ANMELDELSE: Death Takes A Holiday, Charing Cross Theatre ✭✭✭✭

Chris Peluso som Døden og Zoe Doano som Grazia Lamberti. Foto: Scott Rylander. Death Takes A Holiday

Charing Cross Theatre

23. januar 2017

Bestill billetter

Maury Yestons storslåtte partitur til denne forestillingen – noe av det ypperste i London akkurat nå – er en fryd du ikke må gå glipp av i denne europeiske premieren på en av hans mest ekstraordinære kreasjoner. Handlingen er satt til 1922 og favner lyder fra Broadway før og nå, Tin Pan Alley, italiensk opera (fra barokk til senverisme), modernistisk konsertmusikk og de fyldige filmmusikkverkene til Max Steiner og hans like. Det er en fantastisk blanding. Ensemblet på 14 gjør ære på materialet, og orkestret på 10 gjenskaper Larry Hochmans originale Off-Broadway-orkestrering i sin helhet, under mesterlig ledelse av kapellmester Dean Austin.

I en atmosfærisk, kjølig nyklassisistisk villa ved Gardasjøens bredder – en utsøkt operaisk scenografi av Morgan Large – samles en velstående, aristokratisk familie for å feire datterens forlovelse med sønnen til deres nære naboer (ja ... man tenker umiddelbart på «I promessi sposi»). Så, midt i blant dem, i Pirandellos teatralske ånd, trer den nesten allegoriske skikkelsen Døden frem. Han forkler seg diskret som den russiske prinsen Sirki og «tar ferie» fra sine vanlige plikter med å fordele dødelighet og høste sjeler. Nøyaktig som forventet blir han raskt betatt av den forlovede kvinnen, og en viljekonkurranse oppstår som kun kan få ett utfall.

Zoe Doano (Grazia Lambereti), Scarlett Courtney (Daisy Fenton), Helen Turner (Alice Lamberti). Foto: Scott Rylander

Historien stammer fra den lite kjente poeten og dramatikeren Alberto Casella, og er uten tvil hans mest suksessrike verk. Det ble oversatt til engelsk for produksjon i USA og deretter plukket opp av Hollywood i 1934 med Frederic March i hovedrollen. Casella skrev senere flere bemerkelsesverdige filmmanus i Italia, men ingen av hans andre verk fikk et like langt etterliv som denne suksessen. Den ble filmet på nytt for TV på 1970-tallet (med variert resultat), og ble senere til den svære publikumsfavoritten «Meet Joe Black» med Brad Pitt på slutten av 90-tallet. I de rette hendene virker det som om fortellingen har en uforgjengelig kvalitet.

Yeston begynte arbeidet med musikalen like etter premieren på «Titanic», sammen med den samme librettisten, Peter Stone. Da Stone gikk bort noen år ut i prosjektet, ble han erstattet av Thomas Meehan. Den spilte en begrenset periode Off-Broadway, og mer nylig, da komponisten spilte gjennom partituret for Thom Southerland, ble regissøren så begeistret at han ikke trengte mer overbevisning for å bringe den til scenen i Storbritannia. Og her er den.

Chris Peluso (Døden) og Zoe Doano (Grazia Lamberti). Foto: Scott Rylander

Det er vanskelig å se for seg at den kunne fått en bedre behandling. Southerland, sammen med Tarento Productions og Charing Cross Theatres eget produksjonsteam, har allerede hatt enorm suksess med sin nypremiere av «Titanic», og må sies å være de beste folkene for jobben. Med diskret koreografi av Sam Spencer-Lane, nydelige kostymer av Jonathan Lipman, praktfull lyssetting av Matt Daw og lyddesign av Andrew Johnson, er dette en usedvanlig smakfull og veloverveid presentasjon.

Rollebesetningen er like imponerende. Som Døden spiller Chris Peluso (som du kanskje husker som Gaylord Ravenal i Show Boat-overføringen til New London Theatre) rollen som et skjebnebestemt matiné-idol, lik en av Ivor Novellos mer plagede roller. Han har en flott lyrisk tenor som mestrer ethvert krav Yestons partitur stiller – og det er mange. Hans motstykke, Zoe Doanos Grazia Lamberti, er lett og klar, men har betydelig kraft i det øvre registeret når hun får anledning til å bruke det. Det er en høytidelig, romantisk formalitet mellom dem, som kanskje kan minne om Nelson Eddy og Jeanette MacDonald.

Gay Soper (Contessa Evangelins di San Danielli) og Anthony Cable (Baron Dario Albione). Foto: Annabel Vere

Ashley Stillburn gjør det han kan med den nokså utakknemlige rollen som den vrakede forloveden Corrado Danielli, mens husholdningen drives med energi og dedikasjon av hertug Vittorio (Mark Inscoe) og hans vakkert-syngende hertuginne Stephanie (Kathryn Akin). Vi møter også den livlige og moderne Alice Lamberti (Helen Turner) og en besøkende amerikaner, Daisy Fenton (en sjelfull Scarlett Courtney). Den eldre garden består av Contessa Evangelina di San Danielli (en glassklar Gay Soper i «Hermione Gingold-rollen») og hennes lege og elsker, Baron Dario Albione (en sofistikert og lavmælt Anthony Cable). Stabben består av sjåføren Lorenzo (en frisk Matthew McDonald), hovmesteren Fidele (James Gant, kvikk som en knapp – følg med når han overtar rollen som Døden fra 13. februar), samt stuepikene Sophia (vampete Sophie-May Feek) og Cora (freidig Trudi Camilleri). En annen gjest som ankommer er flyveresset og den avdøde sønnens gamle venn, major Eric Fenton (en stilig Samuel Thomas).

Det er et tett sammenvevd persongalleri, og når de på et tidspunkt setter seg ned for å fordrive tiden med å fortelle hverandre historier, er det lett å drømme seg bort til en slags «Dekameronen» fra tiden etter første verdenskrig. På samme måte, når Døden i rollen som russisk prins transformerer livene til alle under Lambertis tak, føler man nærheten til Pasolinis «Teorema». Etter hvert som hans infernalske natur avsløres, beveger vi oss forsiktig mot «Borgerskapets diskrete sjarm» og «Morderengelen». Kosmopolitisme er nøkkelordet her; det er en intellektuell fest for de kultiverte og velinformerte. Andre akt begynner til og med med en femstemt fuge (av et slag).

Zoe Doano (Grazia Lamberti) og Chris Peluso (Døden). Foto: Scott Rylander

Hvorvidt det fungerer i seg selv som en historie som vil berøre hjertet, er kanskje et annet spørsmål. Sangene karakterene fremfører er alle aldeles herlige og lekkert skrevet. Men historien de forteller, selv om den spiller på mange av de samme strengene som «Den flyvende hollender», engasjerer ikke følelsene på samme måte. Det forblir i hovedsak en cerebral opplevelse – en fantastisk sådan – men rettet mot ettertanke heller enn lidenskapelig engasjement. Dette trenger ikke være en dårlig ting: iscenesettelsen ser ut til å bevege seg i Racines landskap, men ender opp som mer av et Marivaux-stykke – et skuespill om samtaler: urbant, sivilisert og klokt. Ingenting «skjer» egentlig. Det er mye av «Smiles of a Summer Night» over denne forestillingen, og Sondheim er en av kunstnerne Yeston her hyller. Kanskje hvis den sofistikerte komedien fikk friere tøyler, særlig i første halvdel av første akt, kunne vi blitt mer glad i disse menneskene enn vi er nå. Men det er kanskje ikke intensjonen. Kanskje er det meningen at vi skal betrakte dem med Buñuels objektive distanse. Eller, nettopp, som hos Pirandello.

Dra og døm selv.

Spilles frem til 4. mars 2017

BESTILL BILLETTER TIL DEATH TAKES A HOLIDAY PÅ CHARING CROSS THEATRE