ANMELDELSE: Blackmail, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Mark Ravenhills adaptasjon av Charles Bennetts skuespill Blackmail på Mercury Theatre i Colchester.

Blackmail Mercury Theatre, Colchester

9. mars 2022

3 stjerner

Mercury Theatres nettside

Charles Bennetts stykke fra 1920-tallet, av mange ansett som en «glemt» klassiker, har blitt frisket opp i en ny adaptasjon av Mark Ravenhill. Produksjonen på Mercury er fabelaktig iscenesatt – David Woodheads scenedesign av et hus og butikk over to etasjer er rett og slett strålende. Jeg forstår godt hvorfor Ravenhill tiltrekkes av manuset, da flere temaer er urovekkende gjenkjennelige i dag: overgrep mot kvinner, undertrykkelse av seksualitet, samfunnets uskrevne regler og ikke minst politikorrupsjon. Likevel føles Anthony Banks regi noe kraftløs, og det er først i andre akt at ting virkelig skyter fart. Dette er ikke et klassisk drapsmysterium; en kunstner ligger død i sitt atelier, stukket i halsen av Alice i selvforsvar. Vi får ikke se selve hendelsen, da Ravenhill har kuttet originalens første akt, så vi får den kun gjenfortalt. Forlovede hennes, politimannen Harold, blir tildelt saken. Han har sine mistanker, men de blir enige om å dekke over forbrytelsen for å sikre karrieren hans. Løgn legges til løgn, først for å holde sannheten skjult for Alices dominerende mor, Ada, men når en skeiv utpresser (hans egne ord) dukker opp, bryter panikken ut. Ravenhill gir historien en omfattende sosial kontekst med åpenbare paralleller til vår tid, men når Ada sier at «alle elsker et mord», forventer vi kanskje en mer tradisjonell thriller. Dette krasjer litt med den sosialrealismen forfatteren forsøker å formidle.

Det er mye positivt her, særlig Lucy Speeds Ada – en energisk og ofte morsom tolkning av en kvinne som prøver å opprettholde fasaden i en dekadent verden. Hun matches godt av Jessie Hills som Alice, som er trassig, viljesterk og fullstendig overbevisende idet samfunnets bur lukker seg rundt henne. Jeg ble mindre imponert over de mannlige skuespillerne; Gabriel Akuwudike virket ukomfortabel på scenen, og diksjonen hans var tidvis svak der jeg satt i salen. Som utpresseren Ian føltes Patrick Walshe McBride som om han hørte hjemme i en helt annen forestilling; karakteren nærmet seg en stereotypi av en støyende «queen» – her var det ingen som levde i skyggene, selv om replikkene hans om hvordan samfunnet og loven behandlet homofile menn er både interessante og relevante. Han klarer imidlertid å tilføre lag av ubehag og trussel etter hvert som stykket skrider frem.

Det stykket lykkes med, er å utfordre publikums moralske kompass; det tvinger deg til å spørre hva du selv ville gjort i en slik situasjon. Men selv om de sosiale spørsmålene er tankevekkende, trenger forestillingen mer tempo. I første halvdel føltes det ikke som om skuespillerne trodde på det de sa, noe som undergravde spenningen – og ærlig talt brydde jeg meg ikke nevneverdig om hvordan det gikk med noen av dem. Rufus Norris, sjef for National Theatre, fikk nylig kritikk for å hevde at talenter forsvinner fra teateret til fordel for strømmetjenester. Til gjengjeld har jeg vanskelig for å se hvordan produksjoner som denne skal klare å friste et yngre publikum bort fra Netflix.