ANMELDELSE: Cautionary Tales For Daughters, Jermyn Street Theatre ✭✭✭✭✭

Cautionary Tales For Daughters: Historier moren din aldri lærte deg

Jermyn Street Theatre,

31. januar 2017 Bestill billetter

Tanya Holt starter med en svært likandes framtoning i dette en-kvinnes-showet, akkompagnert på tangenter og med kor av sin trofaste kapellmester, «Fred» (aka Birgitta Kenyon).  Vi lurer – et øyeblikk – på om vi er i «Fascinating Aida»-territorium, hvor overveiende «lett» materiale vil bli servert med den ene hånden, mens en ikke nødvendigvis alltid metaforisk diger gin og tonic holdes i den andre.  Vi lurer ikke lenge.  Holt viser raskt mer stål enn smil i sine skarpt tegnede innsikter i livet og karakterer, og griper etter like mange tilfeldige musikkinstrumenter å akkompagnere seg selv med som det finnes sjangre og stiler av sang, bevegelse, resitasjon og monolog som øyeblikket ser ut til å kreve.  Selv om dette er nøye skriptet og regissert med en imponerende detaljrikdom, føles alt fullstendig spontant og improvisert.  Og farlig.  Vi kan ende opp hvor som helst med dette, og – i hennes hender – gjør vi stort sett det.

Etter den utspekulerte, harmløse åpningen (inkludert en overdreven parodi på «My Way»), er sangen om «Sylvia» i tårnet sitt, som lurer på «Hvor er jeg, og hvor er du?», altfor gripende vanskelig til å ignoreres.  Deretter, mens den uanstrengte praten tar oss fra den ene scenen til den andre, forteller det kyndig timede og fokuserte lyset (ukreditert, men kanskje verket til regissør og bidragsyter Robin Kingsland) en annen historie, og det samme gjør den stadig mer urovekkende videografien og skjermdesignet av Vesna Krebs.  Daniel Dibdins tilleggsmusikk forsterker forfatter-performerens egen – arrangementene er stadig dristigere og overraskende, og spenner fra det forseggjorte og sprudlende til en nesten ikke-eksisterende nøkternhet, mens Millie Davies’ rekvisitter fyller scenen som ellers er okkupert av et utvalg musikkinstrumenter (når så du sist en revy med lirekasse eller sither?).

Innen vi er ferdige med historien om «Bad Tattoo» – en herlig selvironisk «80-talls power-ballade» – og «Gold», om den moderne «helikopterforelderens» historie, vet vi at vi er i hendene på en klok intelligens som våger seg langt utover de vanlige grensene for kabaretunderholdning.  Den smarte country-låten «I Wanna Be A Cowboy» er et fargesprakende oppgjør med kjønnsstereotypier, levert som om en bittersøt Dolly Parton skulle hatt et fragmentert sammenbrudd.  Deretter vokser «Daddy’s Girl» organisk frem som en resitasjon i 1930-tallsstil, nesten som Cicely Courtneidge, men den plasserer oss trygt på livets mørke side.  Holts lærdom inkluderer en forbifarten referanse til Hilaire Belloc (hvis bok med samme navn, rettet mot formaning av slemme barn mellom 8 og 14 år, kom ut for hele 110 år siden), men hun gjør det med en smigrende antakelse om at vi forstår hva hun mener, helt uten forklaring.

Og plutselig transporteres vi inn i retro-folken i «A Worthy Man Once In Fayre Garish Towne», fremført med det beste «Celtic Connections»-alvoret, men med giften knapt skjult bak falske tresnitt-illustrasjoner fra 1500-tallet i et skittent tabloid-drama.  Dette glir sømløst over i «There’s News», et brev dedikert til gledene og snobberiet rundt moderne barnefødsler, der hun mot slutten gir et takknemlig publikum pausens epidural.

«Akt 2» (man kan nesten kalle det det, siden alt Holt gjør – uansett hvor beskjedent det virker – fremstår som et drama!) begynner med «Cherry, The Amazing Yo-Yo Girl», som hun pryder med skremmende realistisk tivoli-roping.  (Når de endelig får somlet seg til å sette opp tidenes første helkvinnelige oppsetning av «Carousel» – og folkens, det er bare et tidsspørsmål – er vi sikre på hvem som står øverst på listen til å spille «Billie» Bigelow.)  Dette er kanskje Holts mest Tiger-Lilies-inspirerte grotesk: en smart, Liszt-aktig mefistovals, servert med rause porsjoner ungarske rapsodier.  Så vender vi tilbake til en Joyce Grenfell-aktig resitasjon med den grusomme historien om «Arabella Dare»: en advarsel rettet mot ekte mennesker som tar opp kampen mot det ville dyret som er media og prøver å temme det.  Elegante bakgrunnslyder tar oss så inn i verdenen til en av hennes mest tiltalende karakterer, «Chanel, the Label Girl» – en vandring gjennom de syv dødssyndene, med spøkelset av Lotte Lenya ved vår side.

Brått skifter Holt fokus til «Huset på prærien», hvor vi får høre hennes perfekte pionerkvinne-sang: «O, Little Grey Hair» – en vemodig blues som hun akkompagnerer på sag, en perfekt utført akt som Holt får til å virke omtrent like trøstende og betryggende som å spille «Lisa gikk til skolen» med en vinkelsliper.  Hvorfor gjør hun dette? lurer man på.  Hvem er hun egentlig? tenker man.  Hun virker så troverdig, så naturlig, så ukomplisert, og likevel… og likevel… og likevel… Den ekte Tanya Holt virker alltid å være akkurat utenfor rekkevidde.  Unnvikende og mystisk.  For hvert nye nummer håper vi ubevisst at vi skal få se «sannheten» og vite hvor vi har henne.  Men Holt har studert sin Kleopatra og Theodora og vet at det ikke er veien å gå.

Selv når hun er påseilet i drukkenboltens beretning, «Can’t Take Your Drink» (som utforsker årsakene til alkoholisme), gir det kantete talespreket og det messende «It’s not OK» lite ved dørene.  Vi blir stadig konfrontert med verden, og må innrømme hvor lite vi forstår av den.  På toppen av denne erkjennelsen kommer en estetisk utfordring: en slags kunstfilm-kantate om design-husholdningsapparater og hvitevarer, levert med Peggy Lee-swing og et lag campy humor.  Dette fører oss inn i advarsler mot å bevege seg ut på dypt vann: «Red Flags Are Flying», en sjenerøs porsjon Steeleye Span og Maddy Prior på sitt mest slagkraftige, godt blandet med gjenklang av Barbara Dixon.  Tror jeg.

Jeg mener, det er så mange påvirkninger og «perler» i det armbåndet som utgjør dette herlig tiltrekkende og forbløffende showet; man kan liste dem opp, og likevel ikke være i nærheten av å forstå hvordan og hvorfor de er der – hvis det i det hele tatt er dem, og ikke et bilde av dem, skygger av fortidens fenomener, innbilte fotnoter til underholdningshistorien eller illusoriske henvisninger til kabarettradisjonens store skapere.  Av grunner som virker like uforklarlige som de er vilkårlige, føles skikkelser som Jake Thackray like tilstede her, som velvillige ånder, som Victoria Wood: idet vi alle stemmer i med avslutningshymnen «Yesterday Is Here Again», er vi smertelig klar over at det kan være langt mer sannhet i sangen enn vi aner.

Og det er Tanya Holt, folkens.  Så vidt jeg kan bedømme.  Hvis og når noen får somlet seg til å gjøre et opptak av henne – og noen burde virkelig, virkelig gjøre det – vil vi spille disse numrene om og om igjen, og jeg mistenker at vi vil forbli like mystisk fortryllet av dem som ved vårt første møte.  Dette er spesielt.  Og showet spilles ved Jermyn Street Theatre frem til 11. februar, før det legger ut på en omfattende nasjonal turné.

BESTILL BILLETTER TIL CAUTIONARY TALES FOR DAUGHTERS VED JERMYN STREET THEATRE