ANMELDELSE: Bodies, Royal Court Theatre ✭✭

Hannah Rae og Justine Mitchell i Bodies. Foto: Bronwen Sharp Bodies

Royal Court Theatre

11. juli 2017

To stjerner

Bestill nå Det er noe minneverdig ved Vivienne Franzmanns nye stykke Bodies. Det sitter i deg og lurer illevarslende i bakhodet etter at du har forlatt teateret, men ikke utelukkende på en god måte. Bodies forteller historien om Clem (Justine Mitchell) og Josh (Jonathan McGuinness, som steppet beundringsverdig inn for en syk Brian Ferguson), et par som er så desperate etter barn at de har reist helt til India for å benytte seg av en surrogatiklinikk. Samtidig er Clem opptatt med å organisere pleie for sin syke far David (Philip Goldacre), som lider av motornevron-sykdom (ALS).

Philip Goldacre i Bodies. Foto: Bronwen Sharp

For Clem er dette surrogatiet siste utvei. Hun har vært gravid før, men ingen har fullført svangerskapet. Det er et preg av desperasjon over situasjonen hennes, ikke minst vist ved hennes vilje til å reise halve jorden rundt for å få det hun vil ha. Etter hvert som stykket skrider frem, lærer vi at det ikke er det eneste hun er villig til å gjøre.

Hannah Rae i Bodies på Royal Court. Foto: Bronwen Sharp

Det starter lovende. Gabriella Slades scenografi er moderne og ren, i lyst treverk og glass. Et sett med skyvedører gjør det mulig for karakterene å nesten forsegle deler av livet de ikke vil håndtere, eller fjerne barrierer når de ønsker det. Det er en følelse av ufruktbarhet over scenen, sidestilt med en sirkulær projeksjonsskjerm på den ene veggen som kan minne om en livmor. Vi får se noen utvalgte bilder på den, men stort sett virker den litt overflødig.

Lorna Brown i Bodies på Royal Court Theatre. Foto: Bronwen Sharp

Det er noen gode scener tidlig som viser styrken i forholdet mellom Clem og ektemannen Josh, på den naturlige og uanstrengte måten som preger vellykkede langvarige parforhold. Men så havner vi i problematikken rundt barnløsheten deres, og der blir vi dessverre værende.

Det er potensial for en viss empati for Clem, men medisinske problemer til side, er hun ofte selv arkitekten bak sin egen ulykke. Hun snakker i det vide og brede om hvor lite oppfylt hun er som kvinne uten barn, noe som er en problematisk tankegang i seg selv, da det antyder at en kvinnes eneste funksjon i livet er å reprodusere. Det er mye tungrodd symbolikk, fra vær til fugler, og dialogen forfaller ofte til overdrevent blomstrende prosa, særlig i delene av stykket hvor vi får et glimt inn i Clems egne nevroser.

Clem utvikler også et kompleks over at barnet er laget av ektemannens sæd, men en annen kvinnes egg, og lider over det faktum at barnet ikke er «hennes». Barn, eller mangel på sådanne, er et tema som berører mange kvinners liv, og Bodies virker bestemt på å ugyldiggjøre alle andre valg enn å få sine egne barn, naturlig, uten hjelp utenfra. Det er ingen vurdering eller empati her for adoptivforeldre, de som ikke kan få barn, eller de som ikke ønsker barn. Clem, og til en viss grad Bodies, tar ikke hensyn til dem. Når den mørke sannheten om surrogatmorens dårlige livskvalitet avsløres, er Clem så besatt av sitt fremtidige barn at hun ikke virker å bry seg nevneverdig, noe som undergraver Bodies sitt hovedtema om de menneskelige kostnadene ved surrogati. Hennes hovedfokus er barnet hennes, dette barnet som tilsynelatende skal gjøre henne fullstendig – faren hennes, ektemannen, venner og surrogaten kan alle ofres så vidt hun er bekymret.

Salma Hoque i Bodies på Royal Court Theatre. Foto: Bronwen Sharp

Surrogaten, Lakshmi (en massivt underutnyttet Salma Hoque), blir altfor ofte redusert til kulisse, og får praktisk talt ingen definisjon som karakter utover rollen som mor, kone og funksjonell livmor. Når Clem får datteren sin (spilt med veltruffet ungdommelig pretensjon av Hannah Rae), vil hun degradere på samme måte? Vil hun miste sin identitet som «Clem» og kun bli definert av morsrollen? Med den gnagende angsten for at datteren ikke «egentlig» er hennes, lurer man på om hun noensinne vil bli tilfreds. Resultatet er at Franzmann har skapt en karakter som er så ytterst og ubehagelig selvsentrert at det etter en stund er vanskelig å føle noen form for sympati for Clem overhodet.

Justine Mitchell i Bodies på Royal Court. Foto: Bronwen Sharp

Gitt en slik utakknemlig oppgave, leverer Justine Mitchell en overbevisende skildring av en desperat Clem, og scenene satt i virkeligheten er godt spilt. Lorna Brown bidrar med tiltrengt avlastning og sunn fornuft som Davids nye pleier Oni, og nok en gang må det gis ros til Jonathan McGuinness, som steppet inn som Josh. Til tross for at han sto med manus i hånden, legger han mye uttrykk og personlighet i rollen, og har utmerket kjemi med resten av ensemblet.

Til syvende og sist sitter vi igjen med ønske om litt mer fra alle disse karakterene. Det Bodies virker å ha glemt helt til siste scene, er at surrogati ikke bare påvirker kvinnen som ønsker barnet – det påvirker alle rundt dem, så vel som surrogaten selv. Litt mer utforskning av dette ville ha gagnet stykket stort og mer grundig demonstrert de negative effektene av denne globale transaksjonen. Dominert og til slutt hemmet av sitt uheldige budskap, etterlater Bodies publikum med en følelse av ubehag av alle de feile grunnene.

Spiller til 12. august 2017

KJØP BILLETTER TIL BODIES PÅ ROYAL COURT