ANMELDELSE: Charlie And The Chocolate Factory, Theatre Royal Drury Lane ✭✭✭✭

Charlie & The Chocolate Factory Charlie and the Chocolate Factory Theatre Royal Drury Lane 24. juni 2013

4 stjerner

Jeg må innrømme at jeg har vært i tvil om Sam Mendes' versjon av Charlie and the Chocolate Factory, som har premiere i morgen kveld på Theatre Royal Drury Lane. På den ene siden er musikk og tekst av Marc Shaiman og Scott Wittman (kjent fra Hairspray og Smash), koreografien er av Peter Darling (kjent fra Matilda og Billy Elliot) og Douglas Hodge spiller selveste Willy Wonka. På den andre siden ble kun én sang fra den folkekjære filmversjonen brukt, det var endeløse rykter om problemer med castingen, og jungeltelegrafen fra forhåndsvisningene antydet at forestillingen manglet hjerte og var nokså forglemmelig.

Midt i disse overveielsene sto Mendes selv (som kan variere i kvalitet når det gjelder musikaler), valget av Nigel Planer som Bestefar Joe og David Griegs rolle som manusforfatter – alle elementer som kunne slått begge veier.

Det vakkert nyoppussede Theatre Royal er utrolig innbydende nå, og det var selvfølgelig dusinvis av forventningsfulle små barn til stede, så stemningen var intens da den siste forhåndsvisningen startet.

Den første fabelaktige tingen med kvelden var Mark Thompsons praktfulle scenografi: den er rett og slett vakker, detaljrik og full av sjarm. Den fanger perfekt både den fattigslige hverdagen til familien Bucket og varmen og kjærligheten som binder dem sammen.

Den andre fabelaktige tingen var Jack Costellos prestasjon som Charlie: helt perfekt på alle måter, gnistrende og full av uskyld, fantasi og et ekte hjerte. Han er strålende i alt han gjør – han lytter til de andre skuespillerne, gir alt i hvert øyeblikk, synger nydelig og danser med naturlig eleganse.

Den tredje fabelaktige tingen var Planers Bestefar Joe – han er i toppform og kan minne om en inspirert John Lithgow.

Den fjerde fabelaktige tingen var musikken: et hav av herlige melodier, smarte rytmer og innsiktsfulle orkestreringer – man er aldri i tvil om at dette er en fullblods Broadway-musikal. «Almost Nearly Perfect», «A Letter From Charlie Bucket», «More Of Him To Love», «If Your Mother Were Here» og det sensasjonelle avslutningsnummeret i første akt 1, «It Must Be Believed To Be Seen» – dette er store numre som driver historien fremover med fargerik og delikat harmoni.

Den femte fabelaktige tingen er den smarte måten hver av de andre gullbillettvinnerne blir presentert på – hver og en byr på herlig humor og glede.

Den sjette fabelaktige tingen er øyeblikket av hjertevarm glede når Charlie oppdager at han har den femte gullbilletten. Det er gjort enkelt, men med stil og dyktighet, og man skal ha et kaldt hjerte for ikke å bli rørt til tårer av dette elektriske teaterøyeblikket.

Den sjuende fabelaktige tingen er ankomsten til Douglas Hodges mirakuløse og vidunderlig eksentriske Wonka. I det han entrer scenen, er han som en supernova av energi og blendende talent, uforutsigbar og fascinerende. Det er vanskelig å se for seg noen andre i rollen, for Hodge eier scenen så totalt at han raskt overskygger både Gene Wilder og Johnny Depp. Bildet av ham i fabrikkdøren bak de enorme Wonka-portene er så filmatisk som moderne musicalteater kan bli. Det hadde vært enda bedre med en renere, mer lyrisk sangstemme for å løfte de nye sangene, men dette er bare en liten detalj. Hodge kommer mer enn godt nok fra det.

Den åttende fabelaktige tingen er Ompa-Lompaene – glem de små grønne mennene; det Mendes og Darling har skapt her er åndeløst morsomt og inspirert. De beriker hver eneste scene de er med i.

Den niende fabelaktige tingen er at du i løpet av andre akt rett og slett glemmer at du sitter i et teater – Hodge, Costello, Planer og resten av ensemblet er så gode, og regien så presis, at du blir fullstendig transportert inn i en magisk verden av ren fantasi.

Den tiende fabelaktige tingen er øyeblikket når Hodge fremfører den fantastiske Leslie Bricusse/Anthony Newley-sangen «Pure Imagination», mens glassheisen tar Wonka og Charlie med på en tur over byens tak. Det er et mestergrep å bruke denne kjente låten som det store klimakset, og den tilfører en nostalgi som passer perfekt med det nye materialet, spesielt numre som «Strike That! Reverse It!», «Simply Second Nature» og «Vidiots».

Å ha ti slike høydepunkter i én musikal er en bragd, men sannheten er at det var mange flere: Iris Roberts som Mrs Teavee var strålende morsom; hele familien Bucket er herlig; Ross Dawes og Kate Graham er hysteriske som Jerry og Cherry; ekornene er sensasjonelle, og det finnes ikke et flatt øyeblikk i hverken energi, musikk, scenografi eller kostymer.

Dette er en total sensasjon – garantert å vekke ditt indre barn og gjenopprette troen på den gode, gammeldagse musikalen.

Den er like god som, om ikke bedre enn, Matilda, og man får virkelig følelsen av at musikken og tekstene kunne vært skrevet av Roald Dahl selv.

Dette er uten tvil den beste nye musikalen siden Matilda, og definitivt den beste «Broadway»-opplevelsen på mange år.

Løp og se den! Og se den gjerne igjen, for det er umulig å få med seg alle detaljene på bare ett besøk.

Kjøp billetter til Charlie & The Chocolate Factory