ANMELDELSE: Charlie And The Chocolate Factory, Theatre Royal Drury Lane ✭✭✭✭

Vidiots. Foto av Johan Persson Charlie and the Chocolate Factory

Theatre Royal, Drury Lane

27. mars 2015

4 stjerner

Nesten to år etter premieren i det vakkert restaurerte Theatre Royal, Drury Lane, er Sam Mendes' produksjon av musikalversjonen av Charlie and the Chocolate Factory i toppform. Ingenting viser dette tydeligere enn at forestillingen flyter sømløst selv når tre understudier måtte tre støttende til. Ensemblet leverte feilfritt: de i salen som ikke visste at de faste hovedrollene var borte, ville ikke merket noe som helst, bortsett fra oppslagene i foajeen. Kvaliteten på prestasjonene er fremragende. Roald Dahl er for tiden representert to ganger på Londons scener, med en tredje produksjon basert på hans verker rett rundt hjørnet. Ved siden av Charlie and the Chocolate Factory, fortsetter Matilda suksessen på Cambridge Theatre, mens en teaterversjon (ikke-musikal) av Rampeungene (The Twits) snart har premiere på Royal Court. Dahl har aldri vært så godt profilert på teaterplakatene som nå.

Matilda og Charlie and the Chocolate Factory er svært forskjellige musikaler. Matilda er sær, opprørsk og anarkistisk, med tekst og musikk av en debutant i musikalsammenheng: Tim Minchin. Charlie and the Chocolate Factory er en god, gammeldags Broadway-musikal, med musikk og tekst fra de erfarne Broadway-kumpanene Marc Shaiman og Scott Wittman. Til tross for at de deler samme forfatter, kunne stilen i de to stykkene knapt vært mer ulik. Matilda hviler på ektheten i prestasjonene, sine overdrivelser og sin opprørske kjerne. Charlie and the Chocolate Factory krever ekte hjertevarme for å bære de store settene og de moralske lærdommene som er støpt inn i dens fargerike form.

Heldigvis stråler det nåværende ensemblet av hjertevarme, og deres totale engasjement er smittende og oppløftende.

Ting har endret seg, eller funnet seg til rette i en overdådig komfort, siden premieren. Det var et klokt valg å fjerne introduksjonsfilmen om sjokoladeproduksjon (jeg tror det var det det handlet om), og det er gjort noen små kutt i musikken. Scenene er polerte og velsmurte; Mark Thompsons vidunderlig fargerike – og til tider fargeløse – kostymer og kulisser er plettfrie og maner uanstrengt frem den nødvendige følelsen av magi.

De fengende melodiene og den livlige moroa i Marc Shaimans musikk er fortsatt smittende og herlig. Jo mer man hører dem, desto bedre blir de. Hans og Scott Wittmans tekster spraker, glitrer og popper – de gleder og forvirrer på samme tid. I tråd med verkets tematikk er det uventede dagens (veldig gledelige) orden. Som en konfekteske bringer hver sang sin egen unike glede, noen søte, noen harde, noen mørke og noen myke. Den gamle favoritten til Lesley Bricusse og Anthony Newley, «Pure Imagination», er også med i blandingen, og dens tilstedeværelse løfter samlingen, som har noe for enhver smak.

Ewan Rutherford var i strålende form som Charlie. Han har en inderlig scenetilstedeværelse, svært tydelig diksjon, en ren og behagelig sangstemme, og den følelsen av undring, sjarm og uskyld som Charlie må ha for at forestillingen skal fungere. Han overspiller aldri og etablerer på en enkel og god måte sin dype kjærlighet til bestefar Joe og sin lojalitet overfor foreldrene og de andre besteforeldrene. Kjærligheten i Bucket-familien er til å ta og føle på, med Rutherford som det stødige midtpunktet. Han utstråler empati for alle han møter – det er en imponerende moden prestasjon for en så ung mann.

Øyeblikket da Charlie åpner sjokoladen og finner den gylne billetten, er magisk. Rutherford spiller det nydelig, og jeg tviler på at det var et tørt øye i salen da ansiktet hans sprakk opp i en umulig lykke. Det var definitivt hørbare gisp, tordnende applaus og gledesrop – selv om man vet at Charlie vil få billetten, er øyeblikket han gjør det som et skudd adrenalin rett i glede-senteret.

Som vikar for Alex Jennings, var Ross Dawes en praktfull Willy Wonka på alle måter. Det var spesielt gledelig å høre partituret sunget skikkelig godt. Dawes har en fleksibel og interessant stemme, sterk i toppen og uttrykksfull hele veien. Han håndterte de raske tekstene godt, hvert ord var hørbart, hver tone fikk full tyngde, og han leverte «Pure Imagination» med en fyldig og fløyelsmyk røst. «It Must Be Believed To Be Seen» og «Strike That! Reverse It!» var praktnumre fulle av stil.

Dawes gjør Wonka eksentrisk og avslappet, men aldri slem eller simpel. Det er en fornuftig og avrundet karakterisering som fungerer ekstremt godt sammen med Charlie, de voksne, de ufyselige barna med gullbilletter og de herlige Oompa-Loompaene. Han er en Wonka for alle anledninger: irritabel, sindig og, vel, «wonky» – uforutsigbar og skøyeraktig er den beste beskrivelsen.

Dette er hverken boken eller filmene. Så hvis du kommer og forventer en Wonka som samsvarer med din egen medbrakte fantasi eller de ulike, men særpregede tolkningene til herrene Wilder og Depp, kan du bli skuffet. Men hvis du kommer med et åpent sinn, vil Dawes' Wonka rive deg med i en forførende forestilling som stråler av farger og frodig moro.

Som bestefar Joe er Billy Boyle den perfekte blandingen av en lur gammel rev, en snill bestefar, en kjærlig familieoverhode og en tenåringsgjenganger. Det er en finurlig presisjon i glimtet i øyet hans som fanger oppmerksomheten. Samspillet hans med Rutherford er finjustert; de overbeviser som eldre og yngre versjoner av hverandre. Han synger godt og tar søkelyset når han skal. Det er en raus og hjertevarm prestasjon. Resten av de eldre medlemmene i Bucket-familien – Antony Reed, Roni Page og Myra Sands – gir herlig støtte med store øyne og vilt hår.

Foreldrene til de andre gullbillett-vinnerne er en ren fryd.

Josefina Gabrielle er helt fantastisk som den drikkeglade Mrs Teavee, en slags blanding av Donna Reed og karakterer fra «A Delicate Balance»; perfekt hår, sminke, kjole og håndveske – hun er en mødre-fusjon av lune påfall og skjulte super. Gabrielle formidler skrekken ved å håndtere sin forstyrrede sønn med sylskarp detaljrikdom, hele tiden med et smil. Fallet hennes ned den spiselige gressbakken er komisk perfeksjon. Herlig på alle måter.

Clive Carter er strålende usmakelig som den grådige kaksen Mr Salt, som er slave av sin tyranniske og tutukledde datterdiktator, Veruca (en energisk og kompromissløs prestasjon av Amy Carter). Han synger flott og har gjort karakteren sleip og motbydelig på alle de riktige måtene. Paul J Medford er kjempegod som den forvirrede og fortumlede Mr Beauregarde, og hans energi og vokalprestasjon gnistrer av kraft og selvsikker glede. Jasna Ivir gjør Mrs Gloop til en forvirret, jodlende anakronisme – presis og utleverende, hun treffer perfekt med sine overdrivelser.

Det gjøres også en utmerket jobb av Cherry (Kate Graham) og Jerry (Derek Hagen), de uforsonlige rivalene fra TV-nyhetene. Giftigheten under overflaten er merkbar og perfekt balansert. Richard Dempsey og Kirsty Malpass er helt perfekte som Charlies mor og far, og deres vemodige hymne, «If Your Mother Were Here», er virkelig vakker og oppsummerer oppriktigheten og hengivenheten som driver hele familien Bucket.

Bortsett fra Veruca, og til en viss grad Augustus (som Vincent Finch gir alt i), virker de andre gullbillett-vinnerne litt overveldet av oppgavene som ligger i musikk, tekst og lyddesign (Paul Arditti). Dette er ikke utøvernes feil: oppgaven er rett og slett for vanskelig. Å synge i det tempoet som er satt, med krav om plettfri diksjon for å bli hørt tydelig helt bakerst i salen, er mye å forlange av en ung skuespiller. Man kan lure på om det ville fungert bedre om voksne spilte barna (bortsett fra Charlie); voksne burde kunne levere den komiske og vokale fingerferdigheten som kreves. Det er avgjørende å ha en Charlie i riktig alder; om de andre barnerollene er like kritiske, kan diskuteres.

Mendes' tolkning av Oompa-Loompaene er like sjarmerende og berusende som første gang jeg så den. Faktisk bidrar flere gjensyn til å forstå kompleksiteten og livsgleden i arbeidet deres. Hver eneste en i teamet gir alt, og jobber med glød og levende energi – numrene deres bidrar til å gjøre andre akt til en uavbrutt glede.

Kapellmester Nigel Lilley gjør en utmerket jobb. Orkesteret leverer et friskt og pulserende akkompagnement, og all sang fra både ensemble og hovedroller er førsteklasses og energisk. Det er en fryd å høre så dyktige musikere, både på og utenfor scenen, blåse liv i toner, melodier og harmonier. Peter Darlings oppfinnsomme og smidige koreografi løfter forestillingen betraktelig og bringer like deler lekenhet og eleganse.

Heldigvis stiger glassheisen nå opp fra scenen og reiser høyt ut i salen, over hodene på publikum på parkett. Det er et magisk øyeblikk av utsøkt undring og total lykke. Delvis skyldes det «Pure Imagination», som Wonka synger mens han og Charlie bruker heisen til å overskue Wonkas rike. Men det er ikke bare det. Det er selve øyeblikket der arven gis videre. Som det siste bildet av Charlie i silhuett som letter på hatten for en pensjonert Willy Wonka, taler det direkte til barnet i oss alle, uansett alder, som bare ønsker drømmen om å få styre godteributikken selv.

Sukkertøy for øyne, ører og sjel.

BESTILL BILLETTER TIL CHARLIE AND THE CHOCOLATE FACTORY