ANMELDELSE: Each His Own Wilderness, Orange Tree ✭✭✭✭✭

Rosie Holden og Joel MacCormarck i Each His Own Wilderness. Foto: Richard Hubert Smith Each His Own Wilderness

Orange Tree Theatre

5 stjerner

I løpet av sitt liv vant Doris Lessing alle de gjeveste litterære prisene, inkludert Nobelprisen; og hennes rykte som romanforfatter har ikke bleknet siden hennes død i 2013. Likevel er det sider ved hennes mangesidige produksjon som fortsatt er oversett, spesielt hennes tre skuespill, og det er ett av disse tidlige verkene som nå settes opp på nytt av Paul Miller ved Orange Tree Theatre i Richmond. Each His Own Wilderness ble opprinnelig spilt på Royal Court i 1958 under John Dexters regi, og ved første øyekast ser det ut til å tilhøre Osborne-generasjonens sinte protest mot 1950-tallets selvtilfredse Storbritannia, men realiteten er langt mer fascinerende, komplisert og tankevekkende. Lessing gjorde det alltid til en dyd å unngå kategorisering i både form og innhold: tekstene hennes utforsker rastløst mange ulike former og sjangre, både konvensjonelle og ukonvensjonelle. Samtidig som hun tilsynelatende støttet progressive saker, både politiske og feministiske, nektet hun resolutt å la seg innrullere i deres rekker. Dette var en ironisk, forfattermessig holdning, ikke bare et spørsmål om personlig stahet. I sin mest berømte bok, Den gylne notatbok, skrevet rett etter dette stykket (og tydelig beslektet med det), hevder hun at «Kunsten er speilet for våre forrådte idealer»; og på ett plan er både romanen og dette stykket utvidede kommentarer til denne tørre, innsiktsfulle observasjonen. Ikke bare viser karakterene menneskets evne til å bære motstridende idealer i hodet samtidig, men vår tendens til å pakke det personlige inn i det politiske vekker også en skepsis til om selv de edleste forpliktelser noen gang kan skilles fra selvbedrag.

Stykket fokuserer på forholdet mellom en middelaldrende enke og mor, Myra Bolton, og sønnen Tony, som nylig har kommet hjem fra førstegangstjenesten for å bo i deres romslige, men overfylte hjem i London. Myra er en kvinne med en eksepsjonell medrivende vitalitet, engasjert i den ene politiske kampanjen etter den andre, samtidig som hun lever et hektisk følelsesliv med en rekke «onkler» (som Tony kaller dem) som har etterfulgt ektemannen som ble drept under Blitzen. Myra er en kvinne med stor tiltrekningskraft og sjarm som omfavner livet fullt ut, men Lessing bruker forholdet til sønnen for å antyde at hun kanskje gjør like mye skade som gavn. Først ledes vi til å tro at energiene hennes er for spredte og kaotiske til å bære frukter: hun blir forhindret i å i det hele tatt nå frem til demonstrasjonen utenfor parlamentet, som er fokus i de første scenene. Huset hennes er fullt av tilfeldige gjester og trengende, slik at sønnen må sove på en sofa i gangen. Selve settingen symboliserer dette rotet og uordenen ved at hele handlingen utspiller seg i en uryddig, men vakkert flislagt gang.

Viktigere er det at Myra utilsiktet gjør mye skade på de som er glad i henne ved å ignorere deres følelser til fordel for den angivelig større saken. I en godt gjennomført snuoperasjon av forventninger er det sønnen som lengter etter stabilitet, orden og et rolig familieliv, mens forelderen stadig nekter ham disse mulighetene. Den apolitiske, tørt observerende og tilsidesatte Tony demonstrerer de familiære kostnadene ved aktivisme, og lengter etter å bli latt i fred for å finne sin egen vei. I stedet for å bli «torturert av ting tusenvis av mil unna», ønsker han å bo hjemme med verdighet i «stakkars lille Storbritannia». Konfrontasjonen mellom mor og sønn dypner, til tross for de beste intensjoner på begge sider, og kulminerer i en trøstesløs konklusjon. Lessings nådeløse sluttkommentar synes å være, som hun formulerte det et annet sted: «Det er ikke mye å si for oppriktighet i seg selv.»

I et debutstykke fra en forfatter preget av dyp dannelse forventer man ekko av andre verk, og det finnes her. Til tider virker det som om Myra kanaliserer Judith Bliss fra Hay Fever, og de anspente utvekslingene mellom mor og sønn skylder tydelig noe til Cowards The Vortex. Tony har også mye av Hamlets veltalenhet, skepsis og ubesluttsomhet. Andre referanser og stereotyper kan utvilsomt finnes, men ingenting av dette betyr noe så lenge stykket overbeviser på egne premisser. Og det gjør det utvilsomt. Dialogen er fengslende naturalistisk, vittig, livlig og gripende, samtidig som den inneholder små perler av krystallisert innsikt som dukker naturlig opp i samtalene. Karakterene er treffsikkert etablert. Det er fine muligheter her, som spesielt gripes av Susannah Harker i rollen som Myras triste og menneskekjennende venninne Milly Boles, som er fullstendig klar over konsekvensene av egne handlinger på en måte Myra ikke er. Likeledes ser vi fine prestasjoner fra Roger Ringrose som Mike Ferris, en eldre beundrer av Myra, og Rose Holden som Rosemary, en uskyldig sjel i dette verdensvante husholdet som finner tonen med Tony. Selv om hun har lite å si, spiller hun vakkert gjennom sine reaksjoner på de andre karakterene.

Dette stykket står eller faller imidlertid på kvaliteten i samspillet mellom Myra (Clare Holman) og sønnen (Joel MacCormack). Her er skuespillet virkelig fremragende. Holman fanger Myras kvikksølvaktige, energiske sjarm og den indre sorgen og frykten for å eldes som driver hennes frenetiske aktivitet. Hennes gode intensjoner og uimotståelige trang til å organisere andre uten å spørre er svært godt balansert i en forestilling som også har en flytende eleganse i bevegelsene. Nøkkelen til MacCormacks prestasjon ligger derimot i hans ro og balanse, måten han trekker deg inn i sin stille, hjemlige verden på en uskyldig og ekte måte, og den vakre verbale musikken han tilfører teksten.

Stykket er ikke uten svakheter. Noen av bikarakterene er tynt skissert og gir lite rom for utvikling. Det blir aldri helt klart hvorfor Myra og Philip (John Lightfoot) hadde en så stor lidenskap for hverandre, og Sandy Boles (Josh Taylor), Myras flørt i starten av stykket, forblir en overfladisk «slick little go-getter». Lessing tar også for gitt den psykologiske nærheten til andre verdenskrig og samtidens realiteter med hydrogenbomben og førstegangstjenesten uten å integrere dem helt troverdig i stykkets tekstur. For disse karakterene kan det stemme at «politikk har samme intensitet som sex», men vi føler det ikke helt gjennom selve skrivingen. Hvis stykket virker datert i enkelte henseender, er det ikke fordi ideene er utgått på dato, men fordi de samtidige debattene tas for gitt i stedet for å være ordentlig forankret i handlingen.

Ved enhver nyoppsetning er det avgjørende spørsmålet om stykket lever på egne ben eller om det trenger spesielle forklaringer. Jeg er ikke i tvil om at dette stykket har sin egen vitalitet og fortjener å bli sett igjen. Det lykkes til syvende og sist fordi det er en flott utstilling av de klarsynte egenskapene som markerer Lessings storhet som forfatter: på den ene siden presenteres saken for organisert aktivisme og et liv dedikert til visjonær altruisme med styrke; men det balanseres av et nådeløst blikk på de blandede motivene og de personlige kostnadene ved slike livsvalg. Hennes usentimentale budskap synes å være at i en verden av økende fragmentering – mellom familier, kjønn og generasjoner – finnes det ingen enkle ideologiske løsninger, bare kompromisser som ofte er ubehagelige. Det meste vi kan håpe på er en viss grad av selvinnsikt om våre egne uendelige selvmotsigelser og selvbedrag….Each his own wilderness.

Orange Tree Theatre har skapt sitt eget unike rom som et hjem for ny dramatikk og nøye utvalgte gjenoppdagelser av glemte skatter. Denne produksjonen er et kvalitetsstempel for teatrets rykte, og nok en betydelig suksess for regissør Paul Miller og hans kreative team i deres prisbelønte første sesong.

Each His Own Wilderness spilles på Orange Tree Theatre frem til 16. mai 2015