Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

  • Siden 1999

    Siste nytt og anmeldelser du kan stole på

  • 26

    år

    det beste fra britisk teater

  • Offisielle billetter

  • Velg dine plasser

NYHETER

ANMELDELSE: Coming Up, Watford Palace Theatre ✭✭✭

Publisert

Av

Daniel Coleman Cooke

Del

Mitesh Soni, Neil D'Souza, Goldy Notay og Ravin J Ganatra i Coming Up. Foto: Richard Lakos Coming Up

Watford Palace Theatre

14. oktober

3 stjerner

Kjøp billetter

Det finnes allerede en overflod av teaterstykker og filmer om den indiske opplevelsen i Storbritannia. Likevel har det vært forsvinnende lite om hvordan britiske indere blir mottatt når de vender tilbake til hjemlandet sitt.

Neil D’Souzas Coming Up forteller historien om Alan (også spilt av D’Souza), som reiser tilbake til moderlandet på forretningsreise etter flere tiår i Storbritannia. Han oppdager at det India han kjente har endret seg radikalt, og det samme har forholdet til tanten og fetteren hans. Han får også muligheten til å gå i fotsporene til sin far, Jacob, som dukker opp i både eldre og yngre utgave gjennom utdrag fra dagboken sin. Det viser Jacobs tøffe katolske oppvekst med Gandhi og den indiske selvstendighetsbevegelsen som bakteppe.

Hvis det høres ut som mye, så er det virkelig det! Det er to betydelige parallelle handlinger som spenner over flere tiår, steder og involverer rundt tjue karakterer totalt. Dette er ikke et problem i seg selv, men regianvisningene krever at scener transformeres med «minimalt oppstuss». Den hurtige farten stykket beveger seg med krever litt tilvenning (innimellom går karakterene tilbake i tid i samme scene og kulisse), spesielt siden karakterene ikke får noen særlig introduksjon. Stykket føles sterkere i andre akt når historien begynner å lande og de sentrale handlingstrådene flettes sammen.

Det er mye å like ved denne produksjonen; karakterene er komplekse og interessante, og den gnistrende og rike dialogen føles autentisk indisk. Det er flere temaer som går igjen, hovedsakelig knyttet til identitet og tilhørighet. Alan føler seg (antageligvis) ikke helt hjemme i Storbritannia, men han klarer heller ikke å bli begeistret for hjemlandet sitt; han liker ikke kulturen og har vokst fra slektningene sine i jakten på økonomisk suksess.

Det er forfriskende å se en såpass konfliktfylt skildring av en hjemkomst, i motsetning til den typiske «finne seg selv»-narrativet man ofte møter. Denne komplekse holdningen er noe av det som holder stykket interessant og engasjerende. India blir vist som et land i endring, hvor kasteskille fra 1930-tallet erstattes av en forbrukerkultur, selv om gapet mellom fattig og rik fortsatt er like enormt som før.

Scenene mellom Alan og hans fremmedgjorte fetter føltes sterkest, med strålende skuespill fra begge parter. Faktisk var Alans bihistorie generelt mer følelsesladet enn Jacobs, delvis fordi sistnevnte ble involvert i en del unødvendig symbolikk med en tiger, som godt kunne vært strammet inn. Slutten var også klok, med en ung indisk jente i en avgangshall som viser hvor mye Alan (og India) har forandret seg, og som lar Alan utforske og uttrykke sine sanne følelser.

Skuespillerne er utmerkede over hele linja; dette er en rendyrket ensemble-produksjon hvor alle har tre eller fire roller hver. De forventes å endre alder, kjønn og dialekt, noen ganger midt i en scene, og de gjør det med stor dyktighet.

To stykker pekte seg spesielt ut; først Goldy Notay, som viste sin allsidighet ved å spille både den søte og energiske unge Jacob og Alans åtti år gamle tante. De to rolletolkningene var vidt forskjellige, men begge var intelligent spilt med en god porsjon humor. Mitesh Soni er like slagkraftig som Alans bror Daniel og en konfliktfylt prest; hans tolkning av syvårige Daniel var en mesterklasse i hvordan voksne bør spille barneroller.

Rebecca Browers scenografi er utmerket; fylt med religiøs symbolikk, med et imponerende bakteppe og lyssetting som reflekterte stykkets mystiske undertoner. Shona Morris' bevegelser var gode, men føltes ikke helt riktige for denne typen stykke; den økte bruken av dans mot slutten kom i veien akkurat idet en gripende avslutning naturlig vokste frem.

Coming Up er et stykke som prøver på mye og lykkes med mer enn det feiler på. Med litt strammere regi kunne det stått som en av de mest innovative skildringene av identitet og kulturell jakt i nyere tid.

Coming Up spilles ved Watford Palace Theatre frem til 24. oktober 2015

Del dette:

Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din

Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring

FØLG OSS