en mesterlig og krystallklar tolkning av historien. Likevel tar produksjonen publikum med på et nokså uforutsigbart teatereventyr. I løpet av to timer reiser vi gjennom tøft terreng – fra det tørre og fantasiløse til det gledesfylte og berusende – med noen stoppesteder som fungerer bedre enn andre. De første tjue minuttene er blottet for farger, musikk og humor. Dette kommer som en overraskelse etter showets freidige forhåndsomtale og en enda freidigere prolog, levert av Simon Lipkin som narren Touchstone. De innledende gråtonene lysnes kun, og kanskje utilsiktet, av Minal Patels entré som bryteren Charles, iført det som ser ut som en damekåpe og et Tarzan-antrekk.

Men jeg holdt motet oppe; det likner tross alt ikke Southwark Playhouse å la gjestene sine gå skuffet hjem. Og vet du hva? Belønningen kommer, og den er eksepsjonell. Brått er det slutt på det tunge og dystre; tonene fra en cello og de første snøfnuggene finner veien til scenen og vekker til live et publikum som inntil da hadde druknet i eksposisjon. Overgangen fra hoffet til Arden-skogen, med hvitt papir som regner over våre bedrøvede reisende, akkompagnert av Jude Obermullers nydelige originalmusikk, er et øyeblikk av så pustberøvende skjønnhet at alt som har skjedd før blir glemt, og jeg starter på sett og vis på nytt. Jeg lengtet etter teatermagi og fant meg selv lykkelig plassert i Narnia.

Deretter, med sommerens fallende grønne papir, kommer stykkets lek og moro. Lipkin kunne lest opp telefonkatalogen og vært morsom, men han blåser virkelig liv i denne produksjonen når han dukker opp sammen med Audrey – en dritings sauedukke. Og det er ikke bare den lekne Lipkin som imponerer; Joanna Hickman gjør en herlig komisk innsats som Phebe fra landsbygda. Phebe er muligens en av Shakespeares mer poengløse karakterer, men hennes tilstedeværelse rettferdiggjøres til slutt av Hickmans strålende, snobbete opptreden – for ikke å snakke om Rosalinds hysteriske replikk: "Selg mens du kan: Du er ikke for alle markeder."

Stykkets topper og bunner, latter og gjesp, fortsetter, men uansett hvor ujevn denne produksjonen føles, forblir det multitalentfulle ensemblet stødig. Harry Livingstone spiller den misfornøyde yngre broren som blir poet og elsker, Orlando de Boys. Livingstone har et rolig ansikt, en lengtende sjarm og en herlig naturlig spillestil – og ikke minst et hemmelig smil til Rosalind som varmer selv de kaldeste hjerter. Sally Scott leverer også en elskverdig innsats som Rosalind – aller best i musstasj-forkledningen som en "freidig lakei" som setter sin elsker på prøve og gir ham en lekse – og minner ham om at når det kommer til kvinner, er det slik at "jo klokere de er, desto mer egensindige er de".

Kort oppsummert: Dette er en anmeldelse i to deler for 'As You Like It' – et stykke som svinger fra det tamme til det dristige, og fra det dystre til det strålende – men det er absolutt verdt å se. Om ikke for annet, så for ti vakre skuespillerprestasjoner og en nydelig Shakespeare-flukt fra Londons grå september.

As You Like It spilles på Southwark Playhouse frem til 18. oktober 2014

Foto: Robert Workman