ANMELDELSE: Day Of the Dog, Etcetera Theatre ✭✭✭✭

Day of The Dog

Etcetera Theatre, Camden

18.08.15

4 stjerner

Skildringer av psykisk helse og depresjon i litteratur og dramatikk innebærer en rekke grunnleggende valg. Skal stykket formidles fra den lidendes perspektiv, eller fra de som utgjør personens sosiale krets? Avhengig av dette valget åpner ulike muligheter seg. Hvis vi ser det fra offerets ståsted, kan man bruke en strategi der vi først ser «virkeligheten» gjennom øynene til en som har et helt annet syn på verden – før vi etter hvert innser at dette er en projeksjon som ikke deles av omverdenen. Dette kan skape en desorienterende effekt, eller – mer positivt – åpne for muligheten for at psykisk lidelse i visse tilfeller kan tilby en unik nyanse eller et perspektiv på hverdagen som ikke nødvendigvis er negativt, men parallelt med «virkeligheten». Velger man den andre veien, med fokus på familie, venner og helsepersonell, havner søkelyset på koret av forvirring, frustrasjon og smerte, samt de utstøttas forsøk på empatisk forståelse og behandling.

Den største bragden med Day of the Dog er hvordan den kombinerer disse to tilnærmingene til en gripende, sår og tidvis morsom refleksjon over hva som skjer i en familie når et medlem plutselig trekker seg ut av dagliglivets vante gang. Stykket er skrevet, utviklet og fremført i fellesskap av tre skuespillere som en del av Camden Fringe-festivalen. Det byr på en tilgjengelig og tankevekkende fremstilling av et krevende tema, og gjør rettferdighet til dets kompleksitet samtidig som det finner rom for både humor og treffsikkere observasjoner av troverdig familiedynamikk. Resultatet er både urovekkende og rørende. Det er et konsentrert, kort stykke (for øyeblikket litt i overkant av en halvtime) som ville hatt godt av videre utvikling; men det kler det intime lokalet på Etcetera Theatre (over puben Oxford Arms) svært godt. Plassert over det yrende folkelivet i Camden High Street, ga stykket oss mye å absorbere og reflektere over i etterkant.

Scenografien er enkel... settet domineres av en rotete seng som Tracey Emin ville vært stolt av, dekket av etterlatenskapene til en person som ikke har flyttet på seg på en god stund: telefon, bærbar pc, ufortærte måltider og slengte klær. Bakerst på scenen står et bord med flere husholdningsartikler. Når stykket starter, ligger Polly Weston (Jeannie Dickinson) i sengen. Livet hennes har stoppet opp. Til tross for tidligere selvsikkerhet, suksess på skolen og et aktivt sosialt liv, har hun plutselig mistet all tro på seg selv. Hun får ikke sove, føler seg fremmedgjort i egen kropp og klarer ikke fullføre skoleoppgaver eller andre småting hun før tok på strak arm. Innerst inne føler hun en dyp angst over det som skjer med henne.

Første del av stykket handler om morens forsøk på å få henne opp til skolen, og når det mislykkes, forsøket på bare å forstå hva som foregår. Karen (Gina Radford) er en stresset alenemor som sjonglerer jobb, hjem og to tenåringer, samtidig som hun prøver å pleie egne vennskap og et sosialt liv. Familien kompletteres av lillesøster Harriet (Francesca Burgoyne), som veksler mellom bitterhet og empati overfor søsteren, sett gjennom en ung persons helt egne perspektiv.

På en måte skjer det ingenting. Det er ingen klassisk intrige, snarere en rekke fortvilede samtaler, krangler og protester over flere dager. Disse utforsker den krevende kampen for å finne mening og løsning i møte med den lammende stillstanden som er depresjon. Det vi sitter igjen med, er en tydelig følelse av at indirekte tilnærminger ofte gir mer gjensidig utbytte enn tradisjonelle appeller til rasjonalitet og kurering.

Karens desperate jakt på en forklaring møter veggen i det faktum at psykiske lidelser noen ganger ikke har en spesifikk ytre årsak. Er det Pollys fraværende far? Er det kjæresten hun nettopp har dumpet? Er det noe på skolen? Karen prøver å trenge igjennom ved å bruke åpenbare, overfladiske kriterier, og ender opp med å bli sint og aggressiv. Harriet lykkes langt bedre med sitt mer uskyldige og naive perspektiv, ved å foreslå brettspill eller be om å få sove over på rommet hennes. For en stund lar disse empatiske handlingene Polly komme ut av skallet sitt på en trygg måte. De to søstrene har en fleipete fortrolighet som det vokser ekte humor ut av. Det finnes ingen mirakelkur her, bare en erkjennelse av at noen mestringsstrategier fungerer bedre enn andre.

Det eneste som føles mangelfullt i det nåværende manuset, er fraværet av evaluering og inngripen fra fagfolk. Selv om en fjerde person i form av en lege eller ekspert kunne brutt den tette familiedynamikken, kunne temaet likevel vært utforsket gjennom samtaler om rådene de har fått. Det virker dramaturgisk usannsynlig at Karen ikke ville ha søkt medisinsk hjelp slik situasjonen står nå. Å inkludere dette som et diskusjonstema i familien ville dessuten gitt en annen vinkel på emnet, uten at man nødvendigvis må bøye seg for tradisjonelle medisinske diagnoser.

Skuespillerne klarer å dekke et imponerende følelsesregister på kort tid. Radford beveger seg troverdig mellom empati, sinne og frustrasjon over datteren. Hun vinner også publikums sympati i rollen som en forelder under maksimalt press, som så vidt klarer å holde alle ballene i luften. Burgoyne gjør en bemerkelsesverdig tolkning av den yngre datteren, med et kroppsspråk og en diksjon som kombinerer det keitete med en uskyldig energi på en sjarmerende måte. Dickinsons rolle er den mest krevende, ikke minst fordi hun må gestalte en tilstand som er uforutsigbar og vanskelig å forstå, samtidig som hun formidler den slik at vi kan engasjere oss i symptomene. Hun viser oss samtidig den indre terroren i et intellekt som vet det kjemper mot noe det ikke kan håndtere, og de frustrerte følelsene til en som ikke kan forklare hvorfor hun ikke fungerer lenger – og som opplever alle velmente råd som både ubrukelige og irriterende.

Det er en åpenhjertig integritet over disse samtalene og karakterene som er svært imponerende, og som fortjener et større publikum i et litt større (men ikke for stort) teaterlokale.