Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

  • Siden 1999

    Siste nytt og anmeldelser du kan stole på

  • 26

    år

    det beste fra britisk teater

  • Offisielle billetter

  • Velg dine plasser

ANMELDELSE: Cat On A Hot Tin Roof, Apollo Theatre ✭✭✭

Publisert

Av

pauldavies

Share

Jack O'Connell som Brick. Foto: Johan Persson Katt på hett blikktak.

Apollo Teater

26. juli 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

Denne oppsetningen kan trygt beskrives som en forestilling med to vidt forskjellige deler. Regissør Benedict Andrews har oppdatert scenografien og tilnærmingen til Tennessee Williams’ klassiske drama om sammenbruddet i en familie fra Sørstatene og det ødelagte ekteskapet mellom Brick og Maggie. Williams kalte stykket en «syntese av hele mitt liv», og teksten syder av lidenskap og vold. Alkoholikeren Brick klarer ikke å forsones med sine homofile følelser for sin avdøde venn Skipper; Maggie, som fortsatt er desperat forelsket i ham, lengter etter å bevise sin verdi ved å bli gravid og dermed sikre arven hans. Etter den enorme suksessen med Streetcar Named Desire (Sporvogn til begjær) på Young Vic for et par år siden, håper teamet på en tilsvarende hit. Det er nesten de klarer det.

Sienna Miller (Maggie) og Jack O'Connell (Brick). Foto: Johan Persson

Moderniseringen fungerer faktisk ganske bra. Veggenes gulldekor og de sparsommelige, men luksuriøse møblene og gjenstandene antyder en verden preget av «Trump Tower»-estetikk. Dette gir også en logisk forklaring på Jack O’Connells tatoveringer, som mange menn på hans alder har i dag. Skuespillerne bruker også mobiltelefoner og iPoder; det fungerer overraskende godt, men reiser samtidig andre spørsmål – kunne ikke Maggie og Brick ganske enkelt ha tilfredsstilt sine kjødelige behov via dating-apper? Det er en dusj på scenen, og her tilbringer O’Connell mesteparten av første akt med å dusje og halte rundt på settet kun iført et håndkle (Brick har brukket ankelen). Fremtidige akademikere innen kjønnsstudier vil kanskje skrive om hvordan denne fetisjeringen av kroppen hans markerer et skifte i det kvinnelige blikket, men her, i og med at det ikke er fullt ut tekstlig begrunnet, blir det mest et uromoment. O’Connell er svært dyktig til å spille mutt og uengasjert i omgivelsene, men det er først når han omsider tar på seg pyjamasen at han virkelig blir karismatisk. Rollen som Maggie er en enorm utfordring for enhver skuespillerinne; første akt består i stor grad av en eksposisjonell monolog, særlig de første førti minuttene. Det krever et spill med stor dybde, men dessverre spiller Sienna Miller det hele på én tone, og hun finner aldri helt ned til Maggies desperasjon og manipulasjon. Hun raser også gjennom replikkene som om det fortsatt var en hukommelsestest, og sørstatsaksenten vakler en del – faktisk ville flere av skuespillerne ha dratt nytte av om moderniseringen også hadde flyttet handlingen geografisk.

Colm Meaney som Big Daddy. Foto: Johan Persson. Men hvis første akt føles litt som såpeopera i Sørstatene, kommer belønningen i andre halvdel. Dette skyldes hovedsakelig den utmerkede Colm Meaney som Big Daddy. Det er en formidabel rolle, som Meaney gir en fantastisk, desperat machismo idet han blir konfrontert med sannheten om at diagnosen om en irritabel tarm er løgn, og at han faktisk har magekreft. Her får O’Connell endelig noen å spille mot, og den lange dialogen mellom Brick og Big Daddy – et voldsomt oppgjør om maskulinitet, machismo, homofobi, avsky og selvfornektelse – utspiller seg mesterlig mens fyrverkeriet smeller for å feire Big Daddys 65-årsdag. (Strålende lysdesign av Jon Clarke). Faktisk hever alle seg for å matche Meaney, der spesielt Hayley Squires og Brian Gleeson er effektive som de manipulative «avlerne» Mae og Gooper, og Lisa Palfrey er en god Big Mama, både morsom og sårbar.

Hele produksjonen reddes inn i andre omgang, og «klikk-lyden» (det klikket Brick søker etter før han føler seg rolig), når endelig frem til publikum. Hvis problemene i første halvdel kunne vært løst, kunne dette vært en av de beste oppsetningene i West End. Slik det står nå, reddes den fra katastrofen av en mektig Big Daddy.

BILLETTER TIL KATT PÅ HETT BLIKKTAK

Produksjonsbilder

Del dette:

Del dette:

Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din

Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring

FØLG OSS